– Dette er ikke bare et sykehjem. Det er også et hjem

Jeg går rundt og speller fra vår og til høst,

for noen til ergrelse, andre til trøst.

Om gråværet kommer og kulda er lei, så biter det aldri på meg.

For her er det solskinn og sang og gitarklang for alle penga…

Utenfor panoramavinduene i fjerde etasje på Tåsenhjemmet er det iskald vind, asfalt med issvuller og snø i lufta. Innenfor, i den lyse dagligstua, rusler facility-medarbeider Roar Gulløien rundt mellom rullestoler, rullatorer og møbler i skandinavisk design.

Fra delikate fat serverer kollega Sarha Yesufe oppskåret frukt.

Etter det Fagbladet oppfatter, står verken interiøret, artisten eller fruktfatene tilbake for det som tilbys på pensjonistturer til Syden eller høyfjellshoteller i fjellheimen.

Det har en logisk forklaring.

Oppgavedelingens høyborg

Horder av eldre kombinert med mangel på helsepersonell – framtida er for lengst prenta inn i oss: Vi må alle bo hjemme lengst mulig, og arbeidsoppgavene i helse- og omsorgssektoren fordeles på nye måter.

De siste åra har løsningsforslagene kommet på løpende bånd, med ulike merkelapper.

I 2024 fant ei prosjektgruppe i Sykehjemsetaten i Oslo ut at 33 prosent av arbeidsoppgavene på et sykehjem ikke krever helsefaglig kompetanse. Aktivisering av beboere, matstell, renhold og rydding kan fint utføres av andre yrkesgrupper.

Om det også er billigere å gi flere oppgaver til folk uten helsefaglig utdanning, har sykehjemsetaten ikke regnet ut ennå, ifølge direktør for organisasjon og samfunn, Henrik Mevold til Fagbladet.

Da det flunka nye Tåsenhjemmet i Oslo åpnet i desember 2024, var en tredel av staben samlet i en helt ny avdeling. Den såkalte facility-avdelingen ledes av tidligere husøkonom på femstjerners Hotel Continental, Kaia Gregory.

– Med Tåsenmodellen og facility har vi tatt oppgavedeling til nye høyder, sier institusjonsleder Kari Beate Johnsrud.

Hotell-modell

Etter et oppstartsår fylt av ymse erfaringer og nysgjerrige besøkende sitter institusjonsleder Johnsrud og facility-leder Gregory side om side i foajeen i sykehjemmets første etasje.

Gregory med 20 år bak seg i Norges aller øverste sjikt av hotellbransjen, i en kultur hvor lista for service og kundepleie ligger høyt. Johnsrud med like mange år som leder i kommunal pleie og omsorg, med faglig forsvarlighet som sin fremste rettesnor.

– Vi må innrømme at det var mye armer og bein og ganske utfordrende i starten, sier Johnsrud.

Gregory bekrefter med flere nikk.

– Dette er ikke bare et sykehjem, men et hjem. Jeg hadde mine visjoner for hvordan vi skulle bli best i klassen. Det innebar blant annet å øke servicenivået, sier Gregory.

– Kaia har vært vant til å tenke på hvordan få kundene til å velge sitt tilbud, mens vi i helse og omsorg har vært vant til å ha kunder nok, sier Johnsrud.

– Ble det en krasj mellom dere?

– Ikke mellom oss som personer, men det er jo tøft å starte noe nytt. Ingen hadde forsøkt akkurat dette tidligere. Likevel gikk det veldig kort tid før jeg skjønte at det var en kjemperessurs å få inn en som tenker mer kundepleie enn vi tradisjonelt har gjort i denne bransjen. Nå er vi et radarpar!

Hva institusjonssjefen er mest stolt av?

– Har du lagt merke til hvor rent det er her? Enten de har vært politikere eller kommuneansatte har nesten alle som har vært på besøk, bemerket hvor skinnende rent det er her. Det er vi veldig stolte av. Vi tror det skyldes at alle her er fast ansatte, sier hun.

Og så er det sykefraværet, selvfølgelig:

– Det var høyt de første månedene, men nå er det 9 prosent totalt på hele huset, noe som er ganske vanlig, men i facility er det bare 6 prosent.

