Kommuneøkonomi
Helsefagarbeider Annette (59) elsker norsk lønn og arbeidstid. Men hun vil bo hjemme i Sverige
Svenske Annette Johansson (59) har i åresvis krysset grensa til jobben i Norge. Og hun er ikke den eneste.
Publisert
Å flytte til Norge har aldri vært aktuelt for Annette Johansson.
– Nei, jeg har jo familien i Sverige, og det er så nærme, tenker jeg, sier 59-åringen.
Vi møter henne på arbeidsplassen Marker bo- og behandlingssenter i Ørje i Marker kommune.
Inngangspartiet har flere kafébord, stor peis og mange grønne planter. Til vanlig er dette et populært samlingssted i bygda.
– Jeg trives veldig bra, og har gode arbeidskolleger, sier Johansson.
Når hun skal på jobb, kjører hun i 15 minutter fra Hån i Årjäng i Värmland og over grensa til Østfold-kommunen.
Siden 1989 har hun jobbet i Norge som undersköterska, altså hjelpepleier/helsefagarbeider på norsk. I Ørje har hun vært ansatt siden 2012.
– Det er dyrere å bo i Norge, mat og annet i butikken er dyrere. Lønna i Norge har så langt vært bedre og arbeidstida er kortere, sier Johansson.
Hun har flere kolleger her som også er svenskboende svensker.
Viktige på grensa
Mange norske kommuner sliter med rekruttering innen helse og omsorg, og samtidig øker eldrebølgen i omfang.
Svenske arbeidstakere er viktige, særlig i helse og omsorg, her på svenskegrensa.
En liten rusletur unna setter konstituert kommunedirektør Vidar Østenby seg ned på møterommet inne på rådhuset i Ørje.
Kommunen har i overkant av 50 svenske ansatte, altså rundt 15 prosent av arbeidsstokken, ifølge Østenby.
– Det betyr en hel del for oss innenfor omsorgsyrket, sier han.
Samtidig forteller han om at konkurransen om arbeidskrafta har blitt tøffere:
Lønnsforskjellen mellom Norge og Sverige er mindre enn før, og grensependling kan gi både administrative og økonomiske utfordringer.
Press i kommunen
Kommunen har også en høy andel eldre innbyggere og mange uføre. Det gjør behovet for helse- og omsorgstjenester stort, samtidig som rekrutteringen er krevende.
– Det er nok av utfordringer å jobbe med, sier Østenby.
For noen år tilbake var Marker på Robek-lista.
Nå er det igjen tøffe økonomiske tider.
Kommunen står også foran store og dyre valg: Et uløst skolebehov, landets høyeste kommunale avgifter og uforutsigbare utgifter gjør handlingsrommet lite.
Østenby beskriver en kommune som må få mest mulig ut av hver eneste krone.
Selv om kommunen har fått gode tilbakemeldinger på stram drift, advarer han mot å tro at det betyr at økonomien er god.
– Vi har ikke mer penger å bruke, sier han.
Vil nå unge
For å friste flere yngre til å bo her må kommunen veie opp for høye avgifter og eiendomsskatt.
Natur, lavere boligpriser, frivillighet, kulturtilbud, Haldenkanalen, svenskegrensen og E18 trekkes fram som fortrinn.
– Det er selvfølgelig de samme fordelene som veldig mange norske distriktskommuner lokker med, medgir Østenby.
På Johanssons arbeidsplass er nå også Lena Persson (56). Hun er hovedtillitsvalgt i Fagforbundet Marker.
Også Persson er svensk og bosatt rett over svenskegrensa, ikke langt unna Johansson i Hån.
Grensegjengerordningen, en egen skatteordning som blant annet gjelder dem som bor i svensk grensekommune og jobber på andre siden av grensa, gjør at de betaler inntektsskatt i Sverige, og en trygdeavgift i Norge.
Tidligere har Fagbladet skrevet at disse skattereglene i grensekommuner kan være kronglete.
Persson og Johansson forteller at reglene skal sikre dem norske sykepenger og trygd.
– Vi bor så nær, tenker ikke på at vi drar utenlands hver dag på jobb. Det er liksom det samme. Vi tenker ikke på at det er en grense, sier Persson.
Heller ikke hun har vurdert å bo i Norge.
– Norsk på jobb
Hun mener de som er svenske, er likeverdige ansatte.
– Jeg har aldri følelsen av at vi svenske kommer og tar jobbene fra folk – det mangler nok folk innen helse, sier Persson.
Hun begynte hun å jobbe i Norge dagen før hun fylte 18 år, og har siden blitt i norsk arbeidsliv.
At hun de siste åra har vært frikjøpt tillitsvalgt i en norsk fagforening, synes hun er uproblematisk.
– Det tenker jeg ikke på. Jeg er på en måte norsk på jobb. Jeg har mer greie på norsk regelverk enn det svenske, sier Persson.
For tiden er lave stillingsprosenter det hun brenner mest for å ville gjøre noe med.
Fagforbundet Marker legger stadig inn krav om høyere prosenter for medlemmene.
