Analyse: Fire ting regjeringa allerede har lovet å gjøre med arbeidslivet de neste fire årene

«Vi klarte det.»

Det var statsminister og Ap-leder Jonas Gahr Støres umiddelbare reaksjon etter at det var klart at de rødgrønne med et nødskrik beholdt flertallet i årets stortingsvalg.

Nå begynner den lange veien til ny regjeringsplattform.

Situasjonen er vanskeligere for Arbeiderpartiet enn den har vært de siste årene. En viktig årsak til det er at flertallet har flyttet seg.

Ap hadde flertall med sine gamle samarbeidspartier SV og Senterpartiet i forrige periode. 

I den kommende stortingsperioden må de også ha med seg både Miljøpartiet De Grønne og Rødt for å sikre et flertall til venstre for streken.

Det er mange partier på en gang. Og det er partier som i mange tilfeller er dypt uenige.

Men de er enige nok til at det er grunn til å vente seg at Arbeiderpartiet skal klare å levere forpliktende plattformpunkter og påfølgende vedtak på noen av arbeidslivsløftene partiet har kommet med. 

Hvis det ikke kommer skikkelige satsinger på disse områdene, tre ganske store og et ganske smått, men symbolsk viktig, har velgerne i grunnen grunn til å være skuffet:

Løfte nummer én: Folk skal få bedre råd

Ja, Arbeiderpartiet har lovet at folk skal få bedre råd. Verktøykassen beskriver partiet i sitt arbeidsprogram:

• Trygg økonomisk styring (det betyr begrenset oljepengebruk og en politikk som har mindre penger til gode formål enn de fleste rødgrønne støttepartiene ønsker seg. Paradoksalt nok er Arbeiderpartiet selv antakelig en viktigere motstander for å bruke masse penger på noen av valgløftene deres enn de fleste støttepartiene)

• Høy sysselsetting («arbeid til alle er jobb nummer én», men se også punktet over)
• Reduserte kostnader (det betyr tiltak som billigere barnehage og SFO, redusering av noen egenandeler i helsevesenet, «Norgesprisen» på strøm, bedre ordninger for finansiering av arbeidstøy – og også potensielt hjertesaker til støttepartiene som billigere kollektivtrafikk)
• Tilgjengelig velferd (det betyr i prinsippet bedre offentlige velferdsordninger, fra vugge til grav)
• Bekjempelse av forskjeller og fattigdom i Norge (som kan bety så mangt, men i perioden som kommer vil det blant annet ha noe å si for innretningen på skatteforliket finansminister Jens Stoltenberg ønsker seg, og for de tre punktene over – men se også punkt nummer én).

Er løftet konkret? Nei, i hvert fall ikke i den forstand at noen har definert nøyaktig hvor mye bedre råd du skal få i kroner og øre. Men det er definitivt konkret nok til at Sylvi Listhaug og Frp i 2029 kommer til å spørre «har du fått bedre råd de siste fire årene?»

Er noen av støttepartiene mot dette? Nei. Men de er til dels ekstremt uenige om både veien og målet. Rødts ideelle skatte- og velferdssystem ser svært forskjellig ut fra Senterpartiets, men selv de kan nok bli enige om enkeltsaker.

Er det dyrt? Ja, men bedre råd kan også bety bedre skatteinntekter.

Løfte nummer to: Bedre bemanning i barnehager, på sykehjem og i helsesektoren generelt

Det har Arbeiderpartiet lovet, igjen og igjen – i valgkampinnspurten også i form av direkte svar på utfordringer fra Fagforbundets medlemsundersøkelse.

Er løftet konkret? Relativt, men de har ikke tallfestet antallet stillinger.

Er noen av støttepartiene mot dette? Nei. Alle har programfestet økt barnehagebemanning helt konkret, og alle har i en eller annen forstand programfestet kapasitetsøkning i helsesektoren, selv om formuleringene varierer litt.

Er det dyrt? Ja.

Løfte nummer tre: Et mer inkluderende arbeidsliv – og hverdagsliv

– Det vil kreve tilrettelegging og tilpasning. Alle er ikke i stand til å jobbe fulltid, samtidig som de har både evne og vilje til å bidra i en redusert stilling. Det må de få muligheten til. Derfor må vi tenke nye typer deltidsstillinger som ikke er det samme som at det ikke finnes hele stillinger for de som ønsker det og som ender med ufrivillig deltid, sa Jonas Gahr Støre i intervju med Fagbladet før valget.

At en Arbeiderparti-leder åpner for mer deltid som et verktøy i arbeidslivspolitikken, er, for å si det mildt, uvant kost.

Men det er en reaksjon på den stadig sterkere følelsen av at effektiviseringspresset i arbeidslivet og økningen i antall uføre henger sammen. At den typen jobb som før fantes for de som kanskje ikke var hundre prosent arbeidsføre, men hadde mye å bidra med, faktisk hadde noe for seg.

Utenforskap, ensomhet, rotløshet og håpløshet. I et rikt land er det fortsatt fattige og folk som føler