Flyktning, helsefagarbeider og ordfører:
– Jeg kan være litt mye for noen

Det finnes få spor fra de første leveårene til Sadmira Buljubasic (38).

Til gjengjeld har hun satt solide avtrykk senere.

Sadmira har gått fra å være ufaglært assistent i 13,6 prosent stilling – til avdelingsleder på samme sykehjem, med personalansvar for 70 personer.

Nå har hun nådd en nye milepæl:

Hun er Norges andre ordfører med bakgrunn som flyktning, og Røros’ andre kvinnelige ordfører.

Fra kontoret kan hun se ut av vinduet, på verdensarven og den hvite kirka.

Reisen som formet henne, startet forrige gang krigen herjet i Europa.

Fordrevet på Balkan

Våren før Sadmira fylte fem år, kom kampene dit de bodde, i det som da het Jugoslavia.

– Jeg har vage minner, som kommer i ny og ne. Jeg husker huset vårt. Jeg husker at faren min var borte. Han satt fengslet i straffeleir i 32 måneder.

Sadmira la på flukt sammen med lillesøster og mamma. Fra denne tiden, underveis på Balkan, finnes noen få bilder. Sadmiras minner blander seg med blasse fotografier, limt på svart papp, merket «Kroatia» og «Slovenia».

Resten av barnebildene er borte. Gått opp i røyk, da hjemmet brant ned, ble jevnet med jorda.

– Det er vanskelig for folk som ikke har opplevd krig, å forstå hva krig er.

Da faren kom ut av straffeleir, hadde han skuddskader og andre traumer. FN og Røde Kors ville sørge for helsehjelp, i Norge.

Fornebu, januar 1995. Et fly treffer rullebanen. Sadmira husker bare at det er kaldt, og at det bærer videre, til asylmottaket i Sandnessjøen – og rett inn i det norske skolevesen.

– Det var litt dramatisk for meg, jeg ble kastet inn, uten tolk. Mamma fikk ikke være med inn en gang.

– Et hardt møte?

– Ja, men også en fordel. Jeg lærte meg norsk på tre måneder, sier hun.

Hun er pragmatisk, sånn sett. Det var tøft, men det kom noe bra ut av det. Noen vil nok si at hun er en som setter fakta og «få det gjort»-holdningen foran følelser.

Det kom også fram da Røros nylig tok stilling til om en grendeskole, der hun selv gikk som barn, skulle legges ned.

– Jeg har ikke vært redd for å si hva jeg mener. Nedleggelse er godt begrunnet, i det psykososiale miljøet for ungene og i faglig forsvarlighet. Det er ti unger på hele skolen.

I februar vedtok de nedleggelse. 

Røros er på Robek, lista over kommuner som sliter stort økonomisk. Én av flere årsaker til det, er helsesektoren, arbeidsplassen som Sadmira nå har permisjon fra.

Et liv i arbeid

Sadmira tråkker over terskelen til Gjøsvika sykehjem og omfavnes straks av en kollega og god venninne.

Inn hit kommer man lett. Det er vanskeligere å ta seg ut. Dette er en skjermet enhet med 30 plasser for personer med en demensdiagnose.

– Jeg har alltid jobbet, helt siden jeg var 13 år. Hvilke jobber? Det har ikke betydd så mye for meg, sier Sadmira.

På bakeri, som servitør, som vaskedame, på fabrikk, med spa og hudpleie...

I én periode var målet ekstra klart: Å tjene nok for å oppfylle kravene til inntekt fra UDI, for å hente ektemannen Edin fra Bosnia.

Da mannen kom seg i arbeid, kunne hun senke skuldrene. Hun tok seg god tid hjemme med de to barna, som kom som perler på en snor, i løpet av 13 måneder.

Hun er effektiv i det meste, også barnefødsler.

Sadmira var tobarnsmor og 23 år da hun for aller første gang gikk inn her, på Gjøsvika. Ufaglært, i en liten helgestilling.

