Hjelpepleieren «Tove» ble beskyldt for å ha et seksuelt forhold til en pasient: – Det var et helvete

Det lukter hasj i leiligheten. Hjelpepleieren sitter i stua til pasienten når den pårørende kommer inn.

Vi kaller hjelpepleieren Tove. 

Av hensyn til jobbsituasjonen og den personlige belastningen det er å stå fram, er hun anonymisert. 

– Lærerik og spennende jobb

Toves historie begynner her. 

Denne dagen. 

I stua til en pasient.

Den erfarne hjelpepleieren er blitt anbefalt å søke på akkurat denne stillingen i kommunen. 

Det er ikke lenge siden hun tok videreutdanning i rus og psykiatri, og hun synes feltet er lærerikt og spennende.

– Det er noen av de kjekkeste menneskene du kan jobbe med, for de er så oppriktige.

De er så ærlige.

– De har levd et ganske hardt og tøft liv, så ulikt fra mitt, og dessverre opplever de fortsatt mye stigma, sier hun. 

Avviksmelding blir redningen

Tove kjenner til at det har vært misnøye med tilbudet til pasienten hun nå er hos. 

Familien forventer mer, og de forventer at Tove skal ordne opp. 

Men det kan hun ikke. Det er ikke sånn det fungerer. 

Nå reagerer hjelpepleieren på oppførselen, kroppsspråket og kommentarene til den pårørende. 

Hun antyder at Tove ikke er profesjonell og at pasienten har fortalt at han har hatt sex med henne.

Hjelpepleieren avbryter besøket og skriver et avvik om det som har skjedd. 

Hun foreslår at de skal være to hos denne pasienten for å unngå falske anklager. 

«Vi er sårbare for slike utsagn når vi jobber alene med brukere», skriver hun.

Ifølge dokumentasjon Fagbladet har fått innsyn i, lukka arbeidsgiver avviket fra hjelpepleieren uten å sette i verk tiltak.

Tove fortsetter derfor å gå til pasienten i nesten tre år etter at hun har meldt fra.

Avviksmeldingen skal likevel bli redningen i møte med tilsynsmyndighetene noen år seinere.

Har brent papirene

– Et helvete, rett og slett.

Slik beskriver Tove kapittelet i karrieren hun helst vil glemme.

Det tok nærmere fire år før hun kunne lukke det for godt. Med vissheten om at hun hadde blitt trodd. Til slutt.

Papirene har hun brent, autorisasjonen har hun fått tilbake, opplevelsene unner hun ingen.

– For meg er det viktig å få fram den uretten man kan bli utsatt for. Det fokuseres så ofte på dem som har gjort noe galt, som har stjålet medisiner eller hatt seksuell kontakt med barn, men det kommer sjelden fram noe om dem som er blitt feilaktig anklaga, sier hjelpepleieren.

De «uskyldig dømte»

Fagbladet har de siste månedene jobba med en stor kartlegging av helsearbeidere som mister autorisasjonen. 

Hvert år får et lite antall av disse omgjort vedtaket om avskilting. 

Helsetilsynet kan nemlig også ta feil.

Dette er historien om en av dem som ble «uskyldig dømt».

Tove dukka opp gjennom arbeidet med Fagbladets kartlegging.

Når helsearbeidere blir helsefarlige

Det første hun tenkte da vi ringte for å spørre om hun ville dele opplevelsene sine, var «nei».

– Jeg orka egentlig ikke å stå i det en gang til, sier hun.

Men nå sitter hun altså her på et møterom i Folkets hus i Stavanger for å nøste seg tilbake til startpunktet for denne saken – en helt vanlig dag på jobben i rusomsorgen i en kommune i Norge.

Ble fysisk dårlig av varselet

Nesten tre år etter besøket i den hasjluktende leiligheten kommer det et varsel fra den pårørende. 

Det handler blant annet om et påstått langvarig seksuelt forhold mellom Tove og pasienten. 

Forholdet skal ifølge varselet ha starta før hjelpepleieren begynte i jobben.

Sykepleierne varsla på en kollega. Det glemmer de aldri

– Da det ble lest opp for meg, måtte jeg be dem om å stoppe. Jeg ble fysisk dårlig, forteller Tove.

