Psykisk syke Emma så lysere på framtida. Så kom nattevakta på besøk

«Emma» (28) har hatt alvorlige psykiske utfordringer siden barneskolen.

Det begynte med angst og tvangslidelser og fortsatte med selvskading, dissosiering, selvmordstanker og psykoser.

Etter hvert fikk hun store smerter og kramper i underlivet. De siste fem-seks åra har plagene til tider vært invalidiserende.

Hun ber om å slippe å utdype årsakene. Utover at det handler om seksuelle overgrep og vold over tid, siden barndommen.

Emma er ikke hennes egentlige navn.

Hennes unge liv har vært fylt med utredninger, behandlingstiltak og sykehusopphold, men det året hun fylte 24 skjedde det positive ting:

Hun fikk diagnosen Dissosiativ identitetslidelse (DID). 

Den beskriver personer som har opplevd alvorlige traumer i oppveksten og utvikler ulike identiteter for å håndtere minnene.

– DID-en forklarte hvorfor jeg kunne framstå som ei normalt fungerende jente om morgenen, psykotisk ved lunsjtider og så normal igjen til kvelds.

Det andre som skjedde det året, var at hun kunne flytte fra sykehuset hvor hun hadde hatt adresse de siste to og et halvt årene og til et døgnbemannet bofellesskap.

24 år gamle Emma var lykkelig over å være i bedre form enn på lenge, og stolt over å kunne flytte i «egen» leilighet.

Når helsearbeidere blir helsefarlige

20 identiteter

Fagbladet har de siste månedene jobba med en stor kartlegging av helsearbeidere som har mista autorisasjonen.

Kartleggingen viser at beboere i bofellesskap kan være spesielt utsatt for enkelte brudd på helsepersonelloven. 

Vi har tidligere skrevet om Helsefagarbeideren som stjal fra beboere.

Emma flyttet inn i et bofellesskap som skulle hjelpe personer med alvorlige psykiske lidelser å fungere bedre i hverdagen.

Verken hun eller noen av hennes øvrige 20 identiteter ante hva de kunne forvente utover dette.

Bortsett fra trygghet.

Utrygghet, i likhet med enkelte lyder, lukter og synsinntrykk, virker triggende på Emmas sykdom.

På gode dager sto hun opp om morgenen, gjorde seg i stand, ble hentet av skoletaxi og kjørt til en videregående skole for elever med spesielle behov.

Om ettermiddagen gjorde hun lekser, ofte sammen med moren sin, snakket med ansatte og tegnet.

På dårlige dager var hun tungt medisinert og sengeliggende mesteparten av døgnet.

Unntaket var timene hun tilbrakte i dusjen for å lindre smertene i underlivet.

Mye av tiden dissosierte hun. 

Det innebærer at hun inntar en annen identitet eller opplever at hun er et annet sted.

Frykten flytter inn

Trygghet var en forutsetning for at Emma skulle fungere i hverdagen, og noe av det viktigste bofellesskapet skulle bidra med i livet hennes.

Snart flyttet utryggheten inn hos Emma.

Årsakene var flere:

– Det var vanskelig å forholde seg til den store mengden ansatte og måten de strukturerte arbeidet på: Personalet var kun tilgjengelig på faste tidspunkter. De satt aldri ned sammen med meg og så en film. I hvert fall ikke en hel. De bar nøkler, telefoner og identitetskort utenpå uniformen og kalte meg «beboer» i stedet for å bruke navnet mitt. Det føltes upersonlig. Kaldt.

Hun strevde også med å akseptere den lave interessen for diagnosen hennes.

– Ingen i bofellesskapet hadde kompetanse på DID. Avdelingslederen sa at de ikke hadde kapasitet til å sette seg inn i alle diagnoser, men måtte gjøre det enklest mulig.

FAGBLADET HAR FORELAGT EMMAS KRITIKK OG STILT KOMMUNEN EN REKKE SPØRSMÅL. Les hva de svarer i denne saken:

Kommunen beklager til Emma

De ble enig om at Emma skulle skrive ned hvilke behov hun og de ulike identitetene hennes hadde. 

Dette dokumentet ble alle ansatte pålagt å lese før de gikk inn til henne.

Likevel begynte Emma å tro at personalet forgiftet medisinene hennes.

– Jeg ringte politiet flere ganger. Da det ikke hjalp, sluttet jeg å ta medisinene.

Helsefagarbeideren som gikk nattevakter, var et positivt innslag i Emmas tilværelse.

– Han kom inn, slang seg ned i sofaen og så meg inn i øynene: «Hva kan jeg gjøre for å hjelpe deg i dag? Hva kan jeg gjøre for at du skal ha det bra?»

De kunne sitte og prate og spille kort i flere timer utover natta.