Johansson nikker. Hun har selv jobbet seg oppover i stillingsprosent, fra den første vakta som tilkallingsvikar.
På et tidspunkt hadde hun tre ulike arbeidsgivere: I Askim, Mysen og her i Marker.
– Nå har jeg en 83 prosents stilling, men jeg ønsker at stillingen skal bli nærmere 100 prosent enn nå, sier Johansson.
Hovedtillitsvalgte Persson er opptatt av lave stillingsprosenter kan gjøre rekrutteringen enda vanskeligere innen helse og omsorg:
Folk må ha nok å leve av, og forutsigbar inntekt.
Svensk heltid
Inn i dette sier hun at man i Sverige jobber aktivt med mer heltid.
I nabokommunen til Marker, Årjäng i Värmland, jobbes det med «Heltidsresan», et svensk nasjonalt prosjekt for å tilby flere ansatte innen helse og omsorg 100 prosent faste stillinger.
Et annet poeng Persson trekker fram er at lav stillingsprosent er ekstra utfordrende dersom noe skulle skje i livet til den som jobber.
– Blir man syk, kan det bli ekstra utfordrende.
Hun har selv kjent det på kroppen. Hun hadde kommet opp i 72 prosents fast stilling selv, og en del ble frikjøp som tillitsvalgt.
Helseproblemer gjorde henne delvis uføretrygdet, og det gjør det trangere økonomisk.
– Heltidskampen er sår, mener Persson.
Voksende behov
På møterommet i rådhuset sier kommunedirektøren at å øke heltidskulturen er noe alle norske kommuner har på dagsordenen.
Og først og fremst innenfor pleie og omsorg er det en utfordring.
– Det handler egentlig både om å gi mulighet til det og sørge for at vi får fylt opp de stillinger som blir ledige med de som vil. Men det er mange som ønsker å jobbe i stillingen de har, mener Østenby.
Som liten kommune er Marker ekstra sårbar for enkeltsaker som barnevernsplasseringer, BPA-ordninger og andre tunge tjenestebehov.
Slike tiltak kan koste mange millioner kroner hver.
Østenby anslår at Marker kan få et merbehov på rundt 15 millioner kroner innenfor årets ramme.
Planen var å bruke 2026 til å bygge fond før en skolebeslutning. Nå kan målet bli å gå i balanse.
Kommunen har vedtatt bygging av ny skole, men Østenby mener vedtaket bygger på anslag som i ettertid framstår for optimistiske.
– Vi har ikke mulighet til å håndtere en låneforpliktelse tilsvarende det en ny skole medfører.
Østenby beskriver en fersk tilstandsrapport fra Norconsult om dagens skolebygg som dyster lesing.
Bygget er blitt til gjennom investeringer over 50 år, uten en helhetlig plan holder det ikke med enkeltgrep som HC-toalett eller stolheis.
Ifølge Østenby må hele bruken av bygget vurderes på nytt dersom kommunen skal finne en langsiktig løsning i eksisterende bygningsmasse.
– Det trengs tid, og det koster penger. Det er dyrt å være fattig, sier den konstituerte kommunedirektøren.
Gjennomføres planlagte låneopptak, kan Marker kommune komme på toppen av gjeldsgrad i Norge.
De ligger allerede på norgestoppen på kommunale avgifter etter at de måtte bygge et nytt avløpsrenseanlegg til 220 millioner kroner.
– Vi ønsker ikke å være i toppen på gjeldsgrad også, sier Østenby.
Ord- og kulturforskjeller
På bo- og servicesenteret er stemningen god. Der forteller Persson og Johansson om «svorsking» i hverdagen, og hvordan de slår over til svensk når grensa passeres etter jobb.
Mange nye ord har de lært seg opp gjennom åra.
– «Kan du hente en klut?» fikk jeg spørsmål om da jeg var ny, og jeg lurte veldig på hva en klut er, hjemme heter det «tvättlapp», ler Johansson.
– Så kom to gamle damer på sykehjemmet og ville ha en potteskjuler. Ikke visste jeg at det er en ytterkruka til krukväxter, heller ikke at putevar er örngott.
De er vokst opp med norsk barne-tv nær grensa, og synes mye er likt.
Men det er også kulturforskjeller:
Her på bo- og servicesenteret serveres ingen juleskinke, og 17. mai er alt annet enn en vanlig hverdag.
Så skal Johansson hjem, og tar plass i sin røde bil for å kjøre til Sverige.
Det går hurtig ut på motorveien der grensa passeres.
Noen minutter senere svinger hun av, og inn på en stille landsens vei mot Hån.
Høylytt bjeffing høres godt inne fra huset som ligger ved en innsjø.
– Det er våre to jakthunder, og de merker godt at jeg har kommet hjem, sier Johansson.
Hun har tre voksne barn – to av dem jobber i Norge.
Nå er det fortsatt er det en stund til mannen hennes kommer hjem fra jobben som prosjektleder. Arbeidsplassen hans har de siste 30 åra vært i Norge.
