FRA GRASROTA |Lønnsnivået for bussførere
Hvorfor vil ikke bussførerne ha bedre betalt?
Det er ikke mange bransjer hvor de ansatte takker nei til 10 prosent av lønna. Etter å ha fått årets lønnsoppgjør litt på avstand, forstår jeg fremdeles ikke hvordan penger kan prelle av bussførere som vann på gåsa.
Publisert
Det er snart 20 år siden signaturene ble satt på første utkast til Bussbransjeavtalen (BBA) 6. februar 2007. Intensjonen bak var klar og tydelig.
I informasjonen til uravstemningen, med frist 23. februar samme år, het det at målet med bransjeavtalen var å heve lønnsnivået til et nivå mer på linje med industriarbeiderlønn, heve yrkets status, stimulere til kompetansehevning, vekst i kollektivtrafikken og bidra til rekruttering av arbeidskraft.
Bussbransjeavtalen tvang seg fram ettersom all rutebussdrift rundt om i landet var eller skulle bli anbudsutsatt. I tillegg omfatter avtalen de tre LO-forbundene Norsk Transportarbeiderforbund (som senere er blitt en del av Fellesforbundet), Fagforbundet og Norsk Jernbaneforbund, samt YS-forbundet Yrkestrafikkforbundet, foruten de to arbeidsgiverforeningene NHO og Spekter.
I avtalen heter det dessuten at «Partene viser til meglingsprotokollen mellom NTF og TL (daværende navn på dagens parter NHO og Spekter) fra 2006 om intensjonene som ligger til grunn for bransjeavtalene.»
Og videre: «Partene vil legge denne intensjonen til grunn ved fremtidige tariffoppgjør.»
Altså intensjonen med å heve lønnsnivået. Det blir et slags løfte om at en ikke skal glemme grunnlaget som ble nedfelt i riksmeklers protokoll om at «i bussbransjen skal lønnsnivået heves til et nivå̊ mer på̊ linje med gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.»
Tillitsvalgte, blant andre i Oslo, anbefalte å stemme nei, men i uravstemningen sa 80,2 prosent «ja». Valgdeltakelsen var på 47,7 prosent. Avtalen ble innført over drøye fire år med sine nye lønns- og avtalevilkår, deriblant en ny tjenestepensjonsordning. Nye kontrakter fikk bransjens nye lønnsvilkår fra 1. januar 2008, og fra 1. april 2012 for alle kontrakter, gamle som nye.
Så langt historien som ligger til grunn for den spesielle og unike tariffen som bussen har. Men nettopp det ovenstående gjør at jeg ikke er så sikker på at vårens vakreste eventyr – tariffoppgjøret – ble så vakkert. Selv om en tar hensyn til etterpåklokskapens eksakte vitenskap.
Blant annet har Yrkestrafikkforbundet, som selv kaller seg for det største forbundet i bussbransjen, sagt at dette er et godt lønnsoppgjør. Mon det.
Det eneste gode jeg ser, er at det forholder seg til frontfagets ramme og for mange er det definisjonen på noe som er godt.
Når bussførerne stemmer over forhandlingsresultatet i et lønnsoppgjør, er det først forhandlingsutvalget som sier hva de mener. I dette utvalget har de to største forbundene, Fellesforbundet og YTF, 13 medlemmer hver, mens Fagforbundet og Jernbaneforbundet har fem hver.
Forhandlingsutvalget stemmer samlet, og resultatet gir en felles anbefaling til medlemmene. Men det betyr også at hvis ett av de to største forbundene har et stort ja-flertall, så skal det mye til å oppveie denne stemmegivningen i de andre forbundene.
I vår stemte både Jernbaneforbundets og YTFs medlemmer i forhandlingsutvalget enstemmig for å anbefale oppgjøret, mens Fagforbundet stemte imot. I Fellesforbundet var de delt, med et mindretall som sa nei.
Samlet sett ble det en felles innstilling som anbefalte medlemmene å stemme ja. Uravstemninga endte da også med at 68 prosent av bussførerne sa ja takk.
Men samtidig sa førerne nei takk til resten av lønna, altså differansen mellom bussførernes lønn og den gjennomsnittlige industriarbeiderlønna. Det handler omtrent om 10 prosent av årslønna, eller med andre ord; et godt stykke ut i november sier bussførerne nei takk til mer lønn det året.
Nei takk til lønn i desember høres nesten for absurd ut til å være sant. Maset om industriarbeiderlønna som rettesnor ender kanskje som gutten som til stadighet ropte ulv, ulv! Til slutt var det ingen som gadd å bry seg.
Bussen synes ikke å være en vinnersak for fagbevegelsen, så hjelp derfra kan vi ikke regne med. Vi fikk jo vist oss fram i 2020 med en streik som for mange varte i ti dager.
Når også Fagforbundets forhandlere, etter det jeg kjenner til, er blitt visket til fra høyere opp i systemet at de ikke skal snakke så mye om industrien, da ser jeg at grunnlaget for bussbransjens tariffavtale råtner på rot. Altså intensjonen om at lønna skal nærme seg industriens lønnsnivå.
Jeg tror at forhandlerne som representerer bussførerne gjør sitt beste i den spagaten de må stå i. Og jeg misunner dem ikke. Balansegangen er må jo være sånn omtrent midt mellom det de tror arbeidsgiverne vil gi fra seg og det de tror et flertall av bussførerne vil akseptere og stemme ja til.
Men når en kommer til enighet med motparten uten at meklingsinstituttet er tatt i bruk, er det et tegn på at en ligger for nær arbeidsgivers interesser. Nå har dette skjedd i to påfølgende lønnsoppgjør.
Resultatet er en utvikling over flere år der forutsetningene for lønnsutviklingen ikke er i tråd med intensjonen som lå til grunn ved etablering av Bussbransjeavtalen.
I årets tekstkrav skriver de fire arbeidstakerforbundene: «Den negative utviklingen medfører også̊ at forutsetningene for lønnsutviklingen i bussbransjen ikke er i tråd med partenes intensjon som lå til grunn ved etablering av Bussbransjeavtalen.» Fine ord, men de følges ikke opp med handling.
Her jeg har mitt virke, i hovedstaden, er levekostnadene så høye at flere bussførere sier opp sin faste jobb for heller å jobbe på si' hos flere arbeidsgivere, og på den måten får de kanskje ut en 120 prosents stilling med dertil høyere inntekt. Det er blitt såpass mange som gjør dette at selv arbeidsgiverne begynner å reagere.
Ingen blir bussjåfør fordi en forventer å bli rik, i det minste ikke på penger. Og det er kanskje like greit. For ser en tilbake på alle uravstemningene opp igjennom, så har samtlige endt med det samme ja-resultatet. Selv i streikeåret 2020, men da var det forhandlingsutvalget selv som brøt meklingen som førte til streik. Når medlemmene skulle stemme, endte det med ja, selv om ja-flertallet ble historiens knappeste i vår bransje: 85 av 9758 stemmer.
Årets lønnsoppgjør bør erklæres for et hvilskjær. Om ikke annet for å beholde restene av troverdighet når bussførernes forhandlere skal argumentere for våre lønnskrav i kommende lønnsoppgjør.
Til vinteren er det 20 år siden bussførerne stemte fram sin nye tariffavtale, men lønnsgapet mellom bussen og industrien, som skulle tettes, består. Er det hele så enkelt som at bussførerne ikke vil ha bedre betalt?
At pengene preller av bussførerne som vann på gåsa er ganske sikkert noe arbeidsgiverne godt fornøyd med.
