Filmen «alle bør se» om hjemmetjenesten 

Hallo? 

Hjelp! 

Hallo, jeg er her inne. Kom og hjelp meg!

Inge forsøker så høyt hun kan. 

Hun har ligget alene, ubevegelig, i senga hele dagen.

Det skjedde en feil i vaktplanen. Ingen kom.

Pleieren Sofie er hjemme hos Per. 

Nok en gang har pleieren før henne latt være å skifte bleia hans. Hun får så vondt av ham. 

Per husker ikke sin egen datter, men lyser opp hver gang Sofie fra hjemmetjenesten kommer.

Akkurat i det hun skal til å sette på plass sengehesten, ringer sjefen. 

– Har det slett ikke vært noen hos henne i hele dag? spør Sofie forskrekket. 

Hun drar med en gang, og lover Per at hun snart er tilbake. Hun lover også hans ensomme kone at de to skal få tid til en kort kaffepause sammen.

Sofie skynder seg til Inge. 

Inge er redd. Puster tungt og er så tørst. Hun har tisset i sengen. 

– Jeg klarte ikke å holde meg lenger, forteller hun skamfullt. 

– Det skal du ikke tenke på. Jeg skal fikse det, jeg. Og så får du et godt bad, sier Sofie. 

Hun hjelper henne opp, og støtter de skjelvende hendene med vannglasset.  

Sofie tar seg tilsynelatende bedre tid enn hun har, for å gjøre det godt igjen, selv om alarmen piper. 

– Den får noen andre ta seg av. Nå er jeg her hos deg, sier hun. 

Kort tid senere må hun gå. 

– Kommer du tilbake? spør Inge håpefullt. 

– Jeg vet ikke. Kanskje. I hvert fall kommer det en hyggelig kollega, svarer Sofie trøstende. 

På veien ut sjekker hun mobilen. Per har falt ut av sengen. Sofie vil følge ham på legevakten, men får streng beskjed om å la være. 

– Da havner du på etterskudd. Nå må dere skjerpe dere, svarer sjefen i telefonen. 

Dette er en av mange hjerteskjærende scener i den danske filmen «Hjem kjære hjem» som har norgespremiere denne uka.  

Emma Holten (33) ut mot økonomene: –⁠ Omsorgsarbeid er ikke en byrde for samfunnet

Filmen har fått stående applaus fra anmelderne i Danmark, men også fra 850 danske helsefagarbeidere. De fikk se filmen på en egen førpremiere sammen med den danske eldreministeren. Ifølge Adresseavisas anmelder er den en av årets beste filmer, og bør ses av «alle som mener noe om eldreomsorg». 

Filmskaperen Frelle Petersen jobbet to måneder i hjemmetjenesten i Danmark. 

– Jeg er ikke sikker på om jeg hadde klart å stå i yrket i lengden. Jeg håper det, fordi jeg synes det er en fantastisk jobb. Men det var også mange harde dager. Det tæret på meg som menneske, og det er et yrke som krever enormt mye av deg, sier han til Fagbladet. 

Erfaringene fra hjemmetjenesten i en liten by i Sør-Jylland i Danmark er blitt til spillefilmen der vi følger den ferske hjemmehjelperen og alenemoren Sofie.  

Skuespilleren tok også vakter i hjemmetjenesten som en del av research til filmen. 

Temaene er ensomhet, emosjonell belastning, samtidighetskonflikter, og utbrenthet – men også glede. Vi møter både gode og dårlige kollegaer og takknemlige og trakasserende pårørende.

Bekymret? Slik varsler du på en kollega

Særlig en eldre kvinne filmskaper Frelle Petersen hadde vært hos nesten hver dag, gjorde sterkt inntrykk på ham. 

I flere uker gledet hun seg til å dra på en familiefest. Å komme seg ut av leiligheten var en sjelden og etterlengtet glede for de eldre menneskene han besøkte.

