Boligmarkedet
Helsefagarbeider Kristine (26) tjener 452.500 kroner, men må fortsatt bo hjemme hos mor
Mange som jobber i vanlige yrker, er utestengt fra boligmarkedet.
– Trondheim er en dyr by. Det er ikke bare bare å kjøpe seg en bolig her, sier Kristine Leistad.
På Risvollan 15 minutter sør for Trondheim sentrum ligger det rekkehus og lavblokker fra 70-tallet på rekke og rad. Dette er Trondheims første drabantby.
Her, på 70 kvadratmeter i ei lavblokk, bor helsefagarbeider Kristine Leistad. Men leiligheten er ikke hennes.
Selv om 26-åringen er i jobb og har vært det i seks år, bor hun fortsatt sammen med moren sin.
– Jeg har lyst til å flytte for meg selv. Ingen vil være 26 år og bo hjemme hos mor, sier Leistad.
Hun skammer seg likevel ikke over å bo hjemme.
– Det er kanskje ikke det kuleste å si at jeg bor med moren min, men det går helt fint for meg. Jeg har flere venner som gjør det samme for å spare penger, sier Leistad.
Ikke råd til å kjøpe
For å kjøpe noe eget er vanskelig, har 26-åringen innsett. I hvert fall på én helsefagarbeiderlønn.
Kristine Leistad jobber i en 80 prosent stilling som nattevakt på en bolig for personer med funksjonsnedsettelse i Trondheim kommune.
Her har hun en årslønn på 452.500 kroner.
26-åringen sparer i BSU og prøver å sette av litt penger hver måned. Likevel er hun langt unna å oppnå den egenkapitalen som kreves for å få lån for å kjøpe seg noe eget.
– Jeg har regnet ut at jeg må spare i minst ti år til, og da må jeg virkelig gå hardt inn for det og spare det jeg klarer.
Medianboligen i Trondheim koster nå 3.800.000 kroner, ifølge Eiendom Norge. Hittil i år har boligprisene i byen steget med 3,6 prosent.
– Hvis jeg skal flytte ut, så må jeg leie. Jeg har ikke råd til å kjøpe, sier Leistad.
Råd til under 1 prosent
Og slik er situasjonen for veldig mange helsefagarbeidere. Det viser ferske tall fra LOs boligindeks.
Indeksen er utarbeidet av Samfunnsøkonomisk analyse på oppdrag fra LO.
Den viser hvilke muligheter arbeidstakere i typiske LO-yrker har til å kjøpe seg en bolig.
De siste ti årene har andelen boliger som vanlige arbeidsfolk har råd til å kjøpe, falt kraftig.
En enslig helsefagarbeider i en 75 prosent stilling har nå råd til bare 6 prosent av boligene på landsbasis, ifølge indeksen.
I de store byene er mulighetene enda færre.
I Trondheim har helsefagarbeideren i eksempelet bare råd til 0,9 prosent av boligene som er omsatt.
Kun Oslo er verre.
Har råd til færre boliger
Boligindeksen tar for seg tre eksempel-husholdninger:
• To barn og to voksne, hvor den ene jobber deltid som helsefagarbeider og den andre jobber fulltid som tømrer.
• En deltidsarbeidende helsefagarbeider og en tømrer uten barn.
• En enslig helsefagarbeider som jobber deltid.
Alle tre husholdningene har nå tilgang på en klart lavere andel av boligene på markedet enn for ti år siden.
Bedre for barnefamiliene
Årets rapport inneholder likevel på noen lyspunkter.
På landsbasis har både paret med barn og paret uten barn fått råd til flere boliger de siste to årene.
Og det er særlig barnefamilien som har fått et løft i kjøpekraften.
Mens barnefamilien hadde råd til 10 prosent av boligene på landsbasis i 2023, har dette nå økt til 23 prosent i 2025.
I rapporten peker Samfunnsøkonomisk analyse på at barnefamilien har nytt godt av tiltak som gratis kjernetid i SFO, billigere barnehage og økt barnetrygd. Til sammen har dette gitt familien økt betjeningsevne.
Fortsatt vanskelig i byene
– Dette viser at politikk virker, sier Kathrine Haugland Martinsen optimistisk.
