Problemet er ikke mangel på kompetanse, men at den ikke får plass

Det finnes en stille kunnskap i barnehager, SFO-er og skoler over hele landet. Den står sjelden i planer eller strategidokumenter. Den sitter i kroppene til fagarbeidere som står i hverdagen – tett på barna, tett på relasjonene, tett på det som faktisk virker.

Denne kunnskapen har fulgt meg siden jeg tok fagbrev i barne- og ungdomsarbeid. Senere har jeg tatt bachelor og master. Jeg har fått flere begreper og et større systemblikk. Men én erkjennelse har stått fast: Kvalitet i oppvekstarbeid skapes ikke først i systemene. Den skapes i praksis – i øyeblikkene før noe låser seg.

Jeg har sett det mange ganger. En fagarbeider som møter tidlig, før skoledagen starter. Et barn sitter alene, kroppen urolig, blikket flakkende. Det er ikke en «sak» ennå. Ingen vedtak, ingen kartlegging. Bare en relasjon som er i ferd med å glippe.

Fagarbeideren setter seg ned. Sier lite. Justerer tempoet. Gir rom. Dette er ikke improvisasjon. Det er situert profesjonskunnskap. Evnen til å lese affekt, regulere samspill og skape trygghet før kravene kommer. Når dagen starter, er barnet allerede et annet sted enn det ellers ville vært.

Dette øyeblikket finnes ikke i rapportene. Men det er ofte avgjørende.

Likevel er det nettopp denne typen faglighet som presses hardest når tempoet øker, bemanningen strammes og kravene blir flere. Relasjonelt arbeid omtales som «støtte», ikke som kjernekompetanse. Handlingsrom snevres inn, samtidig som forventningene øker.

Problemet er ikke mangel på kompetanse. Problemet er at kompetansen ikke får plass.

Fagarbeidere har en nøkkelrolle i barns hverdag nettopp fordi de er der i overgangene: Før undervisning, i friminutt, i konflikter, i pauser. De arbeider kontinuerlig med affektregulering, tilknytning og sosial navigering – forutsetninger som læring og deltakelse hviler på.

Når denne fagligheten ikke anerkjennes som avgjørende, skjer det noe alvorlig. Ikke bare med barna, men med yrkesstoltheten. Når ansatte opplever at det de vet virker, men ikke får tid eller mandat til å gjøre det, tappes feltet for bærekraft.

Samtidig finnes det en sterk lojalitet i oppvekstsektoren. Mange blir. Mange strekker seg. Ikke fordi rammene er gode, men fordi barna trenger dem. Det er her håpet ligger – men også risikoen. For lojalitet kan ikke være bærebjelken alene.

Fagbrev er ikke starten på noe mindre. Det er starten på noe grunnleggende. Høyere utdanning erstatter ikke praksiskunnskap – den kan forsterke den, gi språk og gjennomslagskraft. Men bare hvis vi slutter å rangere faglighet etter utdanningsnivå og i stedet spør: Hva er det som faktisk virker for barn?

Skal vi styrke kvaliteten i oppvekstsektoren, må vi slutte å organisere som om relasjoner er et tillegg. De er selve infrastrukturen. Det krever rammer som gir fagarbeidere handlingsrom, tillit og tid til å bruke kompetansen sin.

Dette er et strukturelt ansvar. Politisk, organisatorisk – men også et felles anliggende for oss som står i feltet.

For når vi begynner å stå sammen om hva god faglighet faktisk krever, og insisterer på rammer som gjør den mulig, da flytter vi noe.

Ikke med store ord. Men med praksis som får virke – før systemet rekker å svikte.