– Hun hadde ikke sett dem på lenge. Jeg kunne tydelig merke at hun var plaget av ensomhet, og hun var veldig glad for å få daglige besøk fra oss i hjemmetjenesten. Vi hadde det veldig gøy sammen, og lo mye. Hun elsket å høre på musikk, og vi sang, sier Petersen. 

I ukene før festen planla de alle de hver minste detalj.

– Vi fant fram flotte klær fra skapet hennes, som hun fikk prøve og speile seg med. Vi tok til og med bilder av henne for å vise hvordan hun så ut med de ulike blusene på. Vi prøvde virkelig å utnytte de få minuttene vi hadde sammen for å kunne planlegge alt i forkant. Vi booket taxi i god tid, så hun kunne komme seg dit med rullestolen. 

To dager før den store dagen tester hun positivt for koronavirus. 

– Hun ble fullstendig nedbrutt. Hun gråt og gråt. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å trøste henne. 

Etter hjemmebesøket ble han kalt inn til samtale hos sjefen. 

Han hadde ikke krysset av for at han hadde utført alle de obligatoriske oppgavene den dagen. Sjefen hadde heldigvis forståelse for valget han hadde tatt. Dessverre opplever mange det motsatte, sier Petersen. 

Petersen mener ansatte i hjemmetjenesten ikke bare mangler den nødvendige tiden de trenger til å utføre jobben, men også tillit fra ledelsen og annerkjennelse fra samfunnet. 

«Hvordan går det, tørker du de gamle i ræva?» spør Sofies mor. 

«Vi gjør så mye mer. Det er fint å utgjøre en forskjell for folk», svarer Sofie, men moren er uinteressert.

– Jeg synes folk har enormt mye uvitenhet om arbeidet til hjemmetjenesten. I Danmark har det alltid vært en fordom om at hvem som helst kan få seg jobb i hjemmetjenesten, fordi de mangler folk og tar inn ufaglærte. Det er så synd, fordi hjemmetjenesten har et enormt viktig ansvarsområde. Det krever så mye av deg som menneske, det er ikke en jobb for hvem som helst, sier Petersen. 

Derfor har folk i omsorgsyrker det høyeste sykefraværet i Norge

Arbeidserfaringen har gjort sterkt inntrykk på ham.

– Du skal inn i hjemmet til et menneske du aldri har møtt før, registrere deg elektronisk, finne fram til soverommet, vekke dette menneske som spør hvem du er. Så skal du kanskje få dem rett inn på badet, kle av dem og vaske dem. På denne korte tiden skal du få dem til å føle seg trygge og verdige. Du skal skape en tillitsfull relasjon, og finne ut av hvem de er som mennesker. Det eneste du har, er nettbrettet ditt, der det står hva slags fysiske skavanker man skal være oppmerksom på. Det står ikke noe hvem de er som menneske, eller hva slags liv de har hatt. 

Petersen sier han håper filmen kan hjelpe folk til å forstå hvor viktig arbeidet er.

– Det berører oss alle til slutt. Først våre besteforeldre, så våre foreldre, og til slutt oss selv. 

Petersen mener mange lukker øynene for alderdommen. 

– Jeg opplever at vi ikke orker å snakke om hva som skal skje med oss når vi blir gamle. Det er berøringsangst. Jeg tror det er fordi vi ikke vil ta innover oss at det kommer en tid der vi ikke kan gjøre ting selv. Vi kommer til å miste vår selvstendighet, og det ønsker vi jo ikke. Samtidig er det en angst for at kroppen skal forfalle, og så vet vi jo at neste steg er pleiehjem og døden. Det er så tungt å snakke om. 

Petersen og søsteren bor nær foreldrene, og har begynt å snakke med dem om hvordan de kan stille opp når tiden kommer. 

– Vi vil jo så gjerne være der for dem så mye som mulig, samtidig som vi vet at vi har våre egne liv.

