Kari gjorde ADHD til superkraft

– Ååå, skal du snakke med Kari? Hun er den snilleste på SFO!

Det er tirsdag og skiskole for elevene på Berg skole i Trondheim.

I korridoren står ei lang rekke med andre- til fjerdeklassinger med skisko på føttene. Alle som skal være med, må registrere seg hos kryssevakt Kari Marie Lian.

Mens de venter på tur, utdyper de fire venninnene bakerst i køen hvorfor de kårer Kari til SFOs snilleste voksen.

– Hun er så flink til å trøste når vi er lei oss.

– Og når vi krangler hjelper hun oss alltid å bli venner igjen.

– Men vet du hva jeg har på matpakka i dag? spør sistemann.

Hun holder opp en fargerik papirpose og venter ikke på svar:

– Kanelbolle. Det beste jeg vet. 

Undring og action

– Å få være sammen med barn, svarer Kari Marie Lian til Fagbladet når hun blir spurt om hva hun liker best ved å være barne- og ungdomsarbeider.

– Barns verden er full av undring – de sier så mye artig. Dessuten er det alltid action.

Hun husker godt første gang yrkesveien sto klart for henne.

– Jeg var seks – sju år og satt på trappa i barnehagen da en person spurte hva jeg skulle bli når jeg ble stor. «Jeg skal jobbe i barnehage», svarte jeg.

Hun ser ikke bort fra at svaret var påvirka hjemmefra: Mamma var førskolelærer, pappa var lærer.

I ungdomstida pirket både veterinær- og skuespilleryrket i framtidsplanene.

– Veterinærdrømmen slo jeg fra meg på grunn av dysleksien, og skuespilleryrket ble for uforutsigbart for ADHD-en. Jeg liker orden og struktur, og skuespiller kunne jeg jo være på hobbybasis.

– Jeg ville bli den ene som ser deg og hjelper deg å overleve. Mange barn trenger en sånn person i livet sitt.

«Den ene»

Så lenge hun kan huske, har Kari skjønt at det var noe med henne.

– Jeg var veldig innesluttet og sjenert som barn. Ei som tok raskt til tårene og stakk av når noe ble vanskelig. H-en i ADHD står for hyperaktivitet. Du kan ha H-en på utsida eller innsida. Min var på innsida.

Der var det et svimlende følelsesliv. Alt var elsk – hat, svart eller hvitt. Aldri en mellomting.

Karis første lærer ble hennes første «den ene».

– Småskolelæreren min hadde en egen evne til å registrere hvor jeg til enhver tid befant meg mentalt: Ville jeg bare være usynlig, eller var dette et øyeblikk hvor hun kunne løfte meg fram, kanskje be meg skrive en K på tavla?

– Hvordan blir man en som skjønner sånt?

– Du lærer det. Det handler om relasjonskompetanse og er noe du må ha for å være en god barne- og ungdomsarbeider, særlig hvis du jobber med unger med ADHD eller autismediagnoser. Da ser du for eksempel når sinne er på vei til å bygge seg opp i barnet og kan «redde» situasjonen ved at dere to går dere en tur. 

Kompetanse: ADHD

De siste tiåra har forekomsten av autismediagnoser og ADHD økt betydelig i Norge. 

Kari hadde jobbet 17 år i barnehage, da hun i 2022 fikk jobb som barne- og ungdomsarbeider ved Berg skole. 

Da hadde hun i flere år ønsket å jobbe med eldre barn og utnytte ADHD-diagnosen sin bedre.

Diagnostiseringen skjer ofte i barneskolen eller på mellomtrinnet når kravene til konsentrasjon blir større.

– I meg møter unger under utredning eller som har diagnosen ei som med hånda på hjertet kan si: «Jeg vet hvordan du har det ».

Hun har noen rettesnorer for hvordan unger bør møtes, enten de har en diagnose eller ei:

– Ikke vær dømmende, men nysgjerrig, og framhev det de er gode på. Alle barn har noe, finn det og løft det. Det gjelder alle, men er ekstra viktig for ADHD-barn, fordi de får så mange negative tilbakemeldinger. Det er mye armer og bein og dårlige valgt, men det er jo ikke sånn at de gjør ting med vilje.

– Har du noen andre personlige egenskaper enn ADHD som gjør deg til en god SFO-ansatt?

– Jeg er nysgjerrig av natur og mer «oj, hva foregår her?»-typen enn pekefingertypen. Jeg er til å stole på, også har jeg humor og liker tull og tøys. Det er helt essensielt.

Det fins også et par ting Kari håper hun aldri utsetter barn for: 

– Å gi noen en følelse av å bli sett ned på eller ikke bety noe.

Diagnose eller foreldrekurs

I media går diskusjonen om hvorvidt økningen i forekomst av ADHD er reell eller skyldes overdiagnostisering. 

Kari merker at mange barn strever med konsentrasjon og relasjoner. Noen har en diagnose, andre ikke.

– Jeg ser ikke bort fra at det skjer feildiagnostiseringer, men utfordrende atferd kan også skyldes umodenhet. Eller at foreldrene trenger foreldrekurs.

– Foreldrekurs?

