Steinar (79) har vært i Posten hele livet: – Jeg angrer ikke et sekund!
Det startet i Jernbanens rullende postkontor en gang på 50-tallet. Da var Steinar Setten en gutt på jobb med pappa.
Steinar Setten fra Vestby, opprinnelig fra Mosjøen, går i sitt 11. år som postpensjonist. Bak ham ligger 50 år i tjeneste for posten.
Nå møter vi ham som postmester i Norges postmuseum på Maihaugen i Lillehammer.
Viktige funksjoner
– Åhh! Den postbuduniformen husker jeg så godt!
Besøkende Eva Grøndahl legger i vei om hvor viktige postbudene var i grisgrendte strøk. Det var de som varslet om eldre var syke eller ikke åpnet døra, som slo av en prat og gjorde dagen både tryggere og bedre.
– De sto for samfunnsfunksjoner som vi aldri helt har klart å fylle etter dem, sier hun bestemt.
– Hvor mange postkontorer er det egentlig igjen nå? spør hun.
Åtte postmestre
Steinar fyller inn med data om fortid og nåtid, om hva som skjedde når. Han øser velvillig av kunnskap og egne opplevelser etter et langt liv i posten.
Åtte postpensjonister tar hver sin tørn på Postmuseet gjennom sommeren. De har alle levd lange arbeidsliv i forskjellige tjenester for posten i Norge. Felles for dem er at de brenner for postens historie.
Nå møter de barn som måpende ser postkasser, brevkonvolutter og frimerker. Det er fra en egentlig nær historie, men som forsvant i ekspressfart.
De møter voksne som nesten uten unntak utbryter «åhh, jeg husker…» så snart de entrer dørstokken på Maihaugens postkontor.
Posten var tryggest
Steinar var 18 år da han begynte i Postverket. Det skulle bli hans første og eneste arbeidsgiver gjennom livet.
Far var overkonduktør. Mor drev Narvesen-kiosken på Mosjøen stasjon, som hun startet da linja kom i 1943. En fullblods jernbanefamilie.
Det ble ikke jernbanen for Steinar.
– Far sa at posten var tryggere, mye tryggere arbeidsplass enn jernbanen, minnes Steinar ettertenksomt.
For posten, selve limet i samfunnet, var det få om noen som forestilte seg at skulle møte konkurranse fra elektroniske tjenester i lommeformat mens restene endte opp som en skranke i et hjørne på Kiwi eller Coop.
Første stasjon på veien
Steinar blir nesten blank i øya når han viser vei til jernbanens postvogn, som står parkert ved siden av garasjen og postkontoret i museet. Den vekker minner fra barndommen.
– Post ble levert i brevsprekken og sortert i vogna, forklarer Steinar.
Inne i vogna var det en hektisk og fascinerende arbeidsplass mens toget rullet videre til neste stasjon.
Men det var likevel ikke disse barndomsmøtene med posten på togene til far som gjorde at han valgte et liv i det som da het Norges Postverk.
– Det var nok heller en av livets tilfeldigheter. Sånn, egentlig, sier han.
Opplevde posthistorien
De mest avgjørende kapitlene i posthistorien er skrevet nettopp mens Steinar og hans sju postmesterkolleger levde sine yrkesliv. De har vært gjennom storhetstiden, de intense årene på 70- og 80-tallet mens posten bare gikk en vei: Rett oppover.
Og de har vært igjennom nedbyggingen. De har opplevd det brutale frislippet av tjenesten mens posten slet. Og, ikke minst: De har opplevd nye plattformer som har parkert konvolutter, frimerker og ord på papir på museum.
Kjøpte PC-er til Posten
I 1983 fikk Steinar en historisk oppgave. Han ledet postens dataprosjekt. Planen var å kjøpe 80 PC-er, noe som krevde forutgående innhenting av tilbud fra nasjonale og internasjonale aktører.
– Det var en artig seanse. Vi begynte med tilbud fra 32 tilbydere. Det ble invitert åtte selskaper til en workshop. Fire gikk før lunsj. Oppdraget var for omfattende, minnes Steinar.
Men data ble det.
– PC-er ble kjøpt inn fra Nokia, men Posten visste jo selv ikke helt hva de skulle brukes til i 1983, ler Steinar.
Det ble en haltende start uten støtteapparat og opplæring. Maskinene ble brukt til omadressering av post på budavdelinger.
Ingen så det komme
Bare noen få år senere skulle dataalderen ryste posten i grunnvollene og endre tjenesten fullstendig.
Kunne han den gangen forestille seg hva som skulle komme?
– Nei! Absolutt ikke. Jeg tror ingen hadde den fjerneste idé om hva som skulle skje de kommende åra.
Behovet er der fortsatt
– Var det uunngåelig?
– Tenker vi kun økonomi, så er svaret ja, men spørsmålet er hva samfunnet er villig til å betale, svarer Steinar diplomatisk.
Han nøler ett sekund og slår fast:
– Mye kunne likevel vært opprettholdt. DnB la ned bank i posten i 2020. De fikk ikke nok igjen for det, sa de. Det var rett og slett smålig, sier pensjonisten.
Han forklarer:
– Tjenesten kostet ikke mer enn lønna til en direktør i dag. Samfunnsmessig var den viktig, viktig for alle eldre som sliter med data. Det ville den vært fortsatt.
Kraftig redusert
Steinar Setten begynte sin første jobb i Postverket på Røros postkontor som aspirant. I 1966 fikk han sin første faste stilling ved Vika postkontor i Oslo og fortsatte som postelev to år senere. Etter flere forskjellige jobber i konsernet, avsluttet han de siste årene som daglig leder på Vika postkontor.
Så kom nye tider.
I 1990 var det 32.000 ansatte i posten. Gradvis ble antallet redusert mens konsernet ble omstilt. I 2019 jobbet 14.270 i Posten Norge. På 2020-tallet ble restene kvernet gjennom enda flere omstillinger og nedbemanninger.
– Jeg valgte riktig
– Det har vært en utrolig historie, ikke bare i posten, men også andre samfunnsinstitusjoner som Televerket, sier han.
Underveis fikk han som kolleger, tilbud fra andre.
Steinar valgte å bli.
– Jeg angrer ikke et sekund!