Emosjonell belastning og balansen mellom jobb og familie blir stadig vanskeligere for filmes hovedkarakter. 

Hun er ikke bare omsorgsperson på jobb. Sofie har også en datter som venter på henne hjemme. 

Regjeringen vil ha mer fleksible kommuner. Helsefagarbeideren vil slippe å smøre brødskiver på sykehjem

Tiåringen trenger mammaen sin. 

Den nye hverdagen med to hjem gjør at små ting blir til store sorger. 

Pappaen har fått ny kone og et lite barn. De drar på en sushi-restaurant, uten henne, selv om han lovet at de skulle dra dit sammen. 

Sofie ser det, og vil trøste, men hun kommer hjem sliten og matt av inntrykk. Hun må utsette både det ene og det andre hjemme.

Hun klarer ikke å la være å sovne på sofaen når de skal se film sammen. 

Hun får heller ikke med seg at datteren har begynt å henge etter med skolearbeidet.  

På jobb rammer de vanskeligste sidene av alderdommen henne rett i hjertet. 

Etter å ha blitt skjelt ut av pårørende har hun ikke mer tålmodighet til overs når datteren ikke vil spille «kjedelig brettspill».

Alt skal bli bra igjen til helgen, men sjefen ber henne om å dekke inn for sykefravær.

Avstanden mellom mor og datter øker. 

Slik skjuler deltidsarbeid sykefravær: –⁠ Mange velger redusert stilling for å ta vare på helsa si

Det er dette filmskaper Frelle Petersen mener med at jobben i hjemmetjenesten tærer på deg som menneske. 

Etter de 25 minuttene han hadde på jobb den dagen den eldre kvinnen fikk beskjed om at hun ikke fikk treffe familien sin, føltes det ufattelig vanskelig å forlate henne.

Da han var ferdig på jobb, vurderte han å ta med seg mat og dra hjem til henne.

I filmen hans drar Sofie faktisk på besøk til en bruker etter arbeidstid.

– Jeg var så nær ved å gjøre det selv. Men, man blir nødt til å ha en distanse til arbeidet, til å ikke ta det med seg hjem. Det vet jeg fra søsknene mine, og min beste venn, som alle jobber i helsevesenet, erkjenner han.

– Det er utrolig vanskelig, og det føles også naturstridig å skulle skru av følelsene sine når vakta er ferdig, sier han.

Mange han ble kjent med i hjemmepleien måtte ofte isolere seg foran tv-en etter jobb. 

Lillesøsteren hans, som er sykepleier på geriatrisk avdeling, har ofte kjent på hvor hardt det er å gå fra veldig syke pasienter, og pasienter som dør på jobb, til treåringen hjemme, som bare vil leke med mamma. 

– Hun har fortalt at det er veldig vondt å kjenne på. Man vil jo så gjerne være der for barnet sitt, samtidig som man merker at hodet og kroppen ikke er med. 

Nå håper Petersen på en bred debatt om arbeidsvilkårene i hjemmetjenesten, for å beholde dagens arbeidere og rekruttere nye: 

– Det finnes unge mennesker som virkelig har lyst til å gjøre dette arbeidet. Det er enormt rørende. Samtidig blir de møtt med kritikk fra samfunnet om at de kaster bort tiden og talentet sitt. Jeg blir så skuffet. Jeg har selv fått prøve å jobbe i hjemmetjenesten, og det er fantastisk. Men de som gjør jobben, trenger en større anerkjennelse og forståelse for hva arbeidet deres faktisk innebærer. Faget deres kan ikke erstattes av renholdere eller roboter. Å gjøre rent er en veldig liten del av arbeidet. Å jobbe i hjemmetjenesten handler om å få vært minutt til å telle for de som får besøk av deg, sier Petersen. 

Kvinne i et krevende yrke? Forsker mener du bør jobbe mindre –⁠ og beholde lønna