Tro på arbeidsplassen
Slik tilrettelegger sykehuset for pasienters tro og livssyn
Maja Garnaas Kielland og kollegene på sykehuset har laget en oppskrift på hvordan de skal snakke med pasientene om tro. – Det inngår i den helhetlige helsetjenesten, sier hun.
Tro og livssyn er veldig viktig for mange som opplever sjukdom, lidelser og livskriser. Da får åndelig og eksistensiell omsorg fra helsepersonell stor betydning. Det kan bidra til mestring av frykt og angst, og være helsefremmende.
Norge har blitt mer sekulært og mange har ikke egen tro eller er medlem i noe tros- eller livssynssamfunn.
– Da kan det føles vanskelig for helsepersonell å spørre om tro. Men det inngår i den helhetlige omsorgen man skal gi til pasienter, sier Maja Garnaas Kielland, spesialrådgiver for mangfold og likeverdige helsetjenester ved OUS.
Nytt verktøy
Men usikre ansatte har et hjelpeverktøy. I 2019 lanserte OUS en kunnskapsbasert retningslinje for hvordan åndelige og eksistensielle behov kan tas opp i pasientbehandlingen, utarbeidet i fellesskap av Kiellands seksjon og en tverrfaglig gruppe ansatte.
Retningslinjene tar utgangspunkt i den amerikanske modellen HOPE. Det er en slags huskeliste for hva man kan spørre pasienter om.
H for håp
Dette er modellen:
H står for håp. Hvor finner du styrke, trøst, mening og kilde til håp?
O for organisert. Tilhører du et bestemt trossamfunn? Er det hjelp eller hindre ved det.
P for personlig åndelighet og praksis. Hva er viktig for deg i trosutøvelse? Her kommer konkret tilrettelegging inn.
E står for effekt og medisinsk behandling. Er det noe med behandlingen som går imot din tro, eller noe helsepersonell bør vite om?
En viktig rolle
OUS-retningslinjene gjelder for alt helsepersonell, uavhengig av om de jobber med somatikk eller i psykiatrien.
– Som helsepersonell har du en viktig rolle. Ofte handler det bare om å lytte, og notere i journalen om det er spesielle ting som skal følges opp, slik som matbehov eller bønnetider, sier Kielland.
Spørsmål om aktiv deltakelse i ritualer er opp til den enkelte ansatte.
Nøddåp
Men helsepersonell ved OUS har utført nøddåp fordi presten ikke ville rekke fram. De har i tillegg deltatt i bønn, også ansatte som ikke er troende sjøl.
– Noen gjør det fordi de tenker at «det spiller ingen rolle for meg, og det betyr mye for pasienten» . Men vi sier aldri at ansatte skal gå inn og be med pasienter i en tro de ikke har.
De som ikke vil delta kan tilkalle en kollega de veit er troende eller bruke preste- og samtaletjenesten.
Prest og samtale
OUS har i alle år hatt en egen prestetjeneste med fast ansatte.
– Det viktigste er å høre på fortellingene pasientene deler. Jeg er ikke hos pasienten for å overbevise dem om noe, jeg er der for å ta del i deres tro, sier sykehusprest Bjørn Eirik Bjerkreim-Bentzen.
I dag er prestetjenesten utvidet med en samtaletjeneste av frivillige samtalepartnere fra andre religiøse retninger og livssyn.
– Tjenesten byttet nylig navn til preste- og samtaletjenesten, for å vise at vi har mer enn prester fra den norske lutherske kirke. Vi har også imam og livssynshumanister, forteller Kielland.
Ettersom imam var klart mest etterspurt i samtaletjenesten, ble det ansatt en imam i fast stilling for få år siden. Siden fikk han ny jobb i Sykehjemsetaten.
– Så akkurat nå har vi ikke sykehus-imam. Men planen er å ansette en igjen, og vi har flere imamer tilgjengelig via samtalepartnertjenesten.
Mest brukt
I praksis er det mest muslimer og livsynshumanister som blir brukt som samtalepartnere.
– Ved behov har vi kontakter til andre typer trossamfunn. Det samme gjelder katolsk prest, der har tjenesten en egen avtale med en pater som kommer.
Samtalepartnere blir fulgt opp gjennom refleksjonskvelder og fagkvelder hvor de deler erfaringer og får lære om ulike temaer.
