Sykepleierne varsla på en kollega. Det glemmer de aldri

Morgenen etter den nattevakta klarte ikke Inger Helen Rønning å sove.

– Jeg hadde vondt inni meg. Hva var det egentlig jeg hadde opplevd?

Slik husker hun det:

Slutten av mai og klassisk trøndervår – upålitelig og vinglete. 

På oversiden av helsetunet i Skogn har de ansatte etablert et slags røykehjørne. 

Når helsearbeidere blir helsefarlige

Klokka er rundt ti på kvelden når Inger Helen kommer til vaktskiftet. 

Det som nå skjer, skal ta fra henne søvnen og få henne til å varsle sjefen dagen derpå:

Kollegaen kommer sjanglende ut inngangen. 

Det er i hvert fall sånn Inger Helen og flere andre ansatte oppfatter henne. 

Kollegaen er ikke i stand til å rulle seg en røyk, selv om hun har røyka i årevis. 

Hun flirer og snøvler. 

Når hun litt seinere skal gi Inger Helen rapport fra seinvakta, starter hun med en av pasientene, klarer ikke fullføre, går ut av rommet, kommer tilbake og starter på samme pasient igjen.

– Da hun begynte å gjenta seg selv for tredje gang, sa jeg at hun bare kunne gå hjem, forteller Inger Helen.

Første varsel

Hun blir en av de første til å varsle lederen om hva hun har sett. 

Seinere er det flere kolleger som følger etter. 

Sykepleieren det blir varsla på, mister både jobben og autorisasjonen. Årsaken er rusbruk og medisintyveri.

Hun går rettens vei for å få autorisasjonen tilbake, får medhold i tingretten, men ikke i lagmannsretten. 

Sykepleieren har hele tida benektet at hun var rusa på jobb. 

Tyveriene av A- og B-preparater mener hun flere kan stå bak. De var mange som hadde tilgang til medisinrommet.

I den avgjørende dommen fra lagmannsretten tas det kun stilling til om forholdene danner et godt nok grunnlag for å frata sykepleieren autorisasjonen. 

Svaret er et enstemmig ja.

«Gjorde jeg det rette?»

Noen minner er mørke fyrtårn i hukommelsen. En plutselig assosiasjon tenner dem og sender deg tilbake. 

På nyreavdelinga på sykehuset i Levanger hender det at sykepleier Lill Elin Haugan får inn pasienter som gir henne vondt i magen. 

De minner henne om sykepleieren hun varsla på da hun jobba på Skogn helsetun sammen med Inger Helen.

Hvordan går det med henne? Med familien? Gjorde jeg det rette den gangen?

Det gnager i henne at en hel familie ble ramma.

– Har hun fått kontroll? Hater hun meg for evig og alltid? Eller har hun forståelse for at jeg gjorde det?

Lill Elin får kanskje aldri svar. 

Hun var helsefagarbeider på helsetunet. 

Seinere har hun utdanna seg til sykepleier og er blitt Fagforbundets yrkesseksjonsleder for helse og sosial på Levanger sykehus. 

Da alt raknet for sykepleieren

Hun synes det snakkes for lite om varslerrollen, hvor vanskelig det kan være å varsle og hvordan det kan prege deg etterpå.

– Det er så lenge siden og ennå bærer jeg det med meg, sier hun.

Hadde ikke noe valg

De to tidligere kollegene sitter inne på et lite møterom på nyreavdelingen. 

Den gamle arbeidsplassen deres er nedlagt, men de har bare positive ting å si om arbeidsmiljøet, ledelsen og kollegaen de varsla på.

– Hun var veldig flink i jobben, sier Inger Helen.

– Munter, energisk og engasjert, forteller Lill Elin.

– Hvis vi hadde en halvdårlig dag, var det hun som greide å snu den til det positive.

– Sett i bakspeilet – ville dere ha varsla igjen?

Svaret kommer kontant fra Inger Helen: Ja!

– Hvis jeg ser noen som er på grensa, og jeg ikke er i tvil, så tror jeg egentlig jeg står mye stødigere nå enn jeg gjorde den gangen.

– Vi hadde egentlig ikke noe valg, heller. Det var sånn det opplevdes, sier Lill Elin.

Da anonymiteten forsvant

På grunn av rettssakene tok det flere år før varslerne og sykepleieren fikk satt et punktum.

En av flere konsekvenser varslerne ikke hadde tatt høyde for, var at anonymiteten deres ikke lenger ble ivaretatt da saken kom inn i rettssystemet. 

Som vitne kan du ikke være anonym.

Lill Elin vitna både i tingretten og lagmannsretten. 

I den første rettsrunden var de flere som dro sammen og hadde støtte i hverandre.

Da saken skulle opp i lagmannsretten, dro hun aleine til Oslo. 

Bare flyturen var en prøvelse – «det er jo ikke så ofte jeg flyr.»

– Jeg holdt på å «pesse» ut meg.

– Hele kroppen var så anspent. Jeg var redd for hva de skulle spørre meg om. Klarer jeg å snakke? Når jeg står foran henne, klarer jeg å se på henne? 

