Hun hjelper barna som klarte å flykte fra russisk kidnapping

Vi møter Yulia Tukalenko i et av sentrene til organisasjonen Voices of the Children.

Her får barn fra krigssoner, barn på flukt, barn med foreldre og barn som er alene, hjelp av psykologer, barnevernspedagoger og frivillige.

De får mental hjelp, et pusterom og støtte.

Som faglig leder i Voices of the children forholder psykolog Tukalenko seg daglig til opprivende historier.

 Holdt igjen i flere år

Den tøffeste jobben, de sterkeste inntrykkene, svarer Tukalenko uten å nøle, kommer fra ungdom som ble sittende fast i Russland, men som lyktes å rømme hjem.

– De er blitt proppet fulle med historier om at landet deres er nazifisert, at alt er ødelagt, at foreldrene ikke ville ha dem. De yngste blir formet. De som er litt eldre, de husker, de venter på dagen de kan rømme, forteller hun.

Gjengangeren er barn som reiste på sommerleir i 2022. Forventningene om to til fire ukers avbrekk fra krig ble til måneder og år.

Sommerleiren ble til institusjoner, barnehjem eller en russisk adopsjonsfamilie.

De fleste får først muligheten til å flykte tilbake til Ukraina når de fyller 18 år og kan skaffe seg et pass.

Søker hjelp

Mer enn 21.000 barn er bortført, ifølge ukrainske tall. Rundt en tidel, 2150 barn, har returnert. Mange på egenhånd. Alene. Rundt halvparten av disse har søkt hjelp hos psykologene og pedagogene i organisasjonen Voices of the children.

– Noen har kommet hjem til foreldrene sine, som ikke har sett dem på flere år. Noen er barn av foreldre som er i militæret. Andre kommer hjem og har ingen, forteller Tukalenko.

En slitsom natt

Vi besøker senteret dagen etter et av de sterkeste angrepene på Kyiv hittil i krigen. Psykolog Yulia Tukalenko møter oss på et samtalerom. Hun svelger et gjesp og beklager.

– Det har vært en slitsom natt.

Den ble tilbrakt på en metrostasjon.

Droner og missiler, krysserraketter og ballistiske raketter har lyste opp nattehimmelen over Kyiv natta gjennom. Bygninger er ødelagt. Branner pågår. Ti er drept 111 meldt skadet.

Uvanlig normalt

Like ned i gangen leker Daryna (9) med plastelina. I natt gjemte hun seg for missiler.

Nå diskuterer hun muntert med barnevernspedagog Olena Trehuld om plastelina-iskrem kan være blå.

På andre siden av korridoren sitter mødrene i gruppeterapi.

For en time siden flerret luftvernsirene på nytt gjennom luften.

I senteret til Voices of the children er likevel dagen en helt usedvanlig vanlig hverdag.

 Barnas flukthistorier

– Hvordan kom de bortførte barna tilbake?

– Noen får hjelp av frivillige organisasjoner, andre blir hentet av slektninger, men de fleste har reist etter at de fylte 18 år. De reiser via andre land som Quatar og Belarus. De forteller om kraftige avhør og ydmykelser på grensestasjonene, sier hun.

De minste, de som er overført til russiske barnehjem eller adoptert bort til russiske familier, har hun ikke stort håp for.

– Prosessene er kompliserte og går forferdelig sakte. Barna vokser mens de proppes med russiske narrativer.

Massiv støtte«

Ingen barn skal møte krigen alene», er mottoet til Voices of the children. Organisasjonen ble startet av Olena Rozvaldovska. Hun og mannen Azad Zafarov sto støtt i 2022, da de fleste andre stengte kontorene og flyktet.

De fikk massiv internasjonal støtte og har vokst fra en tomannsbedrift til en organisasjon med over 200 medarbeidere.

Rozvaldovska har bakgrunn som advokat med barns rettigheter som spesialfelt. I 2014 reiste hun øst for å tale barnas sak. Siden har hun viet all sin tid til barn i krig.

De blir fratatt alt

Da vi møter henne på hovedkontoret i Kyiv, forklarer hun det slik:

– Først tar krigen fra dem lekeplassen. Så mister de hjemmet. De må tilpasse seg, men ingen spør dem hva de vil, ingen vil lytte til dem. Det er så urettferdig.

I 2014 etablerte hun avdelinger i Pokrovsk, Slavjansk og Kramatorsk – byer som er fullstendig utbombet i dag. Nå er hovedkontoret i Kyiv mens de har til sammen 12 sentre i flere byer.

Store barn har det tyngst

Det er i et av disse sentrene i sentrum av Kyiv, vi møter Daryna (9) og diskuterer plastelina, Vladislav (4) som ble adoptert av Halena Sokovlska etter at hun så vidt overlevde flommen da demningen ble sprengt i Kherson og staben som jobber for dem.

–  Krigen rammer de store barna hardest, altså tenåringene. Vi har en tendens til å tro at de minste er de mest sårbare, men slik er det ikke, sier Tukalenko.
Tvert i mot er det ofte de litt eldre barna som sliter mest, forteller hun.

– De har depresjoner. De har tapt venner, hus og hjem. Når barn mister fundamentet i livet, mister de selvtillit.

Har ikke en sluttdato

Krigen har gått inn i sitt femte år. For noen ukrainske barn har den pågått i tolv år, siden Russland invaderte Krim-halvøya i 2014.

– Det at det ikke er noen sluttdato. Det at vi ikke vet når krigen er over og livene kan leves normalt og repareres, er tungt. Mange har foreldre ved fronten. De savner dem sterkt, men vet ikke når eller om de ser dem igjen.

Det bringer oss inn på neste spørsmål: Mødrene i rommet på andre siden av gangen.

– Vi tar oss av både foreldre og barn. Det er viktig å sørge for at barna kommer til friske foreldre, forklarer Tukalenko.

En vanlig dag

De fleste, både barn og foreldre, har tilbrakt natta i en av Kyivs mange metrostasjoner.

Der var det knapt ståplass igjen å oppdrive. En tredje bølge med kryssermissiler, droner og ballistiske missiler rammet byen i natt.

Men dagen går sin gang.

Fra døra til lekerommet hører vi lavmælt, men munter diskusjon blandet med latter.

Barnevernspedagog Olena Trehuld er i diskusjon om plastelinafarger med Daryna.

Trehuld er fra Kherson. Hun holdt ut ni måneder okkupasjon. Da byen ble frigjort, reiste hun som flyktning til Tyskland, men kom tilbake. Nå bruker hun dagene til innsats for barna.

– Hvorfor?

Trehuld tar handa til hjertet:

– I denne jobben finner jeg min egen terapi.

Daryna får viljen sin. Det blir blå iskrem i plastelina.

Fagbladets journalist Ola Tømmerås er aktiv med nødhjelp til Ukraina på fritida. Denne saken er opprinnelig skrevet for LO Media-bladet Fontene og er ikke gjort i forbindelse med hans solidaritetsarbeid.