Ingen vitner

Ikke alle deler av Emmas historie om hva som skjedde da nattevakten låste seg inn i leiligheten hennes, lar seg dokumentere.

Det gjelder blant annet påstanden om at han ved to anledninger skal ha lagt seg i senga sammen med henne.

Det var bare de to til stede.

En stund var Emma selv usikker på om det tredje besøket faktisk hadde funnet sted.

Hadde helsefagarbeideren virkelig låst seg inn den kvelden i desember, smilt og sagt at han hadde med seg overraskelsen slik han hadde lovet? Var det tilfelle at han hadde dratt fram et kondom og ikke en pizza?

Kunne det stemme at han som skulle hjelpe henne, i stedet hadde utnyttet henne?

Minnene ble flere og klarere, krampene og smertene i underlivet tiltok. 

Da hun ble innlagt på gynekologisk sengepost i to døgn, var hun overbevist om at overgrepene hadde funnet sted.

Fortsatt nattevakt

Emma begynte å spørre forsiktig blant de ansatte i bofellesskapet: 

Hva skjer hvis et personal gjør noe fysisk med en pasient? Skal man melde fra om slikt?

Hun opplevde at ingen var særlig lystne på å snakke om temaet. 

Da hun til slutt sa at noe fysisk hadde skjedd mellom henne og en ansatt, fikk hun beskjed om å gå til ledelsen.

Emma gråt da hun fortalte avdelingslederen at en ansatt ved tre anledninger hadde forgrepet seg på henne.

Eldre mannlige leger går oftest over streken

Hun turte ikke si hvilken ansatt det dreide seg om.

– Avdelingslederen ble sint for at jeg kom med slike beskyldninger mot en av de ansatte. Jeg fikk beskjed om ikke å snakke med noen andre enn avdelingslederen om hva jeg hevdet å ha vært utsatt for. Om natta måtte jeg klare meg selv, fra nå av skulle ingen nattevakter inn til meg. Resten av døgnet skulle de alltid være to. Hvis jeg forsøkte å snakke om overgrep i bofellesskapet, skulle de ansatte gå.

Kanskje var disse tiltakene ment som beskyttelse?

Emma opplevde dem som straff.

Dessuten gikk helsefagarbeideren fortsatt på vakt, med nøkkelen til Emmas leilighet hengende i beltet.

Emma var full av angst fra før. Nå ble det verre. 

Hun visste at de alltid var to pleiere på vakt, men hva hvis helsefagarbeideren sa til kollegaen at han skulle på do og i stedet låste seg inn til henne? 

Ville han true henne? Skade henne? Drepe henne?

Foreldrene bestemte seg for å hente datteren hjem.

Emma sendte et langt brev til avdelingslederen om hvordan hun hadde det i bofellesskapet, og hvorfor hun ikke kunne bo der. 

I brevet er helsefagarbeideren identifisert med en forbokstav.

Avdelingslederen kalte helsefagarbeideren inn til samtale og konfronterte ham med beskyldningene. Han nektet for at noe slikt hadde funnet sted.

Hvem trykket på opptaksknappen?

Hvilken identitet Emma inntar, avhenger av situasjonen hun befinner seg i. 

Ei fem år gammel jente, en sint tenåringsgutt, en effektiv og ryddig ung dame som er en kløpper til å organisere – Emma rommer dem alle. 

I tillegg til flere enn 20 andre identiteter.

Én av personlighetene hennes møter seksuelle tilnærminger med samarbeidsvilje. 

Trolig fordi hun tidligere har erfart at hvis hun stritter imot, så kan hun bli utsatt for vold. Og oppstår det en voldelig situasjon, kan den sinte tenåringsgutten i henne dukke opp. 

Han går ikke av veien for å gi fysisk motstand.

Emma lå i senga hjemme hos foreldrene sine og surfet på Mac-en sin, da hun oppdaget ei lydfil i dropbox.

– Det var rart. Vanligvis bruker jeg den bare til bilder.

I ettertid tror Emma det var den sinte tenåringsgutten i henne som hadde trykket på opptaksknappen den kvelden.

Hun er usikker på om han gjorde det fordi advokaten etter andre overgrep hun hadde vært utsatt for, hadde drillet «dem» i å samle bevis.

Eller om det var fordi han var den delen av henne som forsto hva som skulle skje. At han husket at helsefagarbeideren hadde sagt at han gledet seg til neste nattevakt, for da var han alene på jobb og skulle ha med kondom.

Beviset

Opptaket i dropboxen varte i elleve minutter.

Journalisten fra Fagbladet har hørt alt.

Innledningsvis kommenterer en mannsstemme fargene i et bilde Emma har malt.

Resten av opptaket dokumenterer overgrepet.

Emma videresendte umiddelbart filen til advokaten og koordinatoren sin i kommunen.