Og her er hun fortsatt, men nå som avdelingsleder i permisjon.

– Jeg er første leder med fagbrev som helsefagarbeider. Det er jeg litt stolt over. Det pleier å være sykepleiere i de jobbene.

Vi passerer noen av hennes kolleger. De håper hun ikke blir gjenvalgt som ordfører i 2027. De vil ha henne tilbake.

– Hun har frontet våre saker på en god måte, sier én av de vi snakker med.

Plasstillitsvalgt har Sadmira også vært. Alle i hennes familie er fagorganiserte, bortsett fra søsteren, som er selvstendig næringsdrivende frisør.

– Men hennes ansatte er selvsagt organiserte!

En dyne henger til tørk i gangen. På hålka utenfor står sparken til en av beboerne. Å henge opp julelysene var det aller siste Sadmira gjorde før hun gikk ut i permisjon.

Å være avdelingsleder, hvorfor vil man egentlig det? Var det bare fordi hun fikk en skulderskade og slet med å fortsette «på gølvet»?

– Nei, altså, det er en krevende jobb.

30 pasienter, kanskje det dobbelte antallet pårørende og 70 ansatte i smått og stort. Hun tar ofte papirjobben på kvelden, for å være mest mulig med folk på dagtid. Men det tærer på psyken.

Følelsen av at «det blir aldri bra nok uansett» gnager på Sadmira.

– Du får ikke roen. Du vet ikke hva som møter deg, utagerende pasienter, stort sykefravær... Noen ansatte er for snare til å ringe, mens de som kanskje burde ha ringt, ringer ikke.

Sånn sett kan noen år i ordførerstolen sammenlignes med et aldri så lite spa-opphold?

– Altså…

Her er det tydelig at Sadmira kvier seg litt for å si det rett ut.

– …det er jo ikke det samme trøkket, sier hun diplomatisk.

– Men nå har jeg jo bare vært ordfører i 16 dager.

Kler ordførerkjedet, men ...

Ja, hun ble kasta inn i ordførerstolen da Isak Veierud Busch (Ap) ble valgt inn på Stortinget i fjor høst. Sadmira hadde vært varaordførerkandidat, men ordfører? Hun tenkte:

– Ordførerkjedet kler meg nok veldig godt, men er jeg ellers egna? Men jeg sa ja. Og nå sitter jeg her!

Her, på kontoret, mener hun det var en del «skit og rot i skuffer og skap» da hun tok over.

– Det første jeg gjorde, var å vaske. Jeg åpna skuffen og tenkte: Herregud! Det merkes at det har vært karer her siden 90-tallet. Jeg liker orden.

Sist en kvinne var ordfører i Røros, var det også fordi en mann måtte gi seg midt i perioden.

På veggen bak den brede pulten er det rekke på rekke av menn, alle gammelordførerne. 

Kommer Sadmira til å henge der? 

I alle fall hvis hun vinner valget neste år, noe hun er klar for – hvis de vil ha henne.

– Det er mannsdominert her, ja. Uten tvil! sier Sadmira.

En av «gammelkaillan» på veggen, er Hans Vintervold, som satt i 12 år som ordfører. Han er familievennen som rekrutterte mora til Sadmira inn i Ap, noe som gjorde at Sadmira også ble med, etter hvert.

– De har mye klokt å komme med de gamle gubbene, men... De er menn!

På kommunestyremøtene får hun råd fra selverklærte «gamle ringrever» om «slik gjorde vi det i gamledager». Det lever hun godt med. Men hun har to klare mål for ordførergjerningen: Å få Røros ut av Robek. Og å få flere yngre og kvinner i politikken.

– Noe mer?

– Jeg tror det holder.

Størst av alt er ...

Ordfører. Helsefagarbeider. Avdelingsleder. Tillitsvalgt. Norsk-bosnisk.

Familiekvinne!

