Eirik (40) er ikke troende, men sier ja dersom en pasient ber ham bli med på en bønn

Han har ennå ikke fått spørsmålet, men Eirik Arlov har planen klar. Først ville han opplyst at han ikke tror på Gud, og så spurt om pasienten fortsatt ville at de skulle be sammen. Hvis svaret var ja, ville han gått med på det.

– For da ville jeg tenkt at det er en fin handling som binder oss sammen. Så lenge de veit mitt standpunkt, og ikke føler at min mangel på tro gjør noe med respekten, eller vanner ut ritualet, synes jeg det er innafor.

Tett på

Da ville det nesten være det samme som å bli spurt om vi skulle spille musikk sammen. Noe man deler der og da, mener Arlov, og legger til:

– Det er ikke ofte vi blir bedt om være med på ritualer. Mange føler nok at sykehuset ikke er et åpent rom for tro. Det er litt synd.

Vi møter kreftsykepleieren på Radiumhospitalet, der han jobber på en avdeling som driver lindrende behandling av pasienter med uhelbredelig brystkreft og lungekreft.

En arbeidshverdag tett på død og pasienter som ofte baler med åndelige og eksistensielle spørsmål. Men hvordan skal sykepleiere, leger og helsefagarbeidere møte og ivareta pasienters tro og livssyn? Og hvor går grensa for religiøs tilpasning?

Egne retningslinjer

Oslo universitetssykehus (OUS), som Radiumhospitalet er en del av, har egne retningslinjer som gir helsepersonellet råd og veiledning i åndelig omsorg.

– En del av det av å tilby likeverdige helsetjenester er også å ta hensyn til åndelige og eksistensielle behov hos pasientene, forklarer Maja Garnaas Kielland, spesialrådgiver mangfold og likeverdige helsetjenester, OUS.

–  Derfor laget vi retningslinjer for hvordan helsepersonell kan ta det opp i pasientbehandlingen. 

Slik tilrettelegger sykehuset for pasienters tro og livssyn

Forsvinner lett

 I sengeposten på Radiumhospitalet forsøker Arlov å huske på pasientenes åndelige behov blant alle medisinske og praktiske gjøremål. Siden han ikke har en personlig tro, er det ikke en naturlig del av hans hverdag.

– Jeg må stille spørsmål for å lokke det litt fram. Vi er så opptatt av å få unna sjekklista med undersøkelser at trosspørsmål fort forsvinner litt, sier kreftsykepleieren, som også er leder i palliativt nettverk ved i Oslo universitetssykehus.

Nettverket driver med kursing og kompetansebygging for sykepleiere og helsefagarbeidere.

Bønnetider

Åndelig og eksistensiell omsorg handler mye om å være en lyttende samtalepartner. Men også om å legge til rette for at pasientene kan utøve sin tro gjennom tilpasset kosthold, permisjon til å dra i moskeen, bønn eller andre ritualer på sykehuset. Det betyr for eksempel at medisinering og prosedyrer legges utenom bønnetidene.

– Det er jeg glad for at vi gjør. Vi ville skapt unødig stress, og det ville påvirket hvor god behandling vi kan gi, om pasientene følte at de ble overkjørt.

Iblant får de ansatte også spørsmål om å delta i eller bevitne religiøse aktiviteter. Det er helt opp til den enkelte ansatte om de vil være med på bønn eller andre ritualer.

Tenker om natta

Selv om det fysiske og medisinske står mest i sentrum på sykehus, er tro og åndelighet mer nærværende i en avdeling med døende pasienter.

– Når døden nærmer seg vil eksistensielle spørsmål komme opp. Typisk på en sengepost som vår er at pasienter ligger våkne på kveld og natt, og da tenker de. Det er da spørsmålene bør komme om hva de tenker på.

Det har helsearbeiderne tid til. Sengeposten er bedre bemannet enn de fleste andre sengeposter, for å kunne utøve helhetlig sykepleie.

