Sykmelding og tilrettelegging
Trikkefører Linda fikk hjerteinfarkt to ganger. Det hun vil mest av alt, er å kjøre trikk igjen
Brått ble livet annerledes og hverdagen mindre selvfølgelig for trikkefører og tillitsvalgt Linda Amundsen (46). Nå jobber hun seg tilbake.
Denne dagen er kald ute. Inne i stua på Oslo øst, der Linda og samboeren bor, er det et sprakende peisbål fra Netflix på TV.
Det siste halvannet året har Linda opplevd å få hjerteinfarkt to ganger. Mellom disse fikk hun fatigue, en utmattelse som følge av sykdommen og behandlingen.
– Egentlig kjenner jeg på en skam. Det er viktig å snakke om det også, sier Linda Amundsen (46).
– Jeg kan tenke at jeg ikke har trent nok, spist sunt nok, at jeg har røyka. Det å få en hjertesykdom, det ligger i bakhodet, det er jævlig begrensende!
Lindas historie handler om å bli langtidssykmeldt, om arbeidshelse og om hvor viktig det er med tilrettelegging i en jobb på veien tilbake.
Dette er også høyt på agendaen i politikken, gjennom debatter og utredninger.
Vil bare tilbake
Hun er ansatt som trikkefører i Oslo Sporveier. Hun er også tillitsvalgt, nå som nestleder av Yrkesseksjon samferdsel og teknisk i Fagforbundet Oslo. Hun er også politisk aktiv i Rødt.
De siste ukene har hun endelig, som hun sier, kommet seg noe tilbake i jobb med tilrettelagt arbeid.
– Jeg har kjent på hvor tungt det er å miste kolleger, og virkelig kjent på verdien det er å være til nytte.
Målet hennes er å komme inn i førerhuset igjen, men helsekravene i yrket krever sitt.
Enn så lenge er hun nå to halve dager i uka på jobb som assisterende vaktmester i trikkestallen og verkstedet på Grefsen.
– Alle arbeidsgivere burde tilrettelegge slik jeg opplever nå. Det er bra for både psyken og kroppen, sier hun.
Plutselig i hjertet
En grytidlig fredag morgen i juni 2024 sitter Linda på verandaen rett utenfor stua.
I brystet er det plutselig rart.
Hun legger seg igjen, og i senga føles det som en jernklump er inne i brystet.
Så føles det som om hun ligger under en lastebil.
Smerter brer seg utover og til armene. Kjeven og en tann kaster seg på smertekarusellen. Så kommer oppkast.
Kaldsvetten, den såre halsen, det er vondt overalt.
Blålysene er allerede på vei.
Det blir raskt konstatert infarkt mens ambulansearbeiderne jobber på.
Hun forsvinner litt. «Kommer til seg selv» på sykehuset etter inngrepet til hjertet via blodårene.
– Alt gikk så fort, jeg visste nesten ikke hva som skjedde.
Hjemme i stua ser Linda nå mot vinduet, nedenfor verandaen samler småfuglene seg i et tre med mange fuglebrett. En romslig kopp kaffe venter på sofabordet.
Hun forteller at hun er arvelig belastet med hjertesykdom. Flere før henne i slekta har opplevd sykdommen før alderen skulle tilsi det.
Men den kom overraskende på henne.
Hun var sykmeldt før infarktet slo til.
Hun var så sliten, trodde hun hadde en depresjon. Det ble målt litt høyt blodtrykk, men ikke slått alarm.
Så smalt det.
– Det var jo ganske uvanlig, jeg skjønte fort det. Jeg en kvinne i første halvdel av 40-åra og hjerteinfarkt. Snittalderen for kvinner er over 70 år!
Endring og strev
Hun la om kostholdet, og bevegde seg mer. Raskt ble hun ikke andpusten lenger av de få trappetrinnene opp til leiligheten i første etasje.
Først trodde hun at hun skulle komme tilbake på jobb rett etter sommeren.
Sykdommen ville det annerledes.
– Det var fryktelig vanskelig, jeg ble så usikker. Jeg visste først ikke om jeg torde å legge meg til å sove, visste ikke om jeg kom til å våkne igjen.
– Hver gang jeg kjente noe i brystkassa, så kom bekymringen. Det var der selv om jeg følte meg bedre fysisk enn på mange år.
Så kom utmattelsen, en fatigue.
Linda peker ned på det gule teppet over en del av sofaen, som skjuler slitasje etter at hun ble liggende.
Denne dagen matcher det hennes egen genser. Hun ler av det, men alvoret er der.
– Det var forferdelig. Bare jeg gikk på do, måtte jeg hvile etterpå. Jeg kunne sovne stående. Det var som angst, feber, influensa, alt på en gang.
– Bare å snakke med folk var utmattende. Jeg ble isolert. Og det er vondt når man er i en slik situasjon.
Så fikk hun et rehabiliteringsopphold ved skogen i Bærum. Hun pakket med seg joggesko og treningsstrikk, tenkte hun endelig skulle komme i gang igjen.
Beskjeden var at hun måtte lære å hvile. Hun lærte om mindfullness og kroppsbevissthet.
– Jeg er en litt «flink pike», som synes jeg må ha det travelt og jobbe hardt for å bli bedre. Men jeg ville jo bli bra. Så gikk jeg inn for å lære hvile på en riktig måte. Jeg har alltid vært så gira.
Etter den gode sommeren
Sommeren 2025 er så bra. Det er varmt, båten Linda og samboeren har skaffet seg gir ro på vannet.
En natt i august våkner hun, det brenner på brystbeinet. Magesyra øker kjapt. Hun prøver strekke ut muskulaturen. Det føles som en halsbrann som sprer seg i hele brystet.
På legevakta finner de ingenting.
– Jeg ble lettet, for hvem vil vel ha hjerteinfarkt to ganger?
Mens hun fortsatt venter der i påvente av at noen skal kunne si hva som feiler henne, sier hun tilfeldigvis ja til å være med i et pågående forskningsprosjekt der. En sykepleier tar en blodprøve og verdiene er tydelige: Linda har et akutt hjerteinfarkt.
Formen har steget og stiger. I fjor høst var hun mye på talerstolen som delegat på Fagforbundets landsmøte. I alle pausene måtte hun legge seg ned på et rom. En uke etterpå bare hvilte hun ut.
Hun beroliger seg selv.
– Sjansen for et nytt infarkt blir mindre og mindre.
Fattigere og friskere?
Mens Linda har jobbet seg friskere, har sykelønnsdebatten blusset opp. Diskusjonene om hvordan det skyhøye sykefraværet i landet kan bli lavere, pågår for fullt.
Nylig kom regjeringen med flere forslag for å få ned sykefraværet. Kravet til den sykmeldte om å medvirke blir foreslått tydeligere, blant annet.
Høyre-topper vil ha endringer i sykelønna på agendaen under partiets landsmøte i februar.
– Ingen blir friskere av å bli fattigere. Det snakkes alltid om penger, og for lite om verdien av å få folk tilbake, og sier Linda.
Selv har hun «brukt opp» året med sykmelding med full lønn, og er nå på arbeidsavklaringspenger mens hun kjemper seg til normalen.
– At jeg skulle presset meg tilbake til jobb tidligere fordi jeg ikke hadde råd til å være syk, ville gjort meg sykere.
– Syke folk trenger tid og tilrettelegging, fastslår hun.
Tilbake til trikken
Ved Grefsen stasjon i Oslo ligger Sporveiens verksted og vognhallen for trikkene.
Dette er Lindas steg tilbake.
Hun åpner skapet med de gule vestene som et påbudt her inne. Hun viser vei mellom de innvendige skinnegangene der trikkene blir reparert eller vasket. Hun slår av en prat med alle på sin vei gjennom hallen.
Ved vaskebilen stanser hun opp. To halve dager i uka kjører hun den og rengjør trikkestallen. Flere oppgaver venter når formen tillater det.
– Det har blitt en fin liten jobb. Her får jeg testet ut hvor mye kroppen tåler.
Hun lar hendene hvile kjærlig mot fronten på en trikk under reparasjon.
Det er ingen tvil om hvor hun lengter.
– Jeg er så stolt av trikken, og stolt av alle folka.