– Det er den største delen av meg. Familie betyr mer enn alt.

Storfamilien som teller ti – kjernefamilien, hennes foreldre og hennes søster med mann fra Rendalen og to barn – spiser middag sammen tre til fire ganger i uka. Alle hjelper alle. Hele familien stiller opp når det er dugnad eller cup. Hver sommer bor de hos den enda større storfamilien i Bosnia.

– Jeg roper høyest av alle! Det gjelder både på sidelinja på håndballen og andre steder.

«Tantis», «Best mom 4-ever». Masse kjærlighet, som også innebærer å være «en sånn der mobbe»-familie. Kommentarene fyker tett gjennom lufta.

Irfan på 16 år har akkurat kommet hjem fra treningssenter. Han blunker ikke når han sier at han er stolt over mammaen.

– Men jeg går mer sulten. Maten er ikke på bordet som den skal.

– Du klarer da å finne fram mat selv, smeller det tilbake fra Sadmira.

Faren blander seg inn, vil fortelle mer om datteren:

– Hun er bestemt på ting og tang, litt firkanta, noen ganger litt for skarp, prøver han seg.

– Ikke skarp, men direkte, korrigerer Sadmira.

– Jaja, hun går rett på sak, da, sier faren.

– Saklig, parerer ordførerdatteren igjen.

– Hun gir seg ikke. Sånn var min far også. Jeg vet hun klarer seg bra, uansett, sier faren.

– Selv om hjertet er varmt, må man holde «huggu» kaldt, sier Sadmira.

Mora nikker. Etter noen år som Ap-politiker selv, vet hun hva det betyr. For eksempel når man skal ta upopulære valg.

– Hvordan er du som person, Sadmira?

– Jeg kan være litt mye for noen, det er det ingen tvil om. Jeg er glad i å prate og kan være høymælt. Noen vil mene at jeg roper litt for høyt.

– Har du fått tilbakemelding på det?

– Ja, men jeg tar meg ikke nær av det.

– Tenker du da at du må dempe deg litt, eller?

– Nei, jeg har ingen intensjoner om det. Personligheten min er sånn. Men jeg prøver jo å tilpasse litt …

Har med seg kraften

Kanskje oppfattes hun litt skarp i kantene, men leken er til gjengjeld en helt sentral del i livet til Sadmira. Hjemme bygger hun Lego. Masse Lego! Av og til går hun rundt med Darth Vader-hjelm.

Hun elsker Star Wars og Marvel. Og drar til Disney-land utenfor Paris, ikke fordi barna vil, men fordi hun vil.

– Hvor er du om ti år?

– Der barna er. Flytter de, så flytter jeg. Jeg aner ikke hvor, men jeg håper det er sørover. For vinteren her… Og så tror jeg at jeg fortsatt jobber innen helse.

Krigen som hun rømte fra, tar hun med seg over alt. Uansett om hun er tillitsvalgt, ordfører, helsefagarbeider, avdelingsleder eller mor.

Barnebildene fra Jugoslavia får hun aldri tilbake. Bildene av barna Irfan (16) og Almedina (15) ligger lagret i en ekstern harddisk i en brannsikker boks i andre etasje i det blåfarga tofamiliehuset på Røros.

Seks kjappe:

– Hva drømte du om å bli da du var barn?

– Tannlege. Men så ble jeg livredd tannleger.

– Hva er en perfekt dag på jobben?

– En rolig dag der jeg får prata med folk og uten møter

– Hva var din første lønnede jobb?

– Jeg vaska brødkasser på det lokale bakeriet for 1600 kroner i måneden.

– Hvem bør skjerpe seg?

– Oss voksne! I barneidretten er det de voksne som skaper dårlig stemning, ikke barna.

– Hva er ditt beste råd til ungdommen?

– Tør å være deg selv! Stikk deg ut! Alt er så «cringe» for tida.

– Hva er typisk norsk?

– Kvikklunsj.