Hun går direkte til hovedtillitsvalgt etter at hun er gjort kjent med innholdet.

– Jeg tenkte at dette kan bli skummelt. Sånn følelsesmessig var det, ja, det var jo et sjokk, sier hun.

Og skummelt skal det bli – iallfall for Tove.

Det går over to uker fra varselet blir meldt inn, til hjelpepleieren får beskjed.

I denne perioden arbeider Tove som normalt, lykkelig uvitende om at byråkratiets saktegående maskineri er sveivet i gang mot noe som i ettertid ser ut som et uunngåelig mål – vedtaket om tap av autorisasjon.

Da alt raknet for sykepleieren

– Skulle vært gullforgylt hele gjengen

Ved siden av Tove langs det avlange møtebordet i fjerde etasje på Folkets hus sitter Martha Synnøve Wick. 

Hun jobber i Fagforbundets kompetansesenter i Rogaland, som holder til i etasjen under oss. 

Martha ble tidlig kobla på saken.

Uten hjelpen fra kompetansesenteret og den juridiske bistanden fra LO, veit ikke Tove hvor hun hadde vært i dag. 

Hun kan ikke få fullrost dem nok.

– De burde vært gullforgylt hele gjengen, sier hun.

Hun er opptatt av å formidle hvor viktig det er å være fagorganisert.

– Du veit aldri hva du kommer opp i.

Den Tove som Martha møtte for noen år siden, var i en litt annen sinnstilstand enn den avklarte og rolige hjelpepleieren vi treffer i dag.

Energisk, utålmodig, alt skulle helst løses på to timer.

– Vi hadde mange telefonsamtaler, og du var liksom der oppe, sier Martha og illustrerer med en hevet hånd.

– Jeg måtte jo på en måte dra deg ned på jorda igjen. Her var det bare å ta ett steg om gangen, selv om Tove helst ville ta fem. Men du eide saken din. Det er viktig. Du kom med gode innspill som påvirka hvordan vi vinkla den, og du bidro til at vi fikk henta ut viktig informasjon, sier Martha.

Seniorrådgiveren tvilte aldri på Toves versjon. Kort tid etter at kompetansesenteret fikk saken på bordet, kontakta de advokat.

Turte ikke gå i nærbutikken

I motsetning til Tove har ikke Martha brent alle papirene.

På en gul post it-lapp som er klistra på framsiden, står det: 

En anselig bunke med A4-ark ligger foran henne.

Nå plukker hun opp et av dem.

«Jeg ønsker at framtidige brev sendes til HTV eller jurist.»

– Det er noe med å få de brevene hvor du blir karakterisert som udugelig som helsepersonell. Altså, du oppfyller ikke kriteriene. Det var så belastende for Tove at «dette orker jeg ikke», sier Martha.

– Jeg måtte jo gå i postkassa, men du får denne skrekken, sier Tove.

– Jeg gikk ikke på butikken der jeg bor. Jeg kjørte sju minutter vekk, for du veit jo ikke. Jeg jobba i et belasta miljø og følte at arbeidsgiver ikke trodde på meg. Det var sånn i et halvt års tid, men så tenkte jeg: Hallo! Nei, dette gidder jeg ikke!

En brysom og engasjert ansatt

Påstandene mot Tove var så alvorlige at kommunen sendte varselet til Statsforvalteren.

En bekymringsmelding fra en avrusningspost ble også lagt ved.

Her kritiseres hun blant annet for å involvere seg unormalt sterkt i noen av pasientene. Tove kjenner seg overhodet ikke igjen i kritikken, men sier:

– Jeg er og var engasjert, slik jeg opplever at alle mine kolleger er. Du blir jo glad i de du følger opp på din måte, ikke sant? Du bryr deg om dem. Det er ikke noe mer enn det.

Hjelpepleieren og kompetansesenteret mener bekymringsmeldingen ble brukt av kommunen for å styrke deres sak i møte med helsemyndighetene. Men Helsetilsynet legger den ikke til grunn i sin vurdering.