Vanskelig kabal

130 beboere og staben ved et nedlagt sykehjem sto først i køen da den flunka nye trebygningen på 14.500 kvadratmeter kunne inntas.

Utfordringen var at den nye arbeidsplassen skulle ha en helt ny sammensetning av yrkesgrupper, samtidig som ingen fra Oppsalhjemmet skulle miste jobben. 

Før oppstart bestod staben av for få sykepleiere, for mange helsefagarbeidere og altfor få kandidater til de ikke-helsefaglige jobbene.

Et ess i lederermet da ansettelsesprosessen startet, var at Tåsenhjemmet skulle ha langvakter. Turnusen med 12,5 timers vakter i helgene utløser flere tillegg. Dermed kunne arbeidsgiveren tilby faste fulltidsstillinger til alle.

– Vi tror at fast jobb øker ansvarsfølelsen og gjør at du gir det lille ekstra, forklarer Gregory.

Rekrutteringa av 25 nye sykepleiere gikk glatt.

Det var heller ikke vanskelig å finne folk fra andre bransjer som ønsket å jobbe med eldre: Eiendomsmegler, turner, danser, lærere, renholdsoperatører, kokker og tidligere hotellansatte er noen av yrkesgruppene som er eller har vært representert i avdelingen.

Samtlige helsefagarbeidere ved det nedlagte Oppsalhjemmet fikk også spørsmål om de kunne tenke seg jobb i den nye avdelingen.

Institusjonsleder Johnsrud ser ikke bort fra at noen av dem så det som et steg ned på karrierestigen.

– Men det var faktisk bare fire eller fem som takket nei. De fikk tilbud om jobb som helsefagarbeider andre steder i kommunen, sier hun.

En som valgte å si fra seg medisinske oppgaver for å bli med til Tåsen, er tidligere hjelpepleier Roar Gulløien, trubaduren fra fjerde etasje.

I tillegg til hjelpepleierutdanning har han vært innom musikkonservatoriet i Tromsø.

– Jeg drømte en gang om å leve av musikk, kanskje bli musikklærer, men jeg har faktisk aldri fått så god bruk for musikken som her.

På Tåsen er gitar og piano blant hans viktigste arbeidsverktøy.

Takket være sitt sosiale og musikalske talent fungerer han nå som miljøarbeider på skjermet avdeling. Der hjelper han urolige beboere å finne ro.

– Brukerne skal ha det bra. Det er hovedmålet for alle ansatte her, samme hvilken avdeling vi tilhører. Vi bidrar der vi kan. Uansett består 70 prosent av jobben av å være i miljøet, sier Gulløien, som også er plasstillitsvalgt for Fagforbundet.

Holdninger og kroppsspråk

Vask av klær og rom, oppredning av senger, matservering og aktivisering av beboere. 

Avdelingsleder Gregory kaller arbeidsmiljøet dynamisk. Avdelingen hennes har fagarbeidere på flere områder, men alle må kunne gjøre alt.

– Jeg begynner på null hver morgen. Noen dager er det rock’n roll, andre ikke. Man må se an behovet, sier Gulløien.

– Det viktigste her er ikke faglig kompetanse, men personlig egnethet og gode holdninger. Du må være glad i folk, spesielt eldre. Og du må ha et kroppsspråk som viser at du er det, sier Gregory.

De sist ansatte i avdelingen er en teolog og en politistudent.

Selv om armer-og-bein-perioden anses som overstått, har sykehjemmets ledere fått noen erfaringer det første året som nå fører til endringer i driften.

Oppgavedelingen som virket perfekt på papiret ved oppstart, viste seg å være vanskeligere å gjennomføre enn de hadde forestilt seg. Av grunner de ikke hadde forutsett.

– 10 av de 25 sykepleierne vi ansatte, sluttet i prøvetida, forteller Johnsrud.

Årsakene var ifølge institusjonslederen flere:

– Noen oppdaget at de ikke trivdes så godt med langvakter. Andre syntes det var vel mye ny teknologi å sette seg inn i. Det viktigste var kanskje at modellen krevde vel så mye avlæring som opplæring i denne yrkesgruppa, sier hun.