– Etter hvert lærer vi oss også å prioritere hva som er viktigst. Kanskje dytter vi noen praktiske prosedyrer unna hvis pasienten trenger en samtale.

Uforklarlig

Arlov har opplevd mye som ikke kan forklares rasjonelt og vitenskapelig.

– Jeg har sett mange pasienter som ligger for døden og venter på noen som skal komme, og ikke gir slipp før de kommer. Det kan ikke forklares vitenskapelig.

Sykepleieren ser det som et tegn på hvilke krefter som ligger i et menneske, og i håp.

– Vi ser at troen ofte gir pasienter en trygghet og et håp. Mot slutten snakker mange om at de tror de møter alle i familien igjen, i livet etterpå. Da er de ikke nødvendigvis så redde for døden, og prosessen kan bli litt mindre skummel.

Selv finner Arlov håp og mening i natur, trening, musikk og kjedelig hverdag.

– Mens de finner det samme i troen sin. Vi er kanskje ikke så ulike.

Åpne spørsmål

Selv om Arlov aldri har hatt en personlig tro, er han veldig nysgjerrig på andres tro.

– Det tror jeg egentlig er det beste utgangspunktet for å forstå pasientene mine litt bedre. Hvis man er nysgjerrig spørrende på en høflig måte, så åpner man litt opp for at de føler seg sett. Og samtidig kan jeg lære litt mer.

Behovet for å snakke om tro og eksistensielle spørsmål er individuelt. Pleieren må være observant i rommet. 

– Hvis en pasient har Bibelen liggende på nattbordet, så vil det være naturlig å spørre: «Jeg ser du har Bibelen liggende her, er tro viktig for deg?» Da åpner du kanskje en samtale om hva de tenker.

Puslespill

Arlov prøver ellers å bli litt kjent med familien og pasienten før han stiller spørsmål om tro.

– Du må ha det kliniske skjønnet til å vite når du skal spørre, og få det til å passe inn i puslespillet.

Det fine med eksistensielle samtaler er at man tvinges til å ta et steg utenfor sykdomsbobla.

– Noen ganger snakker vi for mye om sykdom og død. Vi må se hele mennesket og minne hverandre på at det må være pasienten og familien som styrer litt hva som er viktig for oss.

Nekta behandling

Samtidig kan tro noen ganger skape opprivende situasjoner for behandlerne.

Noe av det som har formet Arlov mest som sykepleier, var en hendelse mens han var student på en avdeling for blodsykdommer på St. Olav hospital i Trondheim. En 18-åring ble fløyet inn med en akutt leukemi.

Det var en type leukemi som han kunne bli frisk av med tøff behandling. Blodtransfusjon var imidlertid nødvendig for å overleve behandlingen.

Vanskelig å begripe

Men han var Jehovas Vitne og sa nei til blodtransfusjon. Foreldrene støtta ham i det.

– Det skapte voldsom diskusjon på vaktrommet. Vi sto klare til å redde et liv, og det var veldig vanskelig å sette seg inn i en situasjon der du har en så sterk tro at du er villig til å dø for den når du er 18 år og kan bli frisk.

Det endte med at ungdommen ble sendt tilbake til sitt lokalsykehus for å dø.

– Der havna vi i et krysspunkt som er utrolig sjeldent, og nesten ingen vil komme borti i karrieren. Men tilfeldigvis gjorde jeg det.

Kjønn og tro

Religiøse regler kan også skape andre problemer, som at enkelte pasienter ikke vil ha pleiere av motsatt kjønn. Hvis Arlov får en yngre muslimsk kvinne som pasient, spør han om det er greit med mannlig pleier.

De har også hatt et par tilfeller der eldre mannlige pasienter ønska seg mannlige sykepleiere.

– Da har vi fått det til litt tilfeldig. Men det kan vi ikke garantere døgnet rundt.

– Det er vel et spørsmål om hvor mye man skal tilrettelegge også?

– Ja, det er akkurat det. Det er vi ærlige på. Men det har sjelden vært noe problem.