Dette gjør du hvis du blir varsla på

– Oppfatta arbeidsgiver deg som litt brysom?

– Jeg tror nok det, ja. Og litt klar i talen kanskje.

Tove og kompetansesenteret er svært kritiske til arbeidsgivers håndtering av denne saken. Tove har varsla på ledelsen. 

Uttaler seg ikke i enkeltsaker 

Fagbladet har vært i kontakt med kommunen der Tove jobba og forelagt dem kritikken fra henne og kompetansesenteret.

Kommunen svarer i en e-post: 

«Kommunen uttaler seg ikke i enkeltsaker og på grunn av at saken er flere år gammel har flere av de involverte i saken sluttet i (...), vi kan derfor heller ikke uttale oss på et generelt grunnlag.»

Lukker aldri døra

Tove gikk aldri til grunne, ned i den berømte kjelleren.

Hun forklarer det med at hun visste at hun ikke hadde gjort noe galt, og at hun har en robust psyke.

– Jeg står støtt i meg selv og kjenner sannheten, sier hun.

Noen timer etter intervjuet med Fagbladet kommer likevel en bekjennende e-post: 

«Jeg kom bare til å tenke på ang belastningene i beg av saken. Det førte til søvnløshet, tankekjør, mister jeg jobben, mister jeg hjemmet mitt, blir jeg arrestert osv. Total krisetenking.»

Tove blir også anmeldt til politiet av pasienten. 

Det hun husker best fra avhøret, er hvor ekkelt det var å få lest opp anmeldelsen og at politiet stussa på at helsearbeiderne er aleine med denne typen pasienter. 

I politiet går de jo alltid to til de samme personene.

– Hvor var kollegaen din, lurte de. Det er ingen rettssikkerhet for oss, mener Tove.

Saken har ikke etterlatt så mange spor, men akkurat på dette punktet siver den inn i jobbene hun har hatt i ettertid: 

Hun lukker aldri døra når hun går inn til en pasient.

– Hvis døra skal være igjen, må vi være to stykker der inne. Det er jeg blitt veldig opptatt av.

Hun mener det på systemnivå bør stilles strengere krav til at det må være to helsearbeidere til stede hos pasienter som kan være en risiko.

– Og så har jeg vært tydelig i jobbintervjuer på at det er viktig for meg med støtte fra ledelsen hvis det skjer noe.

Blir endelig trodd

Hun er sykmeldt i en kort periode mens saken står på, men begynner ganske raskt å jobbe som miljøarbeider på en arbeidsplass hun kjenner fra før.

Her blir hun godt ivaretatt, opplever hun. 

Tove er åpen om at hun står i en tilsynssak som har endt med tap av autorisasjon.

Vedtaket fra Helsetilsynet kommer 10. desember 2021:

«Vi har kommet til at du er uegnet til å utøve ditt yrke forsvarlig på grunn av 'grov mangel på faglig innsikt', 'uforsvarlig virksomhet' og på grunn av 'atferd som anses uforenlig med yrkesutøvelsen'.»

Vedtaket bekrefter følelsen hun hadde under samtalen med Helsetilsynet på Teams – hun ble ikke trodd.

I samråd med advokaten klager hun. 

20 minutter er satt av til å legge fram saken for Statens helsepersonellnemnd digitalt.

– Det var jo altfor lite, sier Tove for å illustrere hvor mye hun hadde på hjertet.

Slik jobber helsevesenets egen domstol

Møtet med nemnda blir likevel en god opplevelse. 

Det er viktig for den da avskiltede hjelpepleieren å formidle til levende mennesker, ikke bare fra papiret.

En lørdag i mars 2023 ringer advokaten.

– På en lørdag? Hva er det nå som skjer? Sitter du godt? spør han. Sett deg godt!

Tove er på ferie i utlandet med nær familie. De er blant få som veit. 

Slike saker rammer ikke bare helsearbeidere. De rammer også familier og nære.

– Du har fått medhold!