Sykepleierne ble avlastet for alle ikke-medisinske oppgaver. De rakk å hjelpe flere beboere, men jobben ble mer ensformig.

– Noen syntes det ble for mye stell og pleie. De så bare alle de ekstra brukerne de fikk i løpet av et skift, og la ikke nødvendigvis merke til at klesvasken var tatt eller brødskiver smurt og satt frem.

– Betyr det at noen av sykepleierne savnet oppgavene de ble avlastet for?

– Ja, det kan vi vel si, sier Johnsrud.

Stoja Jezdimirovic er Norsk sykepleierforbunds tillitsvalgte på Tåsenhjemmet. Hun bekrefter overfor Fagbladet at langvakter var en av årsakene til at noen av sykepleierne sluttet i prøvetida. 

Hun har ikke fått klager på andre sider ved arbeidsfordelingen på sykehjemmet.  

Erfaringene fra den første tida førte til justeringer i den helsefaglige staben. De skal fortsatt utgjøre 67 prosent, men antall sykepleiere er redusert fra 31 til 25 prosent og helsefagarbeidere er økt fra 36 til 42 prosent.

Bedre samarbeid

Facility-medarbeidere har plommefarget arbeidsantrekk. Helse er kledd i blått. 

Rollebevissthet og samarbeid har vært viktige påler i driften fra start. 

De første månedene kunne det likevel skje at hvis noe ikke gikk etter planen, så skyldte facility på helse, mens helse skyldte på facility.

Lederne og tillitsvalgt Gulløien er enige om at dette er et tilbakelagt kapittel, men de er fortsatt opptatt av at det ikke må danne seg a- og b-lag blant de ansatte.

– Her er ingen yrkesgrupper bedre eller viktigere enn andre. Alle er viktige for at beboerne skal ha det bra, sier Johnsrud.

Det neste året skal roller og ansvarsfordeling spisses enda mer, men fokuset på samarbeid blir også sterkere.

Blant annet skal rutinene endres for hvem som iler til når en beboer trykker på smykket sitt, det vil si alarmen alle har rundt halsen.

– Regelen har vært helse, men veldig ofte så gjelder alarmen en facility-oppgave. Kanskje trenger personen bare et glass vann. Da er det unødvendig at vedkommende skal vente på at en sykepleier blir ledig, sier Johnsrud.

Heretter blir rutinen at den som er nærmest går inn til beboeren og avgjør hvem som skal løse oppgaven.

Egen skole

Beboerne på Tåsen er like syke som på andre sykehjem i Oslo. Om lag 85 prosent har kognitiv svikt. Og de færreste av de som flytter inn, lever lenger enn et år.

Selv om arbeidsoppgavene i facility ikke forutsetter helsefaglig kompetanse, har det vist seg at flere trenger å øke kunnskapene om menneskene jobber med.

På tampen av fjoråret ble facility-skolen etablert. Johnsrud lister opp temaene som alle ansatte i avdelingen nå må gjennom:

Rolleforståelse, demens, mat og ernæring, teknologi, renhold og personsentrert omsorg.

Foreløpig er Tåsenmodellen et testprosjekt i regi av Sykehjemsetaten i Oslo. Etaten har ennå ikke avgjort om modellen skal rulles ut på flere sykehjem, men hvis det skjer, blir facility-skolen obligatorisk for ansatte ved disse institusjonene.

Elsker eldre

– Hva har du lyst på? Skal jeg skjære opp mer appelsin?

Mens Gulløien underholder med sang og gitar, står Sarha Yesufe for fruktserveringen denne formiddagen. Den tidligere husøkonomassistenten – også hun fra Continental – sørger for at alle blir sett og får noe de liker. Med serveringen følger et varmt smil og en liten prat.

– Jeg elsker å være sammen med eldre mennesker. Da jeg jobbet som husøkonom, hadde jeg 30 prosent stilling på et omsorgssenter i tillegg til full jobb, bare for å få være sammen med dem. Det kan ha å gjøre med at jeg ikke har noe familie i Norge, sier hun.

– Nå trenger jeg ikke å jobbe ekstra lenger. Beboerne her er familien min.