Hun sitter i LOs ledelse med ansvar for boligpolitikk.
– Når vi har fått en politikk som gir høyere barnetrygd, rimeligere SFO og rimeligere barnehage, så får det direkte utslag på hvor mange boliger disse familiene kan kjøpe, fortsetter hun.
Samtidig er litt mer i lommeboka til barnefamiliene ikke nok til å kompensere for den sterke prisveksten i pressområdene.
I de store byene er kjøpekraften uendret eller fallende for alle husholdningene.
Må pendle langt
At så mange med helt vanlige inntekter sliter med å komme inn på boligmarkedet, bekymrer LO-sekretær Kathrine Haugland Martinsen.
Resultatet er at mange av dem som har jobber som holder hjulene i gang i samfunnet, som helsefagarbeidere og barnehagelærere, må pendle langt for å komme på jobb.
– Hvis vi ikke gjør noe med dette, vil konsekvensen bli lavere mobilitet, og at det blir vanskelig å få tak i arbeidskraft. Dette er kompetanse som samfunnet vårt er helt avhengig av, påpeker Haugland Martinsen.
Et sted å bo er ikke et hvilken som helst velferdsgode, påpeker hun.
– Bolig er noe av det mest grunnleggende for oss alle. Det setter rammene for livene våre, og hvordan vi klarer å delta i samfunnet og i arbeidslivet.
Flere studentboliger og mer til Husbanken
For å løse utfordringene må det mer fart i boligbyggingen, mener LO.
Regjeringen har satt som mål at det skal bygges 130.000 nye boliger innen 2030. Samtidig har boligbyggingen de siste årene vært på et rekordlavt nivå.
I statsbudsjettet for 2026 anslår regjeringen en vekst i boliginvesteringene på 11,7 prosent. SSB på sin side spår et fall på 2,7 prosent.
LO-sekretær Kathrine Haugland Martinsen sier regjeringens mål er viktig, nødvendig og fullt mulig å gjennomføre.
– Men det kommer ikke til å skje av seg selv. Man må ta grep for å få det til, og det er nødvendig at de grepene blir tatt, sier hun.
LO etterlyser flere tiltak for å få fart på boligbyggingen, blant annet å:
• Øke utlånsrammen til Husbanken med ti milliarder i 2026
• Gjeninnføre tilskudd til utleieboliger for vanskeligstilte
• Bygge flere studentboliger
Flere boliger vil også hjelpe dem som sliter aller mest, påpeker Haugland Martinsen.
– Over 7000 husstander var bostedsløse i 2024. 645 av dem var barnefamilier. Når presset øker for flere grupper, så vet vi hvordan det blir for de som sitter nederst ved bordet i utgangspunktet.
– En lønn å overleve av
På Risvollan i Trondheim har Kristine Leistad skrollet seg gjennom boligannonser og sett annonser for knøttsmå leiligheter med soverom, bad og kjøkken på ett rom.
– Det er ikke aktuelt for meg å bo på et bøttekott. Da vil jeg heller spare meg opp nok til å kjøpe noe som er litt større, sier hun til LO-Aktuelt.
Risvollan er et populært område for barnefamilier å bosette seg i, forteller hun. Helsefagarbeideren ønsker seg et sted der hun kan ha hund og et sted som ikke gjør henne til gjeldsslave.
Hun har vurdert å flytte ut av Trondheim, men siden hun jobber i byen, er det ikke bare enkelt.
– Jeg jobber natt, også i helger. Når jeg er ferdig klokka sju om morgenen en helgemorgen, går det ikke buss. Da måtte jeg kjøpt meg bil, sier helsefagarbeideren.
Leistad er vara ungdomstillitsvalgt for Fagforbundet i Trondheim.
At en enslig helsefagarbeider i deltidsstilling har råd til mindre enn 1 prosent av de omsatte boligene i Trondheim, synes hun er «helt sykt».
Hun påpeker at det er stor mangel på helsefagarbeidere.
Mange unge i hennes yrke må belage seg på å spare i lang, lang tid eller ta ekstrajobb ved siden av for å klare å legge nok til side, mener Leistad.
– Som fagarbeider pleier jeg å si at jeg har ei lønn å overleve av, sier hun.
