Arven etter Thorvald

Bygda slo til slutt ring om bussføreren Thorvald. Historien er fra 1961, og fortelles i Arne Skouens film «Bussen». Den ble en kinosuksess da den kom, blant annet takket være Leif Juster i rollen som Thorvald.

Thorvalds buss, Gamla, er å finne på sporveismuseet i Oslo. Mens Thorvald selv lever i beste velgående i form av mange tusen personer landet rundt, som oftest en eldre herremann på 51 år eller mer, ikke helt ulikt hva Juster selv var da han spilte rollen.

Bussbransjen i fritt fall – hva skal til for å redde fremtiden?

Filmen var forutseende som bare det. Den kunne like gjerne vært nyinnspilt i år. Historien har det med å gjenta seg selv. Denne handler om Thorvald som driver bygdas bussrute, men både han og bussen hans drar på åra. Thorvald ser det som sin viktigste oppgave å være hjelpsom. Rutetabellen er det ikke så farlig med. Herredskontorsjefen vil det annerledes, og synes det er en god idé å si ja til at et større utenbygds busselskap skal få overta med nytt strømlinjeformet bussmateriell og mannskap som følger rutetabellen.

Lensmannen og jordmora, to andre karakterer i filmen, forstår hva Thorvald betyr for bygda og setter i gang et aldri så lite opprør mot herredsstyret og det såkalte framskrittet for å ta vare på bussføreren. Det hele ender med at herredsstyret bevilger penger til ny buss som Thorvald skal kjøre.

Ute i den virkelige verden lever imidlertid framskrittet i beste velgående, eller skal vi kalle en spade for en spade og si anbudssystemet en gang for alle.

Framskritt kalte de det i filmmanuset, og det skal en vel ikke stå i veien for?

I filmen gjorde de opprør, i virkelighetens verden er det så som så med engasjementet. I god moderne ånd blir bussrutene bestilt, og det som bestilles skal defineres ned til den minste detalj i anbudskontrakten. For det som ikke står der, skal heller ikke leveres. Det blir som når Thorvald kjørte fra måsabjønna, fordi han måtte holde bussruta.

Bussjåfører dør selv ved lav hastighet – her er tiltaket forskerne vil ha

Det meste av mine 20 år bak rattet har vært på anbudsutsatte bussruter, men jeg fikk med meg et par år først uten anbud. Da kunne vi førere for eksempel på vei til en endeholdeplass som vi skulle starte fra, stoppe på holdeplassene underveis som vi likevel kjørte forbi og ta med oss de som stod der, og som egentlig ventet på en senere avgang. I dag er ikke dette lov lenger og i strid med inngåtte kontrakter. Vi bussførere kalte det service, før anbudene innhentet oss alle. Noen stor velsignelse var det altså ikke, verken da eller nå.

Landets fylker fikk lov til å anbudsutsette kollektivtrafikken i 1994, og siden da har alle gjort det. Uten å stille spørsmål ved hva vi mister eller mangler. Utenfor filmlerretet – i den virkelige verden – var det heller ikke mange som protesterte mot framskrittet, eller slo ring om bussførerne sine.

Tross det klorer landets bussførere seg fast, der de akkurat som Thorvald kjører mellom Neribygda og Oppibygda dag ut og dag inn. Og jeg må medgi at jeg tenker på Thorvald-skikkelsen når jeg leser avisartikler om andre bussførere landet rundt som takkes av etter et langt yrkesliv. Det blir mange etter hvert, så jeg nøyer meg med et godt eksempel: Møre-Nytt skrev om Jostein Kvistad som ble pensjonist i 2024, og hvordan han ble takket av, av sine viktigste passasjerer – skoleelevene:

Ein følgesven for alle med opphav i Bondalen parkerer bussen for siste gong 21.juni! Kvar ein dag har du vore der og bringa oss trygt fram og tilbake til skulen. Du kjenner oss alle på namn, og veit kva du skal seie til kvar og ein for å få fram eit smil. Når vi gløymer oss, stoppar du likevel, fordi du veit kvar vi bur.

Han får stå som representant for den moderne Thorvald. En bussfører som har betydd såpass at det merkes når han eller hun lar seg pensjonere. Noen velger å gå den andre veien, de blir pensjonister i et annet yrke for deretter avslutter yrkeslivet som bussfører. Holder helsa, kan de holde på til de er 75.

På denne dagen, bussførernes dag 18. mars, kan vi tenke ekstra hardt på alle førere av kollektivtrafikk, enten den går på skinner, kjøl eller dekk. Mange av oss er gamle og grå, men vi får hverdagen din til å gå rundt.

For å omskrive ordtaket en smule, det som beskriver menneskets tendens til å ta rutiner for gitt, der erkjennelsen av verdien først kommer etter at de som gav hverdagen et ansikt – grått eller fargerikt – er borte. Forhåpentligvis ikke lengere unna enn nærmeste seniorbolig eller sykehjem.

«Du savner ikke bussføreren du har, før han er blitt pensjonist.»