Jobber mot mobbing: Brobyggere når samtalen har låst seg

Hvert år får mobbeombudet i Nordland inn rundt 200 henvendelser.

– Det betyr mye at voksne ser tidligere, griper inn raskere og bygger fellesskap som gir flere en plass. Det er der håpet ligger, mener mobbeombud Lasse Knutsen.

Sakene hvor foreldre og skole har sluttet å stole på hverandre gjør inntrykk. Samtidig vet mobbeombudene Lasse Knutsen og Janne Sannes at slike saker kan snus når noen klarer å gjenreise tillit og få de voksne til å dra i samme retning.

– Noen ganger er det nok å lufte en bekymring i telefonen. Andre ganger må vi inn i møter der temperaturen er høy og tilliten lav, sier Knutsen.

Da handler jobben om å skape ro og få blikket tilbake på barnets rett til å ha det trygt og godt.

– Et lyspunkt er at flere skoler tar kontakt tidligere enn før. Det er ofte da det fortsatt finnes noe å bygge på, sier Knutsen.

Alle skal ha det trygt

Den siste elevundersøkelsen fra Utdanningsdirektoratet viser at andelen elever som svarer at de opplever mobbing, avtar med økende alder/trinn.

Andelen er høyest på 5. trinn og lavest på vg3.

– Så lenge antallet elever som opplever mobbing ikke er null, må vi jobbe videre. Alle skal ha det trygt og godt på skolen, sier Lasse Knutsen.

Sammen med Janne Sannes er han invitert på Fagforbundet Nordlands temakveld – «Stopp mobbing – bygg fellesskap!»

Lilli Mari Blix er en av mange deltakere. Selv om hun selv ikke har opplevd mobbing, forteller venner med en annen erfaring at opplevelsene sitter igjen selv etter mange år.

– De sier det er ubehagelig å møte igjen mobberne.

Selv jobber hun på Alstad ungdomsskole som fagarbeider. Slenges kommentarer i gangene, griper hun inn.

– Det er ikke alltid ment ekkelt, men mange tør ikke si fra når noen trør over grensen.

Snur tunge saker

Forebygging skjer i hverdagen, og i hvordan voksne organiserer grupper.

– Blir alle sett i garderoben, får de som trenger det en ekstra invitasjon til å være med og er det voksne til stede når fellesskapet vakler, sier Sannes.

Knutsen og Sannes minner om at barn og unge trenger voksne som orker å bli stående i det vanskelige. Voksne som ikke slipper taket når en sak blir komplisert, og som skjønner at trygghet ikke skapes av store ord, men av små handlinger gjentatt hver dag.

– Vi møter mange tunge saker, men ser at det går an å snu dem. Vi ser at tillit kan bygges opp igjen og at barn kan finne tilbake til fellesskapet, sier Sannes.

Mobbeombudene er varsomme med ordene de bruker. Setter voksne merkelappen «mobber» på et barn, går mange foreldre rett i forsvar.

Sier man i stedet at barnet er med på å gjøre andre utrygge, blir det lettere å snakke om handlinger, ansvar og endring.

Omnimodellen

Mobbeombudene i de tre nordligste fylkene har utviklet Omnimodellen.

– Det er en modell som skal hjelpe til med å forstå det som ofte er vanskelig å få øye på, nemlig kreftene i gruppa, behovet for tilhørighet og de små bevegelsene som kan skyve noen inn i fellesskapet og andre ut av det, forklarer Knutsen.

Han beskriver modellen som både et tankesett og en verktøykasse for trygge oppvekstmiljøer. Den skal gi voksne et språk for å snakke om kulturer, roller og ansvar.

– Den beskriver hvordan barn prøver å finne sin plass i fellesskapet. Noen blir klassens klovn, mens andre trekker seg unna. Noen holder seg tett til én venn og andre forsøker å sikre egen posisjon ved å dytte andre ut, forklarer Knutsen.

Han peker på at sosiale hierarkier kan vokse fram når voksne ikke setter tydelige rammer og fremmer fellesskap, forebygger utestenging og støtte dem som trenger ekstra hjelp for å kunne delta.

– Når et fellesskap blir usunt, hjelper det sjelden å rette blikket mot bare én elev. Da må hele gruppa arbeides med, mener Knutsen.

De små, oversette situasjonene

Mobbeforebygging handler ofte om de små situasjonene i skolehverdagen som gruppedeling, turdager, friminutt, garderober og aktiviteter der noen lett kan falle utenfor.

– Ansatte må stille enkle, men avgjørende spørsmål før noe settes i gang og sjekke om det er plass til alle? Hvem trenger en ekstra invitasjon? Hvor kan det oppstå utenforskap eller konflikt? Ofte er det nettopp i de små, oversette situasjonene at utryggheten begynner, sier Sannes.

Hun mener arbeidet er blitt mer krevende fordi det som skjer etter skoletid, ikke lenger stopper ved skoleporten. Digitale krenkelser, utestenging fra grupper, deling og ryktespredning gjør at barn og unge kan oppleve utenforskap lenge før skolen oppdager det.

– Sakene vi møter er ofte sammensatte. De kan handle om elever med atferdsvansker, diagnoser, sårbare jentegrupper, konfliktfylte foreldrerelasjoner eller digitale krenkelser skolen ikke har god nok kunnskap om, sier Sannes.

For tiltak som bare rettes mot én elev, er sjelden nok. Målet er å endre miljøet rundt eleven, bygge en kultur der flere tør å si ifra, og skape trygghet i gruppa.

– Det aller beste er når vi får telefonen som den fra moren som satt i bilen utenfor skolen etter å ha fulgt en glad sønn. Hun ringte for å si at det var slik det skulle føles å sette fra seg barnet sitt på skolen, forteller Knutsen.