Dagen da Anne Emilie Larsen ble autorisert som sykepleier, var den stolteste i livet.
Siden 2018 har 905 helsearbeidere mistet autorisasjonen.
I 2024 ble Anne Emilie en av dem.
Da alt raknet for sykepleieren
Bunnpunktet i Anne Emilie Larsens liv inntraff om ettermiddagen 2. mai 2023.
Hun var på vei for å skifte da lederen for hjemmebaserte oppgaver ba henne bli med inn på et møterom.
Der ventet ytterligere to ledere med alvorlige ansiktsuttrykk.
Anne Emilie skjønte ingenting.
– Eller, egentlig skjønte jeg jo alt… Der og da bestemte jeg meg for å være dønn ærlig.
– Jeg var tatt på fersken, ærlighet var min eneste mulighet hvis jeg noen gang skulle kunne se andre folk i øynene og meg selv i speilet.
Flere kolleger hadde sett at sekken hun satte fra seg på pauserommet var full av multidoseposer.
På møtet fikk hun vite at hun kom til å bli politianmeldt og at Statsforvalteren ville få beskjed om hva som hadde skjedd.
Her startet det som skulle ende med at Anne Emilie mistet autorisasjonen for rusbruk og medikamenttyveri – den vanligste årsaken til at sykepleiere fratas retten til å jobbe i yrket sitt.
Etter to timer på møterommet stavret hun ut, satte seg i bilen og kjørte hjem.
Hei. Dattera di har klart det igjen. Og ødelagt livet sitt. Jeg er suspendert fra jobben, og kommer til å bli politianmeldt. Er ikke sagt opp, men det ender vel med det. Og jeg mister sikkert autorisasjonen min... Jævla piller igjen.
Klokka 16.44 sendte hun en melding til faren. Den begynte slik:
– Resten av uka satt jeg sikkert og drakk mens jeg ventet på hva som skulle skje: Når ville jeg høre fra politiet? Hva ville Statsforvalteren foreta seg? Når kunne fastlegen hjelpe meg?
I tillegg til å miste autorisasjonen ble Anne Emilie dømt i tingretten for underslag av medikamenter og forfalskning av kollegers underskrifter.
Hun innrømmet alt uten å mukke.
– Men for en som aldri hadde fått tøffere straff enn en fartsbot, var selvfølgelig påstanden om fengsel i 60 dager som et slag i magen.
Da dommeren fikk høre om Anne Emilies bakgrunn, og at hun skulle i gang med behandling, ble dommen omgjort til 60 timer samfunnstjeneste.
Knivdrap og karrierevalg
De første åra i Anne Emilies liv var preget av ensomhet og uro.
Som 11-åring debuterte hun i psykiatrien.
Da hun var 14, døde moren.
En kveld da hun var i begynnelsen av tjueåra, ble hun ufrivillig vitne til knivdrap på den lokale puben.
Over hundre pubgjester var til stede, ifølge lokalavisa.
Emilie var en av få som forsøkte å redde den jevnaldrende gutten fra å dø. Det lyktes dessverre ikke.
– Men jeg tror erfaringen med at jeg var en som klarte å handle i en akuttsituasjon, bidro til at jeg begynte på sykepleien høsten etter.
Noe av det første hun gjorde etter å ha blitt autorisert sykepleier i 2013, var å tatovere logoen til Norsk Sykepleierforbund på venstre overarm.
Å bli sykepleier er noe mange, Nav inkludert, mente jeg aldri kom til å klare. Det er en av de få tingene jeg har gjennomført, som har gjort meg skikkelig stolt av meg selv.
39-åringen har trukket beina oppunder seg i sofaen i det gamle våningshuset.
Fra vinduene har hun utsikt til Mjøsa og ei eng med nærmere 100 beitende sauer.
Siden november 2024 har Anne Emilie vært en av «elevene» ved behandlings- og arbeidskollektivet Sollia på Toten, en institusjon som har tatt imot mennesker med rusproblemer siden 1970.
Hvordan havnet den stolte sykepleieren Emilie her?
Fallet
Kort tid etter at hun ble autorisert, var hun engasjert i to ulike vikariater.