– Jeg var ganske svett og klam i henda, men så tenkte jeg at «ja ja, de tar nå ikke livet av meg. Jeg får si hva jeg har sett og opplevd.»

I rettssalen

I det lille og gjennomsiktige samfunnet hun snart skulle fly tilbake til, hadde hun merkelig nok ikke møtt på kollegaen som mista jobben og autorisasjonen.

Nå står Lill Elin i rettssalen og ser rett på henne.

– Den opplevelsen jeg hadde med henne på den vakta, den handla ikke om hun som person. Hun var ikke den jeg kjente den dagen.

Lill Elin understreker at det ikke er mennesket hun varsla på, men handlingene på jobb.

Det skal likevel mye til for ikke å ta et slikt varsel personlig. 

Både Lill Elin og Inger Helen mista kontakten med kollegaen etter varslersaken.

Fagbladet har vært i kontakt med sykepleieren. Hun har valgt å ikke  kommentere artikkelen før publisering. 

Stillheten etterpå

Arbeidsmiljøet på helsetunet ble egentlig ikke endra eller prega i etterkant, forteller de to. 

Kollegene hadde respekt for hverandres ståsted – at noen støtta sykepleierens versjon, mens andre varsla mot henne. 

De unngikk riktignok temaet på jobb.

Både Lill Elin og Inger Helen opplevde å bli tatt på alvor av ledelsen. 

Noe kunne likevel vært gjort annerledes, mener de. Uten å fordele skyld.

Det ene er bedre informasjon om varslingsrutiner. 

I og med at helsetunet ikke hadde hatt lignende saker tidligere, hadde de heller ikke gått gjennom hva de skulle gjøre hvis noen ville varsle. 

Og kanskje er ikke det så rart. 

Retten til å melde fra om kritikkverdige forhold i arbeidsmiljøet ble innført i arbeidsmiljøloven først i 2006 og trådte i kraft i 2007, like før denne saken starter.

Det andre de to sykepleierne kunne ha ønska seg, er en form for «debrief» etterpå, et møte der de kunne ha snakka om det som hadde skjedd.

Vi kunne gjerne ha treftes og lufta «hauet» litt. Jeg har kjent på den mange ganger altså: Gjorde jeg rett, går det bra med henne, hvilke konsekvenser har det hatt? 

– Vi har sitti på hver vår tue og vært litt bekymra og redde. Vi har ikke snakka så høyt om det, sier Lill Elin.

Orden i «narkoboka»

For de to sykepleierne har saken fått noen andre og helt konkrete konsekvenser: 

De er blitt svært pertentlige med medisintelling.

– De siste åra vi var på Skogn, telte jeg medisin før jeg starta. Jeg telte alltid en ekstra gang, så jeg var sikker på at alt stemte i «narkoboka», forteller Inger Helen.

Mange år etter saken med sykepleieren som mista autorisasjonen, forsvant en hel eske med sovemedisin. 

Panikken bredte seg på helsetunet.

– Vi spurte alle, sjekka alt, det var så mye styr, husker Inger Helen.

– Så var det en som foreslo at esken kunne ha falt ned i søppelbøtta som sto ved siden av et bord inne på medisinrommet. 

– Hun gikk gjennom søppelrommet og fant den! Da var det mye svetting.

Lill Elin har det på akkurat samme måte. 

En gang hadde apoteket glemt å gi beskjed om at de hadde skanna og tatt med seg en eske fra avdelingen hun nå jobber på. 

De mistenkte svinn.

Da måtte sykepleieren ut og gå noen runder rundt sykehuset. 

Skulle hun gjennom det samme en gang til?

– Ingen her visste jo hva jeg hadde opplevd, sier hun.

Tøft, men nødvendig

Helsepersonell er lovpålagt å varsle om forhold som kan sette pasienters og brukeres helse og liv i fare, ifølge helsepersonelloven. 

Hvis du ikke er i tvil om at noe skurrer, har sykepleierne ett råd:

– Hopp i det!

– Det er flere å ivareta her, påpeker Lill Elin:

– Arbeidskolleger, pasienter, det er så mange flere som blir ramma. Hvis det ikke er tvil – hopp i det! Det ordner seg, det går bra! Det er tøft å stå i, men lurt å gjøre.

– Hvis jeg hadde visst at du hadde vært rusa, fortsetter Inger Helen,

– og jeg hadde hørt i ettertid at det hadde skjedd noe da du var på jobb, det hadde vært mye verre. Det kunne for eksempel ha vært at du hadde tatt medisin pasientene skulle ha.

– Ville dere ha gjort noe annerledes hvis dere skulle ha varsla i dag?

Vi ville ha fått inn ledelsen mye tidligere. 

– Vi skulle ha ringt med en gang, slik at lederen kunne ha sett sykepleieren med egne øyne. Da hadde vi sluppet hovedansvaret for varslingen. Ledelsen hadde tatt over, sier Lill Elin.

Tre av de andre varslerne Fagbladet har vært i kontakt med i denne saken, har takka nei til å delta fordi de har opplevd varslingen så belastende.

Det var med tungt hjerte jeg varsla.

– Kan hende jeg var en «bitch» der og da, men kanskje er hun takknemlig i dag, sier Lill Elin.