Dokumenterer løgn

Avviksmeldingen Tove sendte flere år tidligere blir et avgjørende bevis for Helsepersonellnemnda:

«Klageren foreslo som tiltak i avviksmeldingen at det burde være to personer til stede i kontakt med denne brukeren. Det er usannsynlig at hun ville foreslått dette dersom hun var i et forhold med ham. Hennes eget umiddelbare varsel etter denne hendelsen er et tidsnært bevis som underbygger hennes troverdighet i saken.»

Det er også dokumentert at pasienten var i en rusperiode da han ble tatt inn til samtale om varselet. 

Tove fikk heller ikke mulighet til å imøtegå påstandene som ble framsatt i møtet.

Både i Helsetilsynets og Helsepersonellnemndas vedtak kommer det dessuten fram at pasienten også skal ha påstått å ha hatt et seksuelt forhold til psykologen sin. 

«Det er i ettertid bekreftet fra både brukeren selv, psykologen og klageren (pårørende, red.anm.) at det var uriktige påstander som her kom frem.»

Merka for resten av arbeidslivet

For de fleste ville kampen endt her, men ikke for Tove.

Hun oppdager at hun i helsepersonellregisteret (HPR) står oppført med autorisasjon fra datoen da hun fikk medhold i Helsepersonellnemnda, ikke fra da hun opprinnelig fikk autorisasjon – i 2006.

Hun er fratatt nesten 20 år med ansiennitet. 

Hva skal hun si til nye arbeidsgivere?

– Jeg tenkte at dette finner jeg meg faktisk ikke i. Her er jeg blitt beskyldt for noe jeg aldri har gjort. Jeg finner meg ikke i det heller. Jeg er blitt frikjent. Og så skal jeg i tillegg bli straffa der inne i det registeret, sier Tove.

Dette skal vi enkelt få ordna opp i, tenkte Martha på kompetansesenteret og gjøv løs på oppgaven med nok en seier i sikte. 

Men å nå målstreken ble enda en utholdenhetsprøve.

I arbeidet med Fagbladets prosjekt om tap av autorisasjon har vi fått innsyn i mye dialog mellom frustrert helsepersonell og Helsetilsynet om nettopp dette – har du først mista autorisasjonen for så å få omgjort vedtaket, blir du registrert med autorisasjon fra dagen da du fikk medhold i Helsepersonellnemnda.

Du er merka for resten av arbeidslivet, selv om du er uskyldig.

Nå har Helsedirektoratet som eier HPR-registeret, endra praksis. De bekrefter at Toves og lignende saker har vært medvirkende. 

Advokaten hennes sendte til slutt en klage til Sivilombudet.

– Tove fikk til slutt tilbake sin opprinnelige autorisasjonsdato fra 2006, noe vi er veldig fornøyde med å ha fått til, sier Martha.

Helsearbeidere som rettmessig har mista autorisasjonen og fått den tilbake, er nå oppført med både opprinnelig autorisasjonsdato og datoen for når de har fått tilbake autorisasjonen i HPR-registeret.

– Skulle visst hva de utsetter et menneske for

Når Martha ser tilbake, er hun kritisk til hvor lang tid saken har tatt – fra det skriftlige varselet i januar 2021 til endringen i HPR-registeret i september 2024.

– Og det at man valgte å tro bare på én side, selv om vi la fram dokumentasjon på hvorfor vi mente det var feil. Og at en blir stående i det vakuumet som helsepersonell og ikke får lov til å utføre jobben sin, sier Martha.

– Det er ganske mange år. Det er det. Det skulle ikke vært lov, sier Tove ettertenksomt.

Hjelpepleieren er i dag i full jobb i helsevesenet. Hun har fortalt sin nye arbeidsgiver om tilsynsrunden hun har vært gjennom.

Hun skulle ønske noen fikk betale for de åra saken har kosta henne.

– Jeg er blitt straffa, men det er ingen på den andre siden som har fått straff for den uretten de har gjort. Ingen ledere har måttet gå. De skulle visst hva de utsetter et menneske for.

Fagbladet har ikke varsla pårørende og pasient om denne saken. Vi har ikke innsyn i identiteten på grunn av taushetsplikt.

Denne saken er del av et større prosjekt om helsearbeidere som mister autorisasjonen. Prosjektet er støttet av Stiftelsen Fritt Ord.