FRA GRASROTA | Bussbransjeoppgjøret
Nei, nei, og atter nei
Ikke før var bussbransjens lønnsoppgjør i gang, så var det hele over.
Publisert
Det var avsatt to dager til forhandlinger torsdag og fredag 23. og 24. april. En anbefalt løsning var på plass fredag før frokost. Denne skal medlemmene nå stemme over. Blir det «ja»-flertall er oppgjøret i boks. Blir det «nei»-flertall går oppgjøret til riksmekleren.
Det er ingen skam i det å avslutte forhandlingene slik at en rekker hjem til helga. Heller er det ingen skam å involvere riksmekleren i lønnsoppgjøret, noe partene har unngått i de siste to oppgjørene. Tvert imot kan en kanskje si at det hele er en rasjonell bruk av tiden, særlig når bussbransjen ikke får igjen så mye mer igjen etter forhandlingene enn hva frontfaget fikk i sitt oppgjør.
Og her er vi ved kjernen til bussbransjens lønnsoppgjør: Avtalen med arbeidsgiverne er at lønna skal opp til industriarbeidernivå. Det betyr at den må økes med mer enn i frontfaget. Om det blir ett skippertak eller mange mindre øvelser, spiller kanskje ikke så stor rolle. Enn så lenge har skippertaket uteblitt, og de små forsøkene på å nærme seg industrien, har blitt med forsøkene.
Faktum er at bussførerne har vært svært tålmodige. Det minner meg litt om historien om Labans døtre, som er omtalt i Bibelens Første Mosebok. Laban hadde to døtre Lea og Rakel. Jakob forelsket seg i den yngste og vakreste av de to, Rakel, og avtaler med hennes far at han skal få gifte seg med henne etter sju års tjeneste. Laban endret imidlertid sitt løfte og Jakob må gifte seg med den mindre attraktive Lea, og arbeide ytterligere sju år for til slutt å få gifte seg med Rakel. Med til historien hører det også at Jakob blir værende i Labans tjeneste enda noen år. Til sammenligning ble bussbransjeavtalen innført i 2008 for nye kontrakter og fra 2012 for alle busskontrakter. Om vi regner fra 2012 så når vi opp til Jakobs 14 års tjeneste. Det er uansett lenge å vente.
Heller ikke fire ferske forbundsledere hjalp på oppgjøret denne gangen. De kan umulig ha studert grunnlaget for Bussbransjeavtalen særlig grundig. Eller viker de bare unna en tariffkamp for å prioritere en annen pågående tariffkamp?
For bussbransjen handler det om at vi inngikk en avtale. En avtale mellom fire arbeidstakerforbund og to arbeidsgiverforeninger. En avtale der grunnlaget var at lønnsnivået i bransjen skulle heves, samtidig som en vektla økt kompetanse. En avtale om at bransjens attraktivitet skulle økes. Avtalen en ble enige om var en normallønnsavtale, det vil si en tariffavtale med utelukkende sentrale tillegg. Og en ble også enige om at lønnsnivået skulle opp til en gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, eller som det står skrevet: «...et nivå mer på linje med gjennomsnittlig industriarbeiderlønn».
Det blir et slags deja vu, eller en «Same procedure as last year?»-hendelse, der en også får svaret «Same procedure as every year, James!» For jeg er relativt sikker på at uravstemninga denne uka vil gi samme resultat som tilsvarende avstemninger i 2008, 2010, 2012, 2014, 2016, 2018, 2020, 2022 og 2024, et mer eller mindre klart og tydelig «ja». Alt annet ville være en stor overraskelse.
Sett med mine øyne, en positiv overraskelse.
Leser en tekstkravene fra arbeidstakersiden som ble overlevert noen dager før forhandlingene startet, ser det ikke så verst ut. Der skriver de fire forbundene (Fagforbundet, Fellesforbundet, Jernbaneforbundet og Yrkestrafikkforbundet) at:
«Den negative utviklingen medfører også̊ at forutsetningene for lønnsutviklingen i bussbransjen ikke er i tråd med partenes intensjon som lå til grunn ved etablering av Bussbransjeavtalen.»
I 2024 het det i tekstkravdokumentet nesten det samme;
«... medlemmenes økende misnøye knyttet opp mot hvorvidt målsetningen i protokollen fra meklingen i lønnsoppgjøret 2006 eller i senere protokoller mellom partene og sist i 2012, har gitt det forventede resultatet avtalen mellom partene faktisk beskriver.»
Resultatet er imidlertid i år, som i mange forutgående oppgjør, at bussbransjen ikke kan vise til mer enn frontfagets ramme. Isolert sett er ikke oppgjøret aller verst, men når en leser formuleringene som ligger til grunn for etableringen av bussbransjeavtalen, blir det hele feil. Et kjent sitat fra tidligere redaktør i Dagens Næringsliv, Kåre Valebrokk er:
«Vis meg en fornøyd redaktør, så skal jeg vise deg en dårlig avis.» Tilsvarende kunne en ha sagt om bussbransjens lønnsoppgjør: Vis meg en fornøyd forhandler og jeg skal vise deg et dårlig lønnsoppgjør.
Bussbransjen er lengere unna industriarbeiderlønna nå enn i 2020. Da endte vi på 92,6 prosent av industrien etter en ti dager lang streik. I år lå vi på 90,8 prosent av industrien før forhandlingene startet, og med frontfaget på bok, ligger vi fortsatt omtrent der etter oppgjøret.
Så hva skal en stemme spør folk meg. Mitt svar er enkelt som det muligens er komplisert. Er du fornøyd med lønna, stemmer du «ja». Men mener du at bussbransjeavtalen fremdeles er et viktig redskap for å øke lønnsnivået i bransjen til en industriarbeiderlønn, blir svaret «nei».
Drømmen om en industriarbeiderlønn er høyst levende hos mange av oss.