– Mange foreldre er mer opptatt av å være kompis enn forelder. De gir barna ansvar for å velge alt fra dagens middag til farge på veggene i stua. Når barn får bestemme for mye og mangler forutsigbarhet og trygge rammer, blir det «fest» hele tida. Da kan atferden fort forveksles med ADHD.

Fortjener kred

– Da åpner basen!

Skigjengen er sendt av gårde, og Kari har gitt den rosa kryssevesten videre til en kollega. Nå åpner hun den blå døra til 1.– og 2.–klassebasene, Småkryp og Tiger’n.

Hun setter ei lilla drikkeflaske med hjertemønster i brettspillskapet og tømmer en plastboks med garn utover bordet.

Seks- og sjuåringer i stillongs og sklisokker svermer over dørterskelen og sprer seg som små bier på jakt etter pollen.

Snart ligger en guttegjeng rundt et sjakkbrett på golvet, mens to jenter tar fatt på dagens fingerheklingsprosjekt. 

Kari sørger umerkelig for at en liten taus kar får en trygg plass ved hennes side.

I tillegg til å være en arena for frilek som gir muligheter for å prøve ulike fritidsaktiviteter, er SFO en viktig læringsarena for sosial kompetanse, mener Kari.

Ikke alle barn får det andre steder.

– Alle som vokser opp i en normal familie i Norge, lærer å lese og skrive. Skolesystemet vårt sørger for at ingen blir analfabeter, men mange blir dessverre analfabeter i forhold til sosial kompetanse.

Det skyldes ifølge barne- og ungdomsarbeideren til dels at unger i en viss alder er selvsentrerte, men også at samfunnet og vi voksne er mer meg og mitt-barn-fokuserte.

– Her er vi sammen og lærer at vi er en del av et fellesskap – vi hjelper hverandre, er rause, trøster hverandre.

Den jobben kunne SFO-ansatte godt ha fått mer kred for, mener hun. 

Superkraft

I mange år var Kari redd for at ADHD-en skulle stikke kjepper i hjulene for henne. Å bli utredet og få et papir hvor diagnosen sto skrevet svart på hvitt, var hun ikke interessert i.

Da hun skjønte at sønnen hadde arvet lidelsen, endret hun holdning.

– Hvis jeg ønsket at han skulle få et godt liv med ADHD, kunne jeg ikke gå rundt å skamme meg eller være redd på egne vegne.

I stedet begynte hun å lete etter positive sider ved lidelsen.  

– Du er for eksempel ofte sabla effektiv! 

Da sønnen begynte på skolen, ble normalisering av ADHD en kampsak.

– Altså: Jeg visste at det var mye stigma og mange fordommer der ute, men jeg trodde faktisk at verden hadde kommet lenger. Jeg fikk høre sånt som: «Hæ, du kan vel ikke ha ADHD, som har familie og full jobb? Du skulle jo vært narkoman eller sittet i fengsel!»

Da sønnen skulle til utredning, var det uaktuelt å la ham gjøre det alene. 

Mens sjuåringen gikk på barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP), gikk mamma på distriktspsykiatrisk senter (DPS). 

Sønnen fikk diagnosen i september 2021. Kari fikk sin i januar 2022. 

– Hva betydde det for sønnen din at dere gjorde dette sammen?

– Mye. Jeg holder av og til foredrag om dette og har hørt ham fortelle med stolthet til kompiser at jeg viser bilde av ham og forteller om superkrafta vår.

Ikke alle applauderer at Kari kaller ADHD for en superkraft.

– Nei, og det er forståelig. Vi snakker tross alt om en alvorlig nevroutviklingsforstyrrelse med mange negative symptomer: Indre stress, konsentrasjonsvansker, dårlig impulskontroll, en kropp som er på alerten hele tida, redusert evne til å skille mellom hva som er viktig og ikke viktig. Vi mangler filter og tar inn alt. 

 – En vanlig dag arter seg antagelig for oss omtrent som hvis en vanlig person skulle oppholde seg i et rom hvor ti TV-er surret og gikk konstant på hver sin kanal, hele tida.

Hjernen sin sammenligner Kari med et arkivskap. Tidligere brukte hun enormt med tid og krefter på å surre rundt i arkivskapet på jakt etter riktig informasjon. 

Nå gjør medisinene at hun finner riktig skuff med en gang. Medisinene gjør det også lettere å porsjonere ut energi.

– Jeg brenner ikke lenger av alt kruttet på en gang, men har mer igjen til familien etter arbeidstid. Det er fint, sier trebarnsmora.

Et viktig spørsmål

– Ja. Jeg har faktisk én ting dere bør spørre henne om.

Andreklassingen på Tiger’n har jobbet konsentrert og uten stopp med fingerheklingsprosjektet i gult og rosa siden Kari tømte garnboksen på bordet. 

Håndarbeidet har nådd en anselig lengde, men hun tar seg ikke pause mens hun tenker over utfordringen fra Fagbladet: 

Er det noe spesielt hun mener vi bør spørre SFO-Kari om?

– Du bør spørre henne om akkurat hvor glad hun er for å jobbe her.

– Ok. På en skala fra 1 til 10  – hva tror du hun vil svare?

– I hvert fall noe over 7. For det virker som om hun er veldig glad for å være her.