Helsefagarbeideren stjal fra beboere. Han er ikke den eneste

Den tidligere ustraffede mannen sier at han hadde et godt liv da han begynte å stjele. 

Livskvaliteten sank i takt med at saldoen på kontoen hans vokste.

– Det verste var at brukerne stolte på oss. På meg. Men i stedet for å hjelpe, som var jobben min, gjorde jeg dem vondt. Uten at de skjønte hva som skjedde.

Verdifull utdanning 

Vi møter den avskiltede helsefagarbeideren i Oslo. 

Han mista autorisasjonen i 2022 fordi han stjal fra beboere i bofellesskapet der han jobba.

Helsefagarbeideren kommer fra et lite sted og er anonymisert av hensyn til familien. 

Han hadde bred erfaring fra livet og flere yrker da han i godt voksen alder bestemte seg for å utdanne seg til helsefagarbeider.

– Jeg hadde tatt noen vakter som pleiemedarbeider på sykehjem og likte veldig godt å jobbe med eldre, men jeg ønsket mer kunnskap sånn at jeg kunne gjøre en bedre jobb.

Det var innimellom utfordrende å være flere tiår eldre enn klassekameratene, men utdanningen svarte absolutt til forventningene, forteller han.

– Jeg lærte mye, gjorde meg mange nye, verdifulle erfaringer. Det var stor forskjell på jobben jeg utførte før og etter fagbrevet. 

Den ferske helsefagarbeideren fikk fast stilling med en gang. 

Hjembygda trengte ham i et bofellesskap for mennesker med alvorlig psykisk utviklingshemning.

Lønna var god, kollegene var hyggelige. Men viktigst av alt: Det var en jobb med mening.

Vanligere i bofellesskap

Fagbladet har de siste månedene jobba med en stor kartlegging av helsearbeidere som har mista autorisasjonen.

Tyveri og underslag fra pasienter er dobbelt så vanlig i bofellesskap som i andre deler av helsevesenet

Det viser sakene vi har fått innsyn i. 

Men her kan det være mørketall. 

Av hensyn til taushetsplikt og personlige forhold er det ikke alle deler av saksbehandlingen vi får tilgang til.

Når helsearbeidere blir helsefarlige

Yrkesgruppene vi har sett på er vernepleiere, helsefagarbeidere, hjelpepleiere og sykepleiere. 

Menneskets natur

Hva får mennesker med en utdanning hvor etikk og omsorg står sentralt til å stjele fra sårbare personer som de har som jobb å hjelpe? 

– Det kan være mange ulike ting, begynner Per Håkan Brøndbo.

Psykologen er leder for Institutt for psykologi ved UiT, Norges Arktiske universitet. 

Brøndbo understreker at han ikke er ekspert på helsepersonell som stjeler fra brukere eller pasienter, men lar seg intervjue om temaet fordi han mener forklaringene antagelig er å finne i menneskets natur.

– Hvis man ser bort fra ren patologi, så tror jeg at faktorene øverst på lista over årsaker oftest vil handle om personlige forhold, livssituasjon, og en opplevelse av å være nødt. 

– Du mener at bak tyveriene skjuler det seg mennesker i livskrise? 

– Ja, eller med psykisk uhelse, avhengighetsproblematikk eller andre ting som fører til svekket dømmekraft, kombinert med at man er åpen for økt risiko. 

Disse forklaringene stemmer ikke for «vår» helsefagarbeider. 

Når han skal forklare hva det var som fikk ham til å misbruke tilliten fra mennesker han skulle hjelpe, svarer han:

– Helt ærlig? Det var ingen annen årsak enn fristelsen. 

Grenseløs tillit og et fristende skrin

Pleiere og beboere kommer tett på hverandre i den lille fløyen i bygdas omsorgssenter. 

Her trenger de voksne beboerne hjelp til mye: stell, medisinering, praktiske gjøremål og sosialisering.

Tilliten de og deres nærmeste har til de ansatte er nærmest grenseløs. 

I praksis har de heller ikke noe valg, hvis livet og hverdagen skal fungere.

I tillegg til alt annet må beboerne ha hjelp til betaling av regninger, innkjøp og uttak av lommepenger. Derfor har de ansatte såkalt disposisjonsrett over bankkortene deres.

