Han filmet omsorgsarbeidere i fem år. Resultatet er et kjærlighetsbrev til alt de kan

– Å nei, skal filmregissøren gå? 

Utbryter en eldre dame i den svenske dokumentarfilmen «Det umålbare». 

Hun tar fortvilet hånden til pannen og ser ned, før hun sier: 

– Jeg innbilte meg at han skulle bli. 

Hun har fått besøk av hjemmetjenesten, og filmregissøren, Nils Petter Löfstedt.

Han har fulgt hjemmetjenesten i flere dager før han denne dagen kommer med kamera. 

Et par minutter tidligere da Nils Petter og pleieren Zeljka kom inn døra, ble den eldre kvinnen irritert. 

De skjønner først ikke hvorfor, stemningen er alltid god når de kommer. Så forstår de.

Hun er ensom, og hadde gledet seg sånn til i dag, for hun trodde hun skulle få to besøk - ett av hjemmetjenesten, og ett av filmregissøren, og så kommer de samtidig. 

– Da jeg skjønte det, ble jeg igjen en time hos henne. Det kan ikke Zeljka eller de andre pleierne i hjemmetjenesten, selv om de så gjerne skulle.

Minuttregime 

Pleieren Zeljka har hektiske dager fra det ene menneskemøte til det andre på kort tid. 

Hun gjør regnskap over hvor mange minutter de har brukt hos hver av dem. Det ligger på mellom 5 og 10 minutter.

Har hun brukt litt kortere tid hos en, kan hun bli litt lenger hos den neste.

Av og til ringer også en av sønnene hennes, og lurer på hvilke av klærne som er lagt fram til ham, og hvilke som er til broren. 

Så kommer de til en eldre dame som skal dusjes. De er to pleiere og en hjelper. Mens hjelperen gjør klar frokost, legger de to pleierne fram matter, og løfter kvinnen fra senga og inn til badet. 

Zeljka forsøker å være til stede for kvinnen: «Fryser du, vennen? Vi kan lukke balkongdrøra. Vil du ha litt varmere vann?».

Samtidig er det tydelig at det er en stressende situasjon med dårlig tid. 

På vei til neste besøk, sier hun oppgitt: «Dusje, legge henne tilbake i sengen, gjøre ombandasjering på 20 minutter? Vær så snill. Det er ikke normalt»

Stolthet 

Nils Petter Löfstedt er selv barn av to fagarbeidere.

Moren Lotta jobbet i barnehage, og faren Janne jobbet i psykiatrien. 

Da de nærmet seg pensjonsalder, syntes han det var trist å tenke på at ingen skulle lære av dem før de gikk av med pensjon. 

Gerd Brit (72) og Lisa (19) kan ha løst bemanningskrisa

– Når en i industrien skal gå av med pensjon, sørger man får at han lærer bort alt han kan før han slutter. Sånn er det ikke med omsorgsarbeideren, sier Nils Petter. 

– Vi har ikke samme syn på verdien av omsorg. Det var da jeg fikk ideen om å filme dem, og andre omsorgsarbeidere, for å vise med kameraet hva de kan. 

I filmen følger han flere omsorgsarbeidere innen psykiatrien, barnehage, sykehjem og hjemmetjenesten over fem år.

Löfstedt ville vise hvordan pleiere nærmest danser rundt de eldre, og kommer med akkurat passende mengde spørsmål og kommentarer med varme, omsorg og humor til akkurat riktig tid. 

I barnehagen ville han vise hvordan de klarte å beholde roen og se alle barna i kaotiske situasjoner som når de skal kle av og på seg.

Men da han spør omsorgsarbeiderne om hvordan de gjorde dette, så svarte mange av dem at de ikke visste.

Det var vanskelig å sette ord på kunnskapen og ferdighetene de har i yrket sitt. 

Filmen har hatt flere visninger i Sverige for ulike fagarbeidere.

Tilbakemeldingen fra mange av dem har vært at de nå selv tydeligere ser verdien av arbeidet deres.

– En pedagog som hadde jobbet i barnehage i 30 år, fortalte at mannen hennes ikke helt har forstått helt hva jobben hennes gikk ut på, utover å passe på barn. Etter å ha sett filmen gråt han, fordi han nå forsto hvor verdifull hun var på jobb, sier Nils Petter. 

Gjør det for faren sin 

Fordommer om at de bare «passer på» og «steller», eller som pleieren Zeljka sier «har en jobb som foreldre i Sverige sier til barna sine at de kan havne i hvis de ikke gjør leksene sine», er mange av dem klar over. 