– I likhet med de fleste nyutdannede takket jeg ja til alle vakter jeg kunne få. Jeg jobbet nok for mye og fikk for lite hvile.
Å bruke to–tre timer på å sovne hadde vært standard siden barndommen.
Jeg begynte med sovetabletter for å komme meg opp om morgenen. Det virket som den beste løsningen, både for meg, pasientene og arbeidsplassen.
– Kanskje syntes jeg også litt synd på meg selv og unnet meg andre ting i tillegg.
– Hvilke andre ting?
– Det jeg kom over på medisinrommet. En ting jeg ble veldig overrasket over da jeg begynte å jobbe, var mangelen på kontroll. Eller: Det var ganske god kontroll på A-preparater, sier Anne Emilie.
– B-preparater det ingen som førte lister over, det var bare å forsyne seg.
Hullet i lokket
Anne Emilies første faste stilling var på en nystartet avdeling i et kommunalt helsehus.
Egentlig skulle de vært to i natt-teamet på akuttmottaket, men i oppstarten var pasientene så få at det var nok med én.
– Det ble mye TV-titting. Og rydding på medisinrommene.
Som nattevakt hadde Emilie tilgang til medisinrommene i alle avdelinger.
Medisiner som skulle kasseres havnet i ei pappkasse.
Lokket hadde et hull som var så stort at du kunne stikke hele hånda nedi. Det var som å ha fritt leide i en godtebutikk.
De første gangene banket hjertet fort og hardt.
– Men når du har gjort det noen ganger, så blir det fort en vane.
– Tenkte du noen gang på risikoen for å miste jobben og retten til å utøve yrket ditt?
– Det virker utrolig i dag, men jeg tenkte ikke at jeg faktisk hadde et rusmisbruk. Da blir det også lettere å overse andre tanker. Det var nesten som om det ikke var meg, men noen andre som stjal.
Minst to ganger ble hun spurt om hun hadde stjålet fra medisinrommet. Anne Emilie hadde motspørsmålet klart:
Manglet det noe i narkotikaregnskapet? Nei vel, nei.
Det ble husverten som avslørte henne.
Eksplosjonen
– Jeg hadde helgefri og skulle på en konsert i Polen. Da jeg skulle reise, må jeg ha vært rimelig neddopa for jeg glemte å lukke døra. Ikke å låse, men å lukke. Døra sto visst på vidt gap, det var bare å gå inn.
Da Anne Emilie kom hjem fra helgetur, satt faren og storesøsteren i sofaen i stua. De hadde funnet en plastpose full av tabletter.
Hun fikk beskjed om å si opp jobben og bli med faren hjem.
Livet eksploderte i trynet på meg den ettermiddagen.
Hun gråt i timevis.
– Vi skulle egentlig reise hjem allerede dagen etter, men jeg var så abstinent at pappa ikke fikk meg inn i bilen før etter ei uke.
Faren ble boende hos Anne Emilie i nærmere tre måneder.
Tilbake til start
– Jeg tok en såkalt cold turkey og ble kvitt den fysiske avhengigheten uten profesjonell hjelp, men så fort jeg slo opp øynene om morgenen var angsten der.
En pekepinn på hvordan det føles, er å gange den angsten som får deg til å ta én Sobril, med ti, forklarer Anne Emilie.
Fastlegen på hjemstedet fulgte henne tett opp i mange måneder for å være sikker på at hun virkelig hadde sluttet å ta piller.
Hun gikk også til samtaler i kommunens psykologiske team.
Deretter ble hun overført til Nav.
Anne Emilie forteller at hun selv var blitt skeptisk til om sykepleier-yrket var en god idé for henne.
Etter tre runder med personlighetstester og karriereveiledning, var hun likevel tilbake der hun startet.
I 2022 fikk hun jobb i hjemmesykepleien i hjemkommunen.
– Da var jeg nok dessverre på vei inn i rusen igjen. Selv om jeg ikke forsto det selv.
– Hvor lang tid tok det før du begynte å stjele piller denne gangen?
– Jeg liker å tro at det gikk noen måneder. Men jeg er slett ikke sikker.
Det er viktig for henne å understreke at hun aldri ruset seg på jobb.
– For meg var rusen gulrot og belønning. Jeg så på meg selv som flink pike og likte å tro at jeg hadde kontroll.
