Helsefagelever i praksis: Skal jeg korrigere den erfarne sykepleieren?

– Som elev har jeg et dilemma, sier Sophia Madeleine Johansen.

– Skal jeg gjøre sånn som jeg har lært eller sånn som det gjøres på arbeidsplassen der jeg har praksis? Personlig velger jeg ofte det som er feil. Jeg gjør det de andre gjør.

Klokka har passert lunsjtid på Glemmen videregående skole i Fredrikstad. Etikk står på timeplanen.

– Det kan jo bli litt høytsvevende, sier lærer Birgitte Torp før laptop-er åpnes og stoler skraper mot gulvet.

Lærerens forsiktige skepsis til mottakelsen av temaet etikk blir fort gjort til skamme. Hun rekker knapt å innlede før flere hender skyter i været.

«Sladre» på en kollega?

Sophias dilemma er gjenkjennelig for mange – gjøre som kollegene på jobb eller følge det de har lært i andreklasse på helsefag?

– Når det gjelder hygiene, er det mange som bryter med de yrkesetiske retningslinjene. Her slurves det mye, sier Birgitte som har bakgrunn som sykepleier.

Da hun var ung og nyutdanna sto hun selv i et vanskelig etisk dilemma, forteller hun. 

Den dyktige kollegaen som var så viktig for den gode stemninga på sykehjemmet, begynte å endre seg. Birgitte mistenkte rusbruk, men skulle hun «sladre» til sjefen?

– Jeg sa fra, men valgte å være anonym, og hun fikk hjelp, forteller hun.

Ville elevene gjort det samme?

– Jeg hadde nok gjort det, men holdt det anonymt, sier Maksim Manko.

– Jeg hadde nok snakka med personen først, sier Hasime Mehmeti.

– Prøvd å få dem til å tenke over det de har gjort, fortsetter Adrian Kosedag.

– Kanskje personen kunne ha endret seg, undrer Isa Maksuti.

Maksim forteller at han for noen uker siden sto i et annet etisk dilemma da han var i praksis i hjemmetjenesten.

– Jeg var hos en pasient som hadde veldig mye søppel i huset sitt. Da jeg spurte om jeg kunne kaste noe søppel, svarte hun nei. Men jeg tenkte at jeg måtte kaste noe av det likevel, sier han.

Merker ikke koronakonsekvenser

Fagbladet har det siste halvåret satt søkelyset på helsearbeidere som har mista autorisasjonen. Bak tapene ligger ofte etiske feilslutninger og dårlige eller manglende etiske vurderinger.

Det er i klasserommene på videregående skoler, universiteter og høyskoler at veien mot god yrkesetikk starter. 

På Glemmen er det lett å bli optimistisk på vegne av framtidas helsevesen. Refleksjonsnivået er dypt og engasjementet høyt.

– Jeg opplever elevene som bevisste. Profesjonalitet er et mål vi jobber med hele året. Det er kanskje det kompetansemålet vi jobber mest med og i nesten alle fag, forteller Birgitte.

Andreklassen tilhører et av de såkalte «koronakullene», kull med barn og unge som gjennom avgjørende faser i oppveksten har levd mer eller mindre gjennom skjerm. Det merker Birgitte lite til.

– De er flinke og motiverte, og veldig mange ønsker å jobbe med mennesker, sier hun.

– Du må leve opp til tittelen

Det kan ungdommene rundt bordklyngene i klasserommet bekrefte. Når vi spør om de har havna på rett hylle, svarer alle et rungende: Ja!

To dager i uka er de i praksis i hjemmetjenesten, på sykehjem og helsehus.

At de en gang skal søke om autorisasjon og få en beskytta tittel, er det få som har tenkt over. Noen har knapt hørt ordet. Men innholdet – hva det handler om – det er de bevisste på.

– Hvis du har den tittelen, handler det om å leve opp til den, sier den framtidige helsefagarbeideren Mathilde Fossegaard.

– Har dere tenkt på at dere kan miste den?

– Ja, kan man ikke miste den hvis man bryter taushetsplikten, spør Leah Delås.

– Jeg synes det er veldig bra at man kan miste den, fastslår Sophia.

– Det handler om at du har en rolle og hvordan du forholder deg til den rollen, fortsetter hun.

– Misbruker du tilliten du har fått, setter du pasientene i fare, sier Adrian på nabobordet.

Vil ha egnethet inn i rammeplanen

Skikkethetsvurderinger av studenter på helsefagene i høyskole- og universitetsutdanningene er nedfelt i lov. Det er pålagt å vurdere om studentene er skikka til et yrkesliv i helsetjenesten. 

Hvis studiestedet mener at en student ikke er det, kan de gi forsterka veiledning, motivere til andre studier eller i ytterste konsekvens utestenge studenten.

Vurderinger av skikkethet eller egnethet har ikke de samme rammene i den videregående skolen.

Birgitte mener egnethet må inn i rammeplanen.

– Egnethet eller skikkethet er et tema hos oss hvert år. Vi har hele tida ønska egnethet som et kompetansemål. Da hadde det vært enklere å veilede elevene til å endre et utdanningsvalg, sier hun.

Saker som handler om egnethet er sjeldne, men det går ikke ett år uten at elevers egnethet er på agendaen blant lærerne.

– Det handler ofte om atferd, men det kan også være rusproblematikk, at eleven er en fare for seg selv og andre, sier Birgitte. 

Hvem skal få hjertet?

I  klasserommet på Glemmen trener elevene sin etiske ryggmargsrefleks ved hjelp av konkrete eksempler.

En venn bruker mobilen til å jukse på en prøve og får bedre karakter enn deg. Gir du beskjed til læreren?

Det tar ikke mange sekunder før flere har gjort seg opp en mening.

«Det går helt fint!» «Det kommer til å bli oppdaga seinere, i praksis.» 

«Jeg ville fortsatt følt meg bedre siden jeg ikke juksa.»

Men hva om jukset fører til at eleven kommer inn på sykepleierutdanninga og tar plassen fra deg?

Og hvordan ville du likt at en person som har juksa seg gjennom studiet tar seg av din syke mor?

Nå begynner det å bli vanskelig.

«Spørs hvor syk du er. Hvis du er dødssyk, ville jeg hatt en ordentlig sykepleier, men hvis jeg ikke var kjempesyk, går det fint. Du må ta livet med ro ass.»

Den ubekymrede livsanskuelsen blir utfordra når elevene skal bestemme over liv og død.

Hvilken hjertepasient skal få transplantert et nytt hjerte? Den 80 år gamle mannen som vil donere ti millioner kroner til sykehuset, en mor og ektefelle på 50 år, ruspasienten på 25, eller den fem år gamle iranske asylsøkeren?

De fleste vil redde den fem år gamle jenta. Hun har hele livet foran seg. Men noen mener 50-åringens død vil ramme flest. Hun har rukket å opparbeide seg så mange roller i livet.

Ingen vil gi hjertet til 80-åringen. Penga hans betyr ikke noe.

– Hvorfor er det ingen som har tenkt på den rusavhengige? Spør Birgitte.

– Rus er vanskelig å komme over. Det er en risiko å gi henne den tilliten når det er så enkelt å få tilbakefall. Det handler veldig mye om hvilket stadium hun er i i sitt rusmisbruk, mener Sophia.

På bakerste rad er det noe som beveger seg, for jo, den rusavhengige kvinnen på krisesenteret fortjener jo også et liv.

– Vi kunne ha snakka om dette hele dagen, sier Sophia.