– Samtidig forteller de om hvor utrolig viktig jobben deres er. Å få se barn vokse opp, og å få pleie de eldre som har levd lange og interessante liv i deres siste dager, sier Nils Petter. 

For noen av dem er det ekstra personlig. Det er det for pleieren Ahmed.

Han kom til Sverige i 1992, og jobber på et sykehjem. I filmen forteller han at da pappaen hans ble alvorlig syk, fikk han ikke reist hjem og stelt sin far i hjemlandet.

– Hver gang jeg hjelper en mannlig bruker, tenker jeg at jeg skal gjøre det jeg ikke gjorde for pappaen min, sier han i filmen. 

Han har et nært bånd til flere av de eldre, de lyser opp når de ser ham. 

– Han var helt utrolig. Jeg ble helt forelsket i ham. Han tok i mot meg med åpne armer, og hadde en helt utrolig tilstedeværelse og et humør, sier Nils Petter. 

Han forteller at mange som har sett filmen, har trodd at han måtte lete lenge for å finne både ham og de andre han har filmet.

– Det har jeg ikke. Det var de første jeg kom i kontakt med, og jeg tror det viser hvor mange fantastiske mennesker som jobber med mennesker der ute.

Smerten

Ahmed forteller at han har møtt på mange fordommer om at yrket hans bare er et kvinneyrke. Det er han uenig i. 

Nils Petter Löfstedt tror flere menn hadde søkt seg til omsorgsyrker hvis de hadde forstått hva det innebar. 

– Samtidig så må lønnen opp, arbeidstidene er for tøffe, og bemanningen er for lav. Jeg har møtt så mange mennesker som er så utrolig gode i jobben sin, men som har forlatt yrket fordi de er i ferd med å gå i stykker, sier han. 

I filmen møter vi en pedagog som ikke lenger jobber i barnehage, fordi det ble for tøft. Når hun snakker om de barna hun ikke klarte å hjelpe, presser tårene på. 

– Mange av de jeg har snakket med kjenner det fortsatt knyte seg i brystet når de snakker om mennesker de har jobbet med for over 20 år siden. Det er en jobb som etterlater spor til evig tid, sier Löfstedt.

I filmen intervjuer han også den svenske forfatteren og feministen Nina Björk. 
Hun tror det kan være særlig vanskelig for kvinner, som oppdras til å ta vare på andre, å si at de ikke orker mer:

– Fordi da svikter hun de menneskene som trenger henne. Da kan man si at det er noen som har sviktet henne som ikke har gitt henne anstendige arbeidsvilkår. Men det blir veldig tydelig når man arbeider tett med mennesker å si: «nå slutter jeg å ta vare på deg.» sier Björk i filmen. 

En av de kvinnelige pleierne på sykehjemmet sier at de aldri trapper ned selv om de er færre på jobb, og har en risiko for å slite seg ut. 

– Vi sier aldri stopp. I andre yrker hadde man kanskje sagt vi klarer ikke dette med så lite personale. Men vi fikser det, sier hun. 

Forlater yrke 

I filmen møter han også de som har blitt utbrent og som ikke kan komme tilbake til yrket de elsker. 

Det har gjort sterkt inntrykk på Nils Petter Löfstedt.

– Det gjør vondt i hjertet. Vi utnytter mennesker. Samtidig tror jeg alle i samfunnet er enig om at vi ikke vil at omsorgen skal effektiviseres, at barn og eldre skal ha færre personer som passer på dem, sier Nils Petter. 

– Samtidig opplever jeg at det også finnes mange der ute som ikke vet hvor tøffe arbeidsforholdene er, og som tror svikt i omsorgen handler om ansattes holdninger og latskap. 

Han har valgt å følge både ansatte i psykiatrien, eldreomsorgen og barnehagen for å flere yrkesgrupper til å prate med hverandre. 

– Jeg vil at folk skal kjenne på at vi er et stort «vi». Et felleskap som vil det samme, og som har potensiale til å vokse. Jeg har også hatt egne visninger for ulike yrkesgrupper, og det var veldig fascinerende å se hvor interessert de ble i hverandre. Flere fra hjemmetjenesten fikk så stor respekt for ansatte i barnehagen, og vice versa. 

– Hvorfor vil du vise filmen din i Norge og Danmark også? 

– Jeg tror det er mange omsorgsarbeidere med de samme opplevelsene i resten av Skandinavia, og jeg er nysgjerrig på å høre hva de har å si. Jeg tror også det er en styrke om vi samler oss. Samtidig tror jeg det er et veldig umettet marked for å se sine egne yrker innen kunst og kultur. Jeg tror det er veldig viktig å se oss selv og vår arbeidshverdag, og jeg tror publikum lengter etter å se det.