Hun lagde noen regler: Aldri drikke før klokka 19 om kvelden, aldri ta piller før arbeidsdagen var omme.
– Men så fort jeg var i bilen eller innafor døra hjemme…
Livet uten rus
Når Fagbladet treffer henne, har Anne Emilie vært rusfri i drøyt fem måneder.
På kjøleskapet henger en lapp med arbeidsrutiner.
Den forteller at dagen begynner i hønsehuset klokka 07.00 og slutter samme sted klokka 21.00.
Utegruppa lemper også tømmer, jobber i drivhuset og i fjøset.
Tidligere denne våren har Anne Emilie bistått under en dramatisk lammefødsel.
Denne uka har hun og resten av husgruppa ansvar for renhold av kjøkken og fellesarealer, pluss måltider til medelever og ansatte.
Når hun har fri, leser eller strikker hun. Kofte nummer tre er straks klar. Mønstrene blir stadig mer avanserte.
– Jeg innså at utfordringene mine ikke lot seg fikse med en samtale på DPS en gang i uka og Netflix resten av tida. Jeg trengte langtidsbehandling, arbeid og rutiner.
Det har hun fått på Sollia. I tillegg til arbeid består dagene av obligatoriske møter og behandling.
Først etter seks uker kan man søke om å få bevege seg utenfor gården alene.
Du aner ikke hvor fantastisk det er å få dra på kjøpesenter i Gjøvik og handle truser alene.
Hun er likevel lettet over at hun fortsatt har over et halvt år igjen av oppholdet.
– Og over at jeg vil ha «barnevakter» som følger meg videre når oppholdet er over. Det vil jeg trenge. Én ting er at andre skal stole på deg, men det vil også ta tid å stole på seg selv.
Veien tilbake
Anne Emilie Larsen håper at hun en dag kan kalle seg sykepleier igjen.
Samtidig vet hun at yrket har noen sider som kan bli utfordrende for henne.
– Jeg trivdes veldig godt og fikk mange tilbakemeldinger på at jeg var en god sykepleier. Men hvis jeg skal tilbake, må jeg ha en plan, sier hun.
– Først og fremst må jeg få med meg Akan og bedriftshelsetjenesten og være åpen overfor arbeidsgiver. I starten bør jeg ikke ha medisinansvar, og jeg må finne en arbeidsform som passer meg.
Turnus og nattarbeid fungerer ikke, mener hun.
– Problemet er at jeg ikke har veldig lyst på noen av de åtte-til-fire-jobbene jeg kjenner til.
Hun er blitt rådet til å søke om å få tilbake autorisasjonen uansett om hun skal bruke den eller ei.
– For selvbildets skyld. Jeg var så jævlig stolt da jeg fikk den.
– Kunne saken din vært løst på en annen måte enn ved å ta fra deg autorisasjonen?
– Ikke når det hadde gått så langt.
Samvittighet og skam
Nå som hun er på «den andre siden», håper hun at hun er blitt en som vil tørre å snakke ordentlig med en kollega som sliter med liknende problemer.
– Selv om jeg vet at jeg mest sannsynlig ville møtt det samme som mine kolleger møtte hos meg: en småfrekk benektelse. Da må man gå til ledelsen.
– Var du en fare for pasientsikkerheten?
Utenfor vinduene breker sauer som var lam i fjor.
I sofakroken i «Jentehuset» får Emilie et trist drag over ansiktet.
– Tja. Jeg håper virkelig at jeg ikke var det. Jeg føler at jeg aldri var rusa på jobb, men vet samtidig at jeg trolig ville blåst rødt hvis jeg hadde blitt stoppet i ruskontroll på dagvakt.
– Og uansett: Selv om jeg ikke hadde blåst rødt, så gjør det noe med hodet å ruse seg så mye som jeg gjorde.
Skammen kan fortsatt ta overhånd:
«Hva i all verden har du drevet med? Fortjener du noen gang igjen å ha ansvar for en pasient?»
– Sånne spørsmål stiller jeg meg.
Pasienter er sårbare. De kan ikke velge hvem som kommer inn døra.
– De må bare stole på at vedkommende i det minste er edru.
