Forskuttering av sykepenger er ikke uten kostnad

Fagbladets artikkel i forbindelse med meklingen i tariffoppgjøret for frisører inneholder flere påstander og fremstillinger som etter mitt syn bør korrigeres eller i det minste nyanseres kraftig.

Først og fremst er det misvisende å fremstille kravet om forskuttering av sykepenger som «uten kostnad for arbeidsgiver». Arbeidsgiver betaler allerede sykepenger i arbeidsgiverperioden. Det tariffkravet nå handler om, er at private arbeidsgivere også skal forskuttere sykepenger etter arbeidsgiverperioden og deretter vente på refusjon fra Nav.

Altinn opplyser følgende på sin side om sykefravær og sykepenger:

«En arbeidsgiver som betaler ut lønn/sykepenger utover arbeidsgiverperioden på 16 dager, kan kreve refusjon fra Nav. Nav refunderer ikke lønn over seks ganger folketrygdens grunnbeløp (6 G). Eventuelt pålegg om forskuttering av sykepenger må være avtalt i arbeids- eller tariffavtale.»

Nav skriver også at arbeidsgiver kan kreve refusjon dersom arbeidsgiver forskutterer sykepenger til den ansatte etter at arbeidsgiverperioden er over. Nav presiserer samtidig at de dekker sykepenger opp til 6 ganger grunnbeløpet.

Dette er altså ikke en eksisterende lovpålagt plikt arbeidsgivere bare nekter å følge. Det er et tariffkrav om at private arbeidsgivere skal ta på seg finansiering, administrasjon og risiko for en statlig ytelse.

Å kalle dette «uten kostnad» er derfor ikke riktig.

Forskuttering binder likviditet. Det krever administrasjon. Det krever korrekt inntektsmelding, oppfølging av refusjon, kontroll av grunnlag, avstemming og håndtering av avvik. Dersom det oppstår feil, fristbrudd, avslag eller differanser mellom det som er utbetalt og det Nav faktisk refunderer, sitter arbeidsgiver igjen med den praktiske belastningen.

Det er også problematisk at artikkelen bruker et generelt tall for hele arbeidslivet som argument for at frisørbedrifter bør pålegges det samme.

I Fagbladets artikkel fra 19. mai 2026 ble det oppgitt at dette var et krav «uten kostnad for arbeidsgiver», og at rundt 75 prosent av arbeidstakere allerede har denne rettigheten.

I artikkelen fra 11. juni 2026 brukes det en formulering om at «de fleste» har en slik ordning, samtidig som Fagforbundet viser til dette som et argument for at frisørbedriftene også skal pålegges forskuttering.

Uansett om tallet er 75 eller 80 prosent, sier dette lite om hva små og mellomstore private frisørbedrifter faktisk tåler.

Dette tallet omfatter arbeidstakere på tvers av hele arbeidslivet. Da inkluderer man offentlige ansatte, ansatte i Nav, kommuner, stat, helseforetak, store konsern, kapitalsterke virksomheter og selskaper i bransjer som bygger på naturressurser som olje, gass, fiskeri, kraft og energi.

Å sammenligne dette direkte med frisørbransjen blir økonomisk useriøst.

Frisørbransjen består i stor grad av små, privateide virksomheter. Mange salonger er små arbeidsplasser hvor eier selv jobber i drift, tar risikoen, står ansvarlig for husleie, lønn, arbeidsgiveravgift, produkter, strøm, systemer, sykefravær og investeringer.

NHO Service og Handel opplyser at frisør- og velværemarkedet besto av ca. 11.000 bedrifter i 2023, men at kun 3.300 av dem sto med driftsinntekter i regnskapstallene. De opplyser også at en stor del av bedriftene er enkeltpersonforetak, at bransjen har mange enkeltpersonforetak og at samlet driftsmargin i 2024 var 3,8 prosent av driftsinntektene.

Bransjerapporten fra SpareBank 1 Sør-Norge Forretningspartner og Vitec Fixit viser samtidig EBITDA-margin nede i 3 prosent og resultatgrad redusert til 1 prosent for 2024. Rapporten peker også på færre besøk, svakere varesalg og økt sykefravær.

Da blir det for enkelt å vise til at omsetningen øker, slik Fagbladet gjør i artikkelen. Omsetning er ikke overskudd. Økt omsetning hjelper lite dersom kostnadene øker mer. I frisørbransjen spises inntektene raskt opp av lønn, arbeidsgiveravgift, feriepenger, husleie, sykefravær, produkter, strøm, systemkostnader, markedsføring og administrasjon.