Ulik praksis

Arlov har tilegnet seg kunnskaper om religioner og ritualer fra litteratur. Men praktisk erfaring har lært ham at kristne, muslimer eller andre troende slett ikke trenger å oppføre seg etter boka.

– I mange tilfeller handler det like mye om kultur i familien og litt om generasjon.

 En pasient i 80-åra vil kanskje være opptatt av sine religiøse ritualer. Barna kjenner til dem og respekterer at de er viktig for mor eller far. Mens barnebarna kanskje ikke er så opptatt av det.

–  Vi har hatt døende muslimske pasienter der vi har vært opptatt av å snu senga så hodet vender mot Mekka. Jeg hadde lest at det var viktig. Når jeg forteller det til pårørende etterpå, sier de «Ja, det var vel sikkert greit». Det var ikke noe de hadde tenkt over.

Bønnerop

Det gjelder å lytte til hva pasienter og pårørende ønsker. Alle er ikke i samme bås selv om de deler religion.

–  Vi må tørre å stille så åpne spørsmål at de kan forklare behovene på sine premisser.

En gang sleit de litt med å komme inn på familien til en eldre muslimsk pasient som ikke snakket norsk.

 Det var mange pårørende rundt og vanskelig å vite hvem man skulle henvende seg til. Men Arlov la merke til at de spilte av et bønnerop med telefonen.

 Den flotte stemmen var mektig og vakker, syntes den musikkinteresserte sykepleieren, og spurte hva det var, og om de kunne forklare hvorfor de spilte bønneropet.

–  Da brøyt vi litt isen rundt det. Jeg fikk vite at det var et bønnerop spesielt tilpasset de som var syke og skal dø. «Den spiller vi alltid. Og denne sangeren her, det er den beste. Så skriv ned navnet.» Jeg tok opp telefonen og skrev det ned.

Tro til trøst

Arlov har sett at pasienter som har trodd hele livet, kan oppfatte livstruende sykdom som et svik, og mister troen sin. Med andre er det motsatt. De finner tilbake til barnetroen når de blir alvorlig syke og skal dø. For dem blir troen en trøst i møte med angst og uro.

–  Men vi ser jo også dem som ligger våkne om natta og tenker over om de har levd et liv i pakt med troen. De som får tvil og panikk mot slutten. Det er vondt å se på.

Da føler sykepleieren det er vanskelig for han å gi dem gode råd og trygging, selv om han kan svare dem på mye som skal skje inn mot døden.

–  Da spør jeg gjerne om de vil snakke med prest eller imam for de har en bedre forståelse for hvordan man sorterer livet sitt på slutten.

Prest og imam

OUS har en preste- og samtaletjeneste som bistår pasienter og ansatte. Den omfatter også muslimer og livssynshumanister. 

Sykehuspresten lar pasientene styre praten

Arlov forteller at de også har tatt direkte kontakt med muslimske menigheter, som har stilt opp på kort varsel.

–  I tilfeller der vi ikke klarer å lindre eksistensiell uro, for medisiner tar deg bare så langt, så klarer vi å lande dødsfallet roligere og bedre når de kommer. Det er også viktig for familien etterpå.

Også folk fra den katolske kirke og ulike imamer er blitt tilkalt når en pasient ber om et ritual de ikke kjenner til eller kan utføre.

Frister ikke

Arlov har heller blitt mindre enn mer religiøs av å jobbe med mennesker som skal dø. Fordi han har sett at lever du etter strenge religiøse regler, og tror på en rettferdig og god Gud, kan du likevel få kreft og dø som 30-åring.

– Da føles ikke det som en tro som frister meg.

Men han blir eksistensiell av jobben, og tenker at det er viktig å leve så godt han kan og sette pris på en alminnelig hverdag.

– Jeg tenker på døden hver eneste dag. Men ikke på en trist måte, men som fakta. Dette er noe som kan skje hvem som helst når som helst. Livet er ikke alltid rettferdig og har ikke nødvendigvis noen mening.