Kommune-kutt: Maren (24) mister jobben for andre gang på to år
Røde tall preger Kommune-Norge, og nå legges arbeidsplassen til Maren Melting ned. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe.
Publisert
For to år siden jobba den da nyutdannede barne- og ungdomsarbeideren Maren Melting på skolen i Leksvika i Trøndelag.
Da kommunen måtte kutte i drifta der, ble hun flyttet drøye fire mil vestover, til barnehagen Fembøringen.
– Sånn er det, når man har lite ansiennitet, og kommunen mangler penger, sier Maren.
Og nå er det barnehagens tur: Den legges ned til sommeren. De 40 barna overføres til to private barnehager noen steinkast unna.
– Det kan jo ikke fortsette sånn, med kutt på kutt. Det går ut over de som bor her, og det går ut over vi som er ansatt, sier Maren.
– Ødeleggende
Ja, for over lang tid har kommunen ved Trondheimsfjorden stått i omfattende nedbemanning og omstilling. Robek-spøkelset henger over de rundt ti tusen innbyggerne.
– Det er kritisk for en kommune å stå i dette. Redselen for nedbemanning er ødeleggende for utviklingen av tjenestene våre, sier kommunedirektør Marit Vaarheim.
Ser man på tall fra SSB, har Indre Fosen gått fra i underkant av 900 til 800 årsverk på bare tre år. Kommunens egne tall viser 60-70 årsverk ned.
Nylig fikk 24 ansatte brev med innkalling til samtale, såkalte 15.1-samtaler, eller «Drøfting før beslutning om oppsigelse». Blant dem var ansatte ved Fembøringen barnehage.
Fryktet omplassering
Marens kollega Irma Valikoniene, som er plasstillitsvalgt for Fagforbundet, har forståelse for at kommunen må spare.
– Men det er kjempetrist at den kommunale barnehagen må legges ned, mens de to private får bestå, sier Irma.
Hun fryktet et øyeblikk at hun kunne blitt omplassert til helsesektoren, der kommunen har større behov:
– For å beholde inntekten er jeg villig til å strekke meg langt, men jeg er veldig glad for å slippe. Jeg har ingen kunnskap om helsefag, sier Irma, som er utdannet barnehagelærer fra hjemlandet Litauen.
Kommunedirektøren bekrefter at de gjerne ser at folk som jobber med barn, omskolerer seg innen helse:
– Det hadde vært bra, og det kan bli helt nødvendig framover, sier hun.
Mye fram og tilbake
Irma og Maren er ikke helt fornøyde med prosessen fram mot nedleggelse.
– Det var litt lite respekt for oss som arbeidstakere underveis. Det var mye fram og tilbake. Vi fikk håp: «Nå berger vi kanskje!» Men så kom beskjeden: Vi legges ned. Jeg savner at politikerne viser ansikt. De kunne kommet hit og snakka med oss, sier Irma.
Etter den endelige beskjeden om nedleggelse, ble det en fin og ryddig prosess, sier de to. For de aller fleste har det løst seg på en god måte.
Kommunedirektøren er glad for at de sammen finner løsninger:
– Erfaringen er denne: Man melder masseoppsigelser, men ender opp med bare to eller tre som må gå. Det meste løser seg med naturlig avgang, omplasseringer eller annet, sier Marit Vaarheim.
Må stoppe blødningen
Indre Fosen sliter fordi de har brukt mer penger enn de har – over tid. Samtidig har de en stor nedgang i barn, og mange barnehager. Et stort underskudd fra 2024 må dekkes inn i 2025 og 2026.
– Vi må stoppe blødningen med kraftige tiltak i hele drifta vår, sier kommunedirektøren.
I tillegg til å legge ned den nevnte barnehagen, har de lagt ned en liten skole, endret driften av et omsorgssenter, og de vil etablere én felles ungdomsskole.
Lange dager for liten jente
For Maren personlig er den foreløpige enden på visa likevel positiv: Når Fembøringen legges ned, flyttes hun «hjem» igjen til Leksvik. Hun har fått jobb i barnehagen til datteren Johanne (1,5 år).
– Hell i uhell, sier Maren.
Den nye arbeidshverdagen til høsten betyr nærmere ni mil kortere pendlevei hver dag.
Maren er på slutten av arbeidsdagen ved Fembøringen da Fagbladet møter henne.
Hun hiver seg i bilen for å kjøre de drøye fire milene hjem til Leksvika.
I dag går det bare akkurat rundt med henting og levering.
– Jeg leverer jenta litt over halv sju, og henter henne kvart over fire ...
– Så det blir lange dager for Johanne?
– Ja. Det blir bra å få det vanlige livet tilbake, sier Maren.
Når hun tre kvarter senere svinger inn ved siden av barnehagen i Leksvika, er alle de andre barna henta. Bare Johanne er igjen.
– Det er ofte sånn, hun er siste som hentes, sier Maren.
Maren kommer egentlig fra Verdal, men var i praksis i Leksvika, traff kjærligheten og ble værende. Mannen kjører tungtransport, så han kan sjelden steppe inn for å hente tidligere.
– Jeg er nesten alenemor på hverdagene, kan du si. Men til høsten blir det annerledes, da får jeg bedre tid, sier Maren.
Kom for jobb
Irma kom til Fosen fordi mannen fikk jobb i apotek. Hun vil ikke bytte ut livet i distriktet med noe annet:
– Det er trygt her, fin natur, det er godt å ha unger i bygda istedenfor byen!
Men kommuneøkonomien skaper utrygghet:
– Ja, det blir jo dårlig stemning i kommunen. Jeg har blitt omplassert til en ny barnehage, og det virker som om den foreløpig berger. Men det kommer helt sikkert et nytt spøkelse snart, sier Irma.
Hva gikk galt?
Til slutt: Kommunedirektøren, som selv bare har sittet ett år, vil ikke bruke masse energi på hvem som har gjort hva feil, men sier:
– Fram til nå har det alltid ordnet seg: Det har kommet en ekstra slump penger på slutten av året, som har sikret drift likevel. Nå er det slutt på det. Jeg er usikker på om folk har skjønt behovet for omstilling, og det hadde selvsagt vært bra om vi hadde skjønt det før.
– Hva er din appell til de i Oslo, som fordeler penger?
– Vi er en inntektsfattig kommune uten vindkraft, uten havfond. I dag er det tilfeldig hvilke kommuner som er rike, og hvem som er fattige. Vil vi ha det sånn? spør kommunedirektøren i Indre Fosen.