Det er også leit at Fagforbundet gjør dette til en kamp mellom arbeidstaker og arbeidsgiver.

I denne bransjen har private eiere tatt risiko for å skape arbeidsplasser. De har investert, leid lokaler, bygget salonger, ansatt mennesker, lært opp ansatte og forsøkt å skape trygghet i en bransje som jevnt over har presset økonomi. Det betyr ikke at alt er perfekt. Det betyr heller ikke at arbeidstakere ikke skal ha økonomisk trygghet ved sykdom. Men debatten må bygge på riktig faktum.

Når forhandlingsleder Ingunn Reistad Jacobsen sier at arbeidsgivere ikke er «ofre», og at dette ikke er et systemproblem, men et valg om å skyve risikoen over på den som er syk, blir fremstillingen etter mitt syn både urimelig og unyansert.

Realiteten er at dette nettopp handler om hvor risikoen skal ligge: hos Nav, hos arbeidstaker eller hos private arbeidsgivere.

Det er fullt legitimt å mene at syke ansatte skal slippe å vente lenge på sykepenger. Det er vi enige i. Ingen seriøs arbeidsgiver ønsker at ansatte skal stå uten inntekt ved sykdom.

Men løsningen kan ikke være at Fagforbundet peker på private arbeidsgivere som problemet, samtidig som man fremstiller forskuttering som gratis for bedriftene.

Det er også udokumentert å hevde at mange arbeidsgivere er «altfor sene» med dokumentasjonen, slik det gjøres i artikkelen. Arbeidsgivere skal sende inntektsmelding raskt og korrekt. Det ansvaret skal tas alvorlig.

Samtidig skriver Nav selv at arbeidsgiver må sende inntektsmelding for at saken skal bli behandlet, og at inntektsmeldingen bør sendes så snart arbeidsgiverperioden er over og den sykmeldte har søkt om sykepenger. Dette viser at prosessen også avhenger av at flere ledd skjer i riktig rekkefølge.

I frisørbransjen er lønnsgrunnlaget ofte mer komplisert enn for ansatte med helt fast månedslønn. Mange har provisjon, variable tillegg, skift, fravær, deltid, endringer i stilling og variasjon i inntekt. Det gjør beregning og kontroll mer krevende.

Dersom Nav bruker lang tid, systemene er tungvinte eller beregningsgrunnlaget krever manuell kontroll, blir det for enkelt å redusere problemet til at arbeidsgivere «somler».

Nav opplyser på samme side om sykepenger etter arbeidsgiverperioden at saksbehandlingstiden for refusjon fra dag 17 er 15 uker, regnet fra tidspunktet Nav har mottatt all nødvendig dokumentasjon.

Dette understreker at det faktisk finnes et system- og saksbehandlingsproblem her. Da blir det uryddig å fremstille dette som om problemet først og fremst er arbeidsgivere som ikke vil ta ansvar.

Ironien er at artikkelen fremstiller det som om arbeidsgiversiden vrir på sannheten, mens flere av påstandene i artikkelen selv er misvisende eller direkte uriktige.

Det er misvisende å si at forskuttering er uten kostnad. Det er misvisende å bruke et generelt tall for hele arbeidslivet som om det automatisk kan overføres til små frisørbedrifter. Det er misvisende å vise til økt omsetning uten å samtidig omtale marginer, kostnader og faktisk lønnsomhet. Det er misvisende å gjøre dette til et moralsk spørsmål om arbeidsgivere som ikke vil ta ansvar, når det i realiteten handler om finansiering, likviditet, risiko og ansvar for en ytelse som ligger hos Nav.

Frisørbransjen trenger gode ansatte. Den trenger også arbeidsgivere som faktisk klarer å drive lønnsomt nok til å beholde og skape arbeidsplasser.

Dersom målet er trygghet for syke arbeidstakere, bør løsningen være raskere saksbehandling hos Nav, bedre digitale løsninger, enklere inntektsmeldinger, bedre samhandling mellom lønnssystemer og Nav, samt raskere utbetaling direkte fra den offentlige ordningen.

Å skyve finansiering, risiko og administrasjon over på små private arbeidsgivere og samtidig kalle det «uten kostnad», er ikke en ryddig fremstilling.