I hver boenhet står det et skrin. I skrinet ligger beboerens bankkort.

Større innkjøp skal avklares med beboerens verge, men ellers er bruken basert på tillit. 

Ved kontantkjøp skal kvitteringene legges i skrinet, men ved kortbruk er det ingen uttalte krav eller rutiner.

Anledning gjør tyv

Psykolog Per Håkan Brøndbo påpeker at det er flere trekk ved bofellesskap som kan medvirke til at ansatte stjeler fra beboerne:

– Det er en selvstendig jobb, med stor tillit og lav grad av kontroll. Sannsynligheten for å bli oppdaget er med andre ord ganske liten. 

– Anledning gjør tyv? 

– Ja, det kan du si. Samtidig er det viktig å understreke at de fleste ansatte i slike institusjoner ikke benytter anledningen, sier han.

Men anledningen er der.

– Poenget er at disse forholdene kan øke risikoen for at det skjer. Med bedre kontroll og tydeligere fokus på risiko ville sannsynligheten minsket. Folk stjeler i butikker, men når det blir satt opp overvåkingskameraer, minker forekomsten av slike tyverier.

Et annet særtrekk ved å jobbe i bofellesskap er at helsepersonell, i motsetning til for eksempel en butikktyv, ofte har et nært forhold til personen de stjeler fra.

– Jeg ble veldig glad i brukerne. Vi ble som familie, sier den tidligere helsefagarbeideren vi intervjuer. 

– Når man har en god relasjon til offeret, kan man tenke at man uansett ville fått pengene om man hadde spurt. Denne kognitive feilslutningen kan hjelpe til å forklare og rettferdiggjøre det som skjer overfor en selv, sier Brøndbo.

Han «skulle jo betale tilbake»

Det begynte med at han tok ut litt penger til seg selv når han gjorde ærend på butikken for beboerne. 

Som oftest satte han straks pengene inn på sin egen konto.

Ideen var å tilbakeføre beløpet senere. Det var i hvert fall det han sa til seg selv.

Det ble ikke slik han hadde tenkt: 

– Jeg hadde aldri gjort det. Hvordan skulle jeg forklart mine innbetalinger til deres konti? 

Skam, skyldfølelse, frykt. 

For hver dag som gikk, ble disse følelsene stadig mer plagsomme. 

Mannen hevder at han flere ganger forsøkte å betro seg til sjefen sin.

– Men hver gang jeg gikk til kontoret hennes for å snakke med henne, ble skammen og frykten for stor. Jeg endte alltid med å skifte samtaleemne. 

Det samme skjedde med SMS-ene. Innrømmelser ble tastet inn, men aldri sendt. 

Han tror at sjefen må ha merket at det var noe, for han husker at hun spurte om alt var i orden. 

Heller ikke da klarte han å svare noe annet enn ja.

– Den mørkeste dagen i mitt liv

Først etter å ha tappet kontiene til fem ulike beboere for over 50.000 kroner, sluttet han. 

Da hadde han holdt på i ti måneder.

Han sier at han hadde stoppet seg selv og ikke stjålet på flere måneder da han en dag fikk en telefon fra politiet. 

Han forsto umiddelbart hva det dreide seg om.

– Det må ha vært den mørkeste dagen i mitt liv. Jeg ønsket at jorda under meg skulle åpne seg og sluke meg. 

Han innrømmet alt. 

– Jeg var skamfull og redd. Samtidig følte jeg også en slags lettelse. 

Kvinner stjeler

Vårt intervjuobjekt skiller seg på flere måter fra andre helsearbeidere som er tatt for tyverier fra pasienter. 

Han er mann.

Den typiske helsearbeideren som begår økonomiske lovbrudd på jobb er en godt voksen kvinne, viser Fagbladets kartlegging. 

Psykolog Brøndbo understreker at han ikke har vitenskapelig grunnlag for å si noe om dette funnet, men tilbyr seg å gjette:

– Det kan handle om plutselige endringer i livssituasjonen. Kanskje er man i ferd med å miste noe som gjør livssituasjonen vanskelig å opprettholde? I så fall kan det være knyttet opp mot et fasadeperspektiv. Kanskje oppleves det som en større personlig krise å ha dårlig råd i denne fasen av livet enn som ung? 