Da avdelingslederen i bofellesskapet fikk kjennskap til lydfila og hva den inneholdt, kalte hun helsefagarbeideren inn til nytt møte. 

Nå avslørte hun at det fantes ei lydfil. 

Den opplysningen fikk helsefagarbeideren til å innrømme å ha hatt seksuell omgang med Emma.

Noen dager senere sa han opp jobben i bofellesskapet. Men han fortsatte som nattevakt på byens sykehus.

Da hadde Emmas advokat anmeldt ham til politiet.

Fire uker etter at Emma hadde lagt fram bevis for overgrepet, hadde verken bofellesskapet eller kommunen varslet tilsynsmyndighetene. 

Da varslet hun tilsynsmyndighetene selv, både om overgrepet og at helsefagarbeideren fortsatt var i jobb.

Trodd av helsemyndighetene

– Jeg har ikke sittet i den delen av sofaen hvor du sitter nå på tre år. Det var der han pleide å sitte, sier Emma og nikker til journalisten fra den andre enden av sofaen.

– Senga solgte jeg da jeg flyttet ut av bofellesskapet, legger hun til.

Hun er blitt 28 år. 

Vi treffer henne i kjellerleiligheten hvor hun har bodd det siste året. 

Boligen er et døgnbemannet enetiltak, med bare kvinnelige ansatte.

Det er drøyt to år siden Helsetilsynet vedtok å tilbakekalle nattevaktens autorisasjon som helsefagarbeider.

Helsemyndighetene trodde på Emma og mente det var sannsynlig at han ved flere anledninger hadde «hatt seksuell omgang med pasienten».

Etter anmeldelsen fra Emmas advokat, ble det opprettet straffesak og tatt ut tiltale.

I dommen ble det påpekt at tiltaltes kjennskap til Emmas historikk, sårbarhet og psykiske lidelser «gjør forholdet særlig graverende.» 

Han visste også godt at han var i en overmaktsposisjon overfor henne.

«Når han til tross for dette, velger å ha samleie med fornærmede, har han forsettlig overtrådt straffebestemmelsen.»

Dommeren skriver til slutt at tiltalte selv har forklart at han umiddelbart etter samleiet angret og forstod at dette skulle han ikke ha gjort.

Strafferabatt

Retten ga Emmas overgriper forbud mot å jobbe i helse- og omsorgstjenestene i tre år. 

Han måtte betale henne 240.000 kroner i erstatning og fikk fengsel i et år og to måneder.

Helsemyndighetene brukte mot ham at han ikke innrømmet noe før han ble konfrontert med at det fantes et lydopptak.

Tingretten gjorde det motsatte: De ga ham en strafferabatt på åtte måneder for at han innrømmet forholdene overfor politiet før lydopptaket var renset for bakgrunnsstøy.

I tillegg vurderte de det som formildende at han under rettssaken «hadde en forsonende samtale» med Emma.

– Hjalp det?

– Det fikk meg i hvert fall til å tenke «kanskje jeg overlever dette likevel». I vitneboksen tenkte jeg at «nå dreper han meg».

Emma blir stille.

– Men jeg lurer fortsatt på om han bevisst bygde opp et tillitsforhold eller handlet spontant.

Konsekvensene

Den første tida etter at foreldrene hentet henne ut av bofellesskapet, hørte hun stemmer, så mennesker og kjente ting mot huden som ikke var der.

Hun turte ikke å forlate huset, ikke engang for å gå ut med søpla.

– Hvis det hadde vært mulig, ville jeg bodd i en bunker. Jeg var livredd for at han skulle finne ut hvor jeg var.

Hun kunne sitte under en glovarm dusj fem timer i strekk, og fortsatt føle seg skitten.

Hun klipte av seg håret og sluttet å spise. 

I løpet av året som gikk mellom anmeldelsen og rettssaken, halverte hun kroppsvekta, fra 75 til 38 kilo.

– Jeg tenkte at hvis jeg ble stygg nok, knoklete og ekkel, så ville ingen voldta meg.

Dårlig samvittighet

I vedtaket om tilbakekall av autorisasjon, skrev Helsetilsynet at den tidligere helsefagarbeideren gikk langt i å legge skylda for det som hadde skjedd på Emma. 

Han møtte ingen forståelse hos tilsynet.

Tvert imot mente de at dette talte mot at han fortsatt skulle ha autorisasjon som helsefagarbeider.

Hva tenker Emma?

– Jeg tror han på en måte var et godt helsepersonell, men etter å ha gjort noe sånt, tror jeg ikke det blir riktig å gi autorisasjonen tilbake. Tenk om han gjør det igjen? Jeg vet jo heller ikke om jeg var den første. Eller den eneste.

I likhet med andre overgrepsofre, har Emma tenkt mye på sin egen rolle, på hva hun kunne gjort annerledes.