Tro og livssynsdag
En gang i året arrangerer Seksjon helsekompetanse, der Kiellands jobber, Tro- og livssynsdag i samarbeid med preste- og samtaletjenesten. Her deler blant andre helsepersonell med et bevisst forhold til åndelig omsorg sine erfaringer. En av dem som har fortalt hvordan han snakker med pasienter om eksistensielle spørsmål er kreftsykepleier Eirik Arlov.
Hensikten med dagen er å gi ansatte ny kunnskap, men også å gjøre retningslinjer og preste- og samtaletjenesten mer kjent. Med 25.000 ansatte er det et kontinuerlig arbeid.
– Det er viktig for OUS som samfunnsaktør å vise at dette er noe vi bryr oss om. Det skaper tillit inn mot trossamfunn, sier Kielland.
En stor del av hennes jobb er å holde kurs for ansatte i kultursensitiv kommunikasjon, bruk av tolk, og hvordan man kan tilpasse tjenesten.
Vann fra Mekka
Hun trekker fram et eksempel. En pasient ønsket å drikke hellig vann han hadde med fra Mekka. Legene ville ikke tilrå det, fordi vannet kunne inneholde bakterier og være farlig. Men så kom de på å spørre pasienten om å koke vannet. Det sa han ja til og problemet var løst.
– Man må tørre snakke om de tingene. Av og til kan det være ulike syn som er vanskelig å løse, men som regel er det mulig å finne løsninger i dialog.
Grenseoppgang
Sykehuset strekker seg langt for å tilrettelegge. Også fordi det gjør at pasienten følger opp behandlingen bedre.
– Det blir færre reinnleggelser når pasienten føler seg sett og hørt. Men vi må naturligvis følge norske lover og regler.
– Det er en grense for hva helsepersonell kan og vil gjøre?
– Ja, og grensen er hvis pasienter av religiøse grunner vil gjøre noe som går på tvers av medisinske behov, og fører til forverring. Da sier vi ikke ja, det er greit.
Sette foten ned
Et tverrfaglig rådgivende organ, klinisk etikk-komité (KEK), hjelper med å drøfte og gi råd om vanskelige etiske problemstillinger i pasientbehandling.
– Men også når man setter foten ned må det gjøres på en dialogmåte ellers gjør jo pasienten det de vil. Kommunikasjon og forståelse er redskap uansett.
Noen pasienter ønsker behandler av samme kjønn. Det er ikke noe pasienten har rett på, men det kan være individuelle hensyn som gjør at dette er viktig for pasienten, påpeker Kielland.
– Men du kan ikke jobbe i norsk helsevesen hvis du har noen absolutte krav, som for eksempel at du ikke kan ta på et menneske av motsatt kjønn. Rett og slett fordi dette vil gå på bekostning av pasientsikkerheten.
Finne løsninger
Men hun vet at imamen har fått en del spørsmål fra ansatte som lurer på hvor grensen går for tilrettelegging og hva man kan kreve.
– Eller hva som er greit innenfor religionen når det gjelder pasientbehandling, som de kanskje ikke turt å snakke med lederen sin om.
Ofte kan man finne praktiske løsninger gjennom dialog. Hvis du for eksempel ikke ønsker å ta på svinekjøtt, så kan du bruke hansker når du jobber.
Ny hilsepraksis
Debatten om håndhilsing er endret i helsevesenet, ifølge Kielland. Pandemien førte til ny praksis. Mange leger og øvrig helsepersonell ønsker ikke lenger å håndhilse av hygieniske grunner.
– Vi har tenkt at i Norge er det kun håndhilsning som er tegn på høflighet, men det kan være andre måter å hilse på som viser samme respekt, mener hun.
Rasisme
En helt annen utfordring har ikke endret seg. At ansatte blir diskriminert på bakgrunn av religiøs tilhørighet.
– Helsepersonell opplever at pasienter ikke vil pleies av en muslim. Vi jobber masse med forebygging av rasisme og diskriminering i helsevesenet nå.
Det kom nylig en rapport om rasisme i helsevesenet, der både helsearbeidere og pasienter uttaler at de opplever diskriminering og manglende respekt for religiøse og kulturelle forhold.
Helsepersonell forteller om rasisme fra både pasienter, kollegaer og ledelse, blant annet negative kommentarer, ubehagelige spørsmål og utestengelse fra det sosiale miljøet.
