Nina (48) satset alt på å bli helseveileder: – Faglig sitter jeg ikke igjen med noe

– Min første tanke var «wow, dette er jo spot-on!» Abel tilbød akkurat det jeg trengte: En mulighet til å jobbe med det jeg brenner for og fast, stabil inntekt.

Nina Therese Olafsen har akkurat sendt morgenens Zumba-gjeng ut døra fra Fokus treningssenter på Tjøme.

Nå har hun noen stille timer foran seg før neste gruppe med lokale trimmere velter inn.

Her, midt i Vestfolds sommerparadis, har alenemora forsøkt å livnære seg som personlig trener (PT) og gruppeinstruktør siden 2017.

For godt til å være sant?

Drømmen var å bli fysioterapeut, men på grunn av sykdom måtte hun slutte på utdanninga etter halvannet år.

Planen om å ta opp igjen studiene seinere skulle aldri bli noe av, forteller hun til Fagbladet.

– Jeg fikk tre barn ganske tett. Hverdagen ble rett og slett for travel.

Da ungene var vokst til, bestemte hun seg for å ta PT-utdanning på Norges idrettshøyskole (NIH).

Deretter begynte hun for seg selv.

– Jeg elsker jobben min, men på et så lite sted er det vanskelig å finne stabilt økonomisk grunnlag for å forsørge tre ungdommer. Arbeidsuka er et lappeteppe av oppdrag, og du må hele tida jakte kunder og salg.

Da annonsen for Abels sertifisering av digitale helseveiledere dukket opp i sosiale medier våren 2023, framsto det som løsningen på alle Olafsens utfordringer – faglige, som logistiske og økonomiske.

– De så ut til å være opptatt av akkurat det samme som meg: Trening som medisin, helhetlig tenkning og betydningen av å se hele mennesket – perspektivet deres virket så bra! Sertifiseringen ville gi kompetanse som kvalifiserte meg til flere typer oppdrag. I tillegg garanterte de oss en omsetning på 600.000 kroner, sier Olafsen.

Hun medgir at det virket nesten for godt til å være sant.

– Når jeg tenker tilbake, var det et eller annet i bakhodet som prøvde å minne meg om at det som virker for godt til å være sant, som regel er det.

Skeptisk

Abel-konsernet er blitt en stor aktør i forebyggende helsearbeid og bekjempelse av sykefravær.

De sertifiserer blant annet helseveiledere som skal jobbe med private bedrifter og offentlige virksomheter.

Sertifiseringsordningen rettet seg i 2023 spesielt mot personlige trenere.

Olafsen søkte opptak, ble innkalt til intervju og kom inn.

Hun takket nei til plassen.

– For min økonomi var 100.000 kroner en kjempeinvestering og penger jeg i utgangspunktet ikke har. Da jeg fant ut at Norges idrettshøgskole hadde brutt samarbeidet med dem, gjorde det meg litt betenkt.

Olafsen hadde tatt PT-utdanning ved NIH. Hun hadde fortsatt noen kontakter der.

– Hva sa NIH om Abel?

Olafsen ler litt brydd.

– Ifølge Abel skulle legers forskriving av trening på grønn resept være en viktig del av kundegrunnlaget til Abels helseveiledere. NIH påpekte at ja, kanskje får vi en slik ordning i Norge, men ingen vet når eller hvem som blir tildelt oppdragene.

Les mer om NIH og Abel her: 

– Bevisst og kynisk utnytting

Ett år seinere hadde Abel endret opptakskravene.

– Nå måtte søkeren ha minimum bachelorgrad, aller helst mastergrad eller helsefaglig autorisasjon. Selskapet rettet seg nå inn mot å rekruttere helsearbeidere.

Folk som Olafsen hadde likevel én mulighet: personlig egnethet.

Hun søkte igjen.

– Hvorfor?

– De var veldig overbevisende, og det de sa – og fortsatt sier – at de driver med, appellerte veldig til meg. De har mange profilerte fagfolk på laget og samarbeidet med flere tunge aktører. De lovet fast jobb med fleksibilitet, trygghet, stabilitet. Jeg skulle få drive med det jeg elsker, men slippe salg. Abel var på en måte den beste muligheten jeg hadde.

Tross manglende formell kompetanse, ble Olafsen tatt inn på sertifiseringen sommeren 2024.

Hun sa til barna at hun de neste to åra kom til å trenge deres hjelp og støtte, men hvis hun besto og fikk tittelen digital helseveileder, så ville alle merke en stor endring i hverdagen.