– Det var jo ikke akkurat sånn at jeg fristet ham. Jeg var sengeliggende med store smerter, både før overgrepet og mens det foregikk. Heldigvis har noen sagt til meg at uansett om jeg hadde fristet ham, så skulle ikke han som helsepersonell latt seg friste av en pasient.

Likevel har Emma vært plaget av dårlig samvittighet.

Det er hun fortsatt.

– Jeg ønsket ikke at det skulle gå så langt at han kom i fengsel, jeg ville bare slippe å være redd mer.

 Men redd er hun fortsatt. For mannlig helsepersonell, og for menn i sin alminnelighet.

– Da en elektriker var her, måtte en av de ansatte fotfølge ham under hele besøket. Jeg måtte vite at hun hadde kontroll på ham til enhver tid.

– Hender det at du er sint for at du uforskyldt har blitt påført disse begrensningene?

– Nei, hvis jeg er sint, er det på grunn av smerter som begrenser livet mitt.

Sonde og kateter

Livet til Emma er sterkt preget av konsekvensene av overgrep, både de hun var utsatt for i oppveksten og fra helsepersonellet.

Fire år etter overgrepet i bofellesskapet er vekta normal, men hun har fortsatt store problemer med å spise.

Agurk, banan og yoghurt. Bare synet av disse matvarene kan fremkalle gråt og smerter.

De fleste måltider må inntas gjennom sonde.

Hun må ha kateter for å tisse, og garderobeskapet i entreen er fylt til randen med hjelpemidler og utstyr.

Sterke smertestillende medikamenter er en del av livet. 

Flere ganger daglig tar hun bedøvelse mot svie i underlivet og får injeksjoner mot kramper. 

Hver tredje måned reiser hun og moren til et sykehus et annet sted i landet. 

Der legges Emma i narkose og får sprøytet Botox inn i skjeden for å redusere kramper.

– Jeg tenker mye på om jeg noen gang kan leve et normalt liv. Om jeg vil kunne bidra og være en del av samfunnet, dra på spontane turer, gjøre sånt vanlige folk gjør.

Forlovet og sykepleierstudent

Det siste året har det skjedd mange positive endringer i livet hennes. 

Når hun ikke er medisinert, kjører hun bil. Det betyr at hun kan være mer sosial.

Hun har dessuten fått kjæreste. Nylig forlovet de seg.

– Jeg hadde aldri trodd at jeg kunne stole på en mann. Kjæresten min er fantastisk, han tåler hele meg, ser forbi sonden og alt det andre og gjør meg trygg. «Du er like nydelig med og uten sonde i ansiktet og urinkateter», sier han. Jeg er utrolig takknemlig.

I høst tok hun fatt på sykepleierstudiet.

– At jeg, som til tider har vært sengeliggende mesteparten av døgnet og ikke turt å gå ut av døra, flere ganger i uka sitter i et auditorium med 300 mennesker, er nærmest et mirakel for meg og mine pårørende.

Planen på sikt er å spesialisere seg innen psykisk helse.

– Målet er å bli en sykepleier som lytter når pasientene forsøker å si fra om noe. Også til ting som virker utrolig. Jeg tålte veldig dårlig å ikke bli trodd.

En slags unnskyldning

Emma forteller sin historie fordi hun er bekymret for at flere enn henne kan ha vært utsatt for overgrep.

Hun mener det er viktig at pasienter og pårørende ikke er naive med tanke på hva som kan skje i helsevesenet.

Og at ansatte i institusjoner og kommuner må være bevisste på hva de gjør når noen melder fra om overgrep.

– I min kommune hadde de dessverre ingen rutiner for dette, sier hun.

Under rettssaken ble avdelingslederen i bofellesskapet spurt om hvorfor hun ikke meldte fra til politiet da Emma hevdet å ha vært utsatt for overgrep fra en ansatt.

Ifølge media svarte hun: «Dette har vi ikke som rutine. Jeg fulgte de rutinene vi hadde.»

For Emma har det vært vel så viktig å få en unnskyldning fra kommunen og bofellesskapet, som fra den tidligere helsefagarbeideren. 

Til tross for flere henvendelser, opplever hun ikke å ha fått det.

– Det plager meg, selv om jeg forsøker å tenke at dette tiltaket med bare kvinnelige hjelpere er deres måte å si unnskyld på.

Fagbladet har vært i kontakt med den tidligere helsefagarbeideren. Han ønsker ikke å stille til intervju.

Kilder: Vedtak fra Helsetilsynet, dom fra tingretten, Psykologtidsskriftet, korrespondanse mellom Emma og kommunen, mediedekning av rettssaken.

Denne artikkelen er del av et større prosjekt om helsearbeidere som mister autorisasjonen. Prosjektet er støttet av Fritt Ord.