Større tabu enn rus

Fagbladets erfaringer fra dette prosjektet tilsier iallfall at det er et større tabu å miste autorisasjonen på grunn av tyveri fra pasienter enn å ha stjålet fra medisinrommet eller å ha ruset seg.

Da alt raknet for sykepleieren

Vi kontaktet seks helsearbeidere som har mistet autorisasjonen på grunn av tyveri. 

Bare én svarte ja til å dele sin historie, under forutsetning av full anonymitet.

 Psykologen tror han kan forklare hvorfor:

– Det er relativt akseptert i samfunnet at rus er en type sykdom, mens tyveri forbindes med dårlige mennesker med manglende etikk og moral.

– Tyveri kan også skyldes sykdom? 

– Det kan det. Men jeg tror det er særdeles sjelden, og det viktigste i forhold til tabu er ikke hva det faktisk skyldes, men hva folk flest tenker.

Tap av tillit verre enn fengselsstraff

30 dager i fengsel, tilbakebetaling av de stjålne beløpene pluss renter til hver av de fem ofrene og sakskostnader.

I tillegg til tap av jobb og autorisasjon. 

Den konkrete straffen for å ha stjålet fra beboerne var omfattende for den tidligere helsefagarbeideren, men noe var verre, hevder han.

– Å miste tillit. Jeg hadde en jobb jeg elsket, god lønn, snille kolleger. Men mest av alt snille og vennlige brukere, som var glad i meg og stolte på meg med alt de eide, inkludert bankkort. 

Det plaget ham.

– Jeg svikta dem, familie og venner på grunn av mine dumme, egoistiske interesser. 

– Hva kunne hindret deg i å stjele? 

– Det er vanskelig å svare på. Arbeidsplassen min hadde et godt system og gode prosedyrer, men det hindret ikke handlingene mine. Det eneste som kan hindre slike handlinger, er ærlighet. En kvalitet jeg dessverre ikke hadde. 

Selvmordstanker

Etter at han var avslørt, mistet helsefagarbeideren matlysten og distanserte seg fra venner som ikke allerede hadde tatt avstand fra ham.

Mørke tanker okkuperte stadig flere våkne timer.

– Selvmordstankene kom som en foss når jeg var alene hjemme eller når jeg kjørte bil. 

Han er glad for at han lever.

– I dag takker jeg Gud og familien min for at jeg ikke gjennomførte. Brukernes pårørende var også veldig snille og støttende. En av dem bidro faktisk til at jeg fikk ny jobb.  

– Hva med kolleger, ledelse og fagforening?

– Avdelingslederen min var veldig snill. Hun orientert meg om hvordan jeg kunne finne nytt arbeid og om hvordan Nav fungerte, sier det tidligere medlemmet av Fagforbundet. 

Han opplevde fagforeningen som mindre hjelpsom enn sjefen.

– Etter hendelsen hadde jeg et møte med dem for å høre hva som skjedde med saken. Jeg fikk ingen konkret hjelp eller oppfølging, ingen veiledning i å finne ny jobb. Jeg var litt skuffa, men Fagforbundet hjelper kanskje dem som er uskyldige, sier han. 

– Uheldige omstendigheter

Ifølge Fagforbundet lokalt i kommunen var det uheldige omstendigheter, ikke uvilje, som var årsak til at helsefagarbeideren ikke fikk den hjelpen han trengte og ønska. 

Nåværende hovedtillitsvalgt for Fagforbundet i kommunen husker saken, men var ikke involvert i den selv.

– Dette skjedde på et tidspunkt da den som var hovedtillitsvalgt ble alvorlig syk, og jeg måtte hoppe inn etter at hun hadde vært syk en lang periode. Det er mulig hun har hatt et møte med ham og så forsvunnet ut, forteller den hovedtillitsvalgte på telefon.

Helsefagarbeideren har ikke tatt kontakt med forbundet i etterkant.

Skyldig eller uskyldig har ingenting å si for hjelpen man skal få, mener den hovedtillitsvalgte.

– Vi skiller ikke på det. Det gjør iallfall ikke jeg, sier hun.

Denne artikkelen er del av et større prosjekt om helsearbeidere som mister autorisasjonen. Prosjektet er støttet av Fritt Ord.