– Hva med prisen, sertifiseringen var ikke blitt billigere?

– Nei, nå kostet den 150.000 kroner, men i begge opptaksintervjuene ble det lagt vekt på at praksisperioden var betalt og langt på vei ville finansiere studiet. Det var avgjørende for meg.

Press og frykt

Men allerede i andre semester må studentene selv rekruttere kunder til et «forskningsprosjekt».

– Da vi skjønte at vi måtte rekruttere de fem deltakerne selv og kreve inn betaling, ble det diskusjoner i studentgruppa. Mange følte ubehag ved å skulle ta seg betalt, men hvis praksisperioden skulle finansiere studiet, så måtte du jo det.

Olafsen hadde valgt å betale studieavgiften i avdrag på 5000 kroner i måneden.

For å dekke utgiftene måtte hver deltaker i forskningsprosjektet med andre ord betale 1000 kroner i måneden.

– Vi ble oppfordret til å sette opp stand på kjøpesentere, markedsføre oss i sosiale medier eller opprette avtale med en fastlege om henvisning av pasienter.

Siden Olafsen allerede hadde en del kunder i eget firma, kunne hun rekruttere deltakere blant disse.

– Men mange brukte mye tid og ressurser på å forsøke å skaffe kunder. Ikke alle klarte det.

Var student – ga inntrykk av å være helseveileder

I tredje semester skulle studentene få prøve seg på Abels bedriftskunder.

Da oppsto nye utfordringer.

For kundene lot seg ikke nødvendigvis presse inn i studentens timeplan.

Hva når kunden jobbet turnus og ville prioritere å sove framfor å snakke med helseveilederen sin?

Eller når personen viste seg å ha utfordringer som ikke lot seg håndtere i løpet av et kvarter?

Eller det oppsto situasjoner studenten rett og slett ikke følte seg kompetent til å løse?

– Vi hadde fellesmøte en gang i uka og mentorsamtale hver tredje uke. Da kunne vi ta opp sånt. Men presset var tøft. Kunden skulle validere oss, og for at vi skulle bestå, måtte de gi oss minst 9,2 av 10 mulige poeng.

Fagbladet har snakka med og intervjuet 43 tidligere studenter på Abels sertifisering. De forteller om negative erfaringer med selskapet. Nesten alle nevner at kundene må gi dem en poengsum over ni for at de skal bestå:

Beskylder helsegründer for utdanningsbløff

Olafsen reagerer særlig sterkt på hvordan studentene ble oppfordret til å presentere seg for bedriftskundene.

– Vi fikk tilsendt to ulike bakgrunner vi skulle bruke når vi opptrådte digitalt. Én til bruk i studiesammenheng og én ordinær Abel-bakgrunn, den samme som de sertifiserte helseveilederne brukte. I møte med bedriftskundene skulle vi presentere oss med den ordinære Abel-bakgrunnen. Det var ubehagelig. Vi var jo fortsatt studenter.

På det tidspunktet var det flere ting som skurret, og Olafsen var mer bekymra enn noen gang for økonomien og framtida.

– Var det best å slutte og ikke bruke mer penger på dette? Eller burde jeg fullføre og få papirene på at jeg hadde gått der? Var de papirene egentlig verdt noe?

– Hva tenker du nå, er papirene verdt noe?

– Nei. De gir verken studiepoeng eller rett til jobb noe annet sted enn i Abel.

I Olafsens studiekontrakt sto det at bestått sertifisering ville gi henne rett til å kalle seg digital helseveileder.

Opplysningen er i beste fall villedende.

Digital helseveileder er ikke en beskyttet yrkestittel.

Hvem som helst kan kalle seg digital helseveileder, uavhengig av om de er sertifisert av Abel.

Abel har registrert varemerket sitt, det vil si logoen i kombinasjon med begrepet «digital helseveileder», hos Patentstyret.

Begrepet «digital helseveileder» alene er for generelt til at noen kan ta patent på det.

En registrering av et varemerke sier ingenting om varens kvalitet.

Dette opplyser Patentstyret til Fagbladet.

Kritikken i denne artikkelen er forelagt Abel. Konsernsjef Simon Laugsand har valgt å svare på all kritikk mot selskapet i et eget innlegg: 

Tilsvar til Fagbladets artikler om Abel

Et avgjørende møte

Olafsen var ikke alene om å mene at sertifiseringen ikke leverte som lovet.

