MENINGER | Boligmarkedet
Hvor skal vi som tjener langt dårligere enn sykepleiere bo?
Vi er mange. Uten fagarbeidere og ufaglærte stopper Norge. Spørsmålet er: Hvor skal vi bo, vi som ikke er i nærheten av å tjene en norsk gjennomsnittslønn?
Publisert
Det snakkes ofte om at sykepleiere har problemer med å komme inn på boligmarkedet.
Mange må bosette seg langt unna arbeidsstedet, og konsekvensene er alvorlige: Dårligere beredskap, mindre stabil bemanning og større risiko for at helsetjenestene ikke klarer å levere det folk faktisk trenger. Dette er ikke bra for noen.
Men det som det snakkes altfor lite om, er alle oss som ikke har høyere utdanning – alle fagarbeidere og ufaglærte som holder hjulene i gang, men som sjelden blir inkludert i boligdebatten.
Tall fra LOs boligindeks viser at en enslig helsefagarbeider i 75 prosent stilling – og ja, jeg sier 75 prosent – for en heltidsstilling er langt fra vanlig i vår bransje, kun har råd til seks prosent av alle omsatte boliger i Norge i 2025.
Til sammenligning kan en enslig sykepleier ifølge sykepleieindeksen kjøpe 30,5 prosent av boligene nasjonalt.
Likevel er det ofte sykepleierindeksen som brukes for å forklare «det gjennomsnittlige lønnsnivået» i Norge. Når vi vet hvor mange som faktisk ikke tjener i nærheten av dette, blir bildet ganske skjevt.
For vi er mange. Vi er fagarbeidere, vi er ufaglærte, vi er helsefagarbeidere, barnehageansatte, renholdere, renovasjonsarbeidere, butikkansatte, kulturarbeidere, folk i bygg- og bilbransjen, og så mange flere. Vi er en helt nødvendig ressurs i velferdssamfunnet. Uten oss stopper Norge.
Likevel sitter vi igjen med det samme spørsmålet: Hvor skal vi bo?
Boligprisene har steget mye raskere enn lønnsveksten for store deler av arbeidslivet. For hvert år som går, blir det vanskeligere for fagarbeidere og ufaglærte å komme inn på boligmarkedet – uansett hvor hardt vi jobber og hvor viktige jobbene våre er.
I pressområder er situasjonen særlig alvorlig. Kommuner sliter med å rekruttere fordi de ansatte rett og slett ikke har råd til å bo i nærheten av jobb. Det rammer kvaliteten på tjenestene, og det rammer innbyggerne.
Dette er ikke et «individuelt ansvar». Det er et samfunnsproblem. Og når politikere snakker varmt om hvor viktige disse yrkene er, burde det være en selvfølge at boligpolitikken også gjør det mulig for oss å bo der vi trengs.
For hvis vi mener at helsefagarbeidere, renholdere, barnehageansatte og andre nøkkelarbeidere er kritiske for velferdsstaten – ja, da må det også være mulig for dem å eie eller leie en bolig uten å bruke hele inntekten på husleie eller pendling.
Norge trenger fagarbeidere og ufaglærte i absolutt alle sektorer. Spørsmålet er bare om Norge er villig til å gi oss et sted å bo.