Høsten 2025 var misnøyen i studentgruppa så stor at en studentrepresentant ba ledelsen om et møte.

185 studenter logget seg på for å høre hva gründer og direktør Simon Laugsand hadde å si.

Fagbladet har opptak av møtet.

Mange av deltakerne er misfornøyde med fokuset på salg, i tillegg til uforutsigbarhet og stadige endringer i opplegg.

I begynnelsen av november ble det innkalt til et nytt møte.

Der kunngjorde rektor Andreas Lycke et slags amnesti til misfornøyde studenter på kull fire, fem og seks.

Ifølge den opprinnelige kontrakten måtte studenter som sluttet før fullført studium, betale for påbegynt semester.

Nå kunne de som valgte å slutte, slippe å betale for inneværende semester.

Fagbladet har sett e-posten fra Lycke der tilbudet også gis skriftlig.

Bakgrunnen er at Abel «forstår (…) at det kan være krevende å være med på en reise der det skjer endringer underveis og man ikke helt vet hvordan fremtiden vil bli.»

«Dette gjør vi fordi vi mener det er best for alle at de som blir med videre, virkelig har lyst til å fullføre sertifiseringen og bli helseveiledere.»

Slet med å få tilbake penger

Mange av studentene som sluttet, var fortsatt ikke fornøyd.

Ei gruppe på 19 studenter fikk juridisk hjelp og inngikk et forlik med selskapet.

Noen av dem kan du møte i denne saken.

Nina Therese Olafsen på sin side betalte fortsatt 5000 kroner i måneden til Abel.

Hun hadde valgt å betale studieavgiften i månedlige avdrag.

Siden avtalen først begynte å løpe flere måneder ut i studiet, sto hun fortsatt i gjeld.

Da hun hørte om gruppa som hadde inngått et forlik, skrev hun et brev til ledelsen i Abel hvor hun viste til at hun var i en vanskelig økonomisk situasjon og ba om å få slippe å betale de 20.000 kronene som sto igjen:

«For dere kan mitt utestående beløp fremstå som beskjedent. For meg, som alenemor med tre barn og en svært stram økonomi, utgjør det en betydelig belastning. Jeg ber derfor om en ny og reell vurdering av saken i lys av lik behandling av tilsvarende forhold.»

Dessverre for Olafsen bruker hun ordet «forliksrådet» når hun argumenterer med at andre studenter har fått igjen pengene sine.

Det er blitt inngått et forlik, men det har skjedd utenfor rettssystemet.

Svaret fra Abels juridiske direktør er derfor blankt nei:

«Etter vår kjennskap foreligger det ikke avgjørelser fra forliksrådet som gjelder tilsvarende forhold.»

Olafsen må fortsette å betale avdragene på studiet hun ikke lenger går på.

Da hun ble klar over at Fagbladet jobbet med research rundt selskapet, bestemte hun seg for å forsøke en siste gang å få strøket gjelda.

Denne gangen fikk hun hjelp til å skrive i en mer formell og juridisk tone.

Hun understreket også at hun hadde forsikring som kunne gi henne juridisk hjelp.

Da tar det ikke mange timer før Abels advokat dropper pengekravet.

– Jeg burde jo bli glad, men jeg ble ikke det, sier Olafsen.

Fagbladet har spurt Simon Laugsand om hvorfor de avslo Olafsens første krav om å slippe å betale, når de hadde inngått forlik med studenter i tilsvarende situasjon. 

Fagbladet har også spurt hvorfor Abel etterkom kravet da Olafsen senere ba om det samme i en mer formell og juridisk tone.

Les hele Laugsands svar på kritikken mot Abel her.

Selvbebreidelser

Nina Therese Olafsen er tilbake der hun var da hun trodde Abel skulle gjøre arbeidshverdagen hennes mer interessant og fleksibel, samtidig som økonomien ble bedre og tryggere.

Ukene er et lappeteppe av avtaler og gruppetimer.

Økonomien er noen hakk strammere.

– Det er både tungt og kjipt å skjønne at du har brukt halvannet år og masse penger på ingenting. Man bebreider seg selv, føler seg naiv og dum. For meg var det flaut hjemme også. Jeg ba barna mine hjelpe meg med å tilrettelegge sånn at jeg skulle få til dette. Så ble det ingenting.

– Hva har du lært?

– Faglig sitter jeg ikke igjen med noe som helst, men jeg har lært å være mer skeptisk. Verden er full av kyniske folk, og det som virker for godt til å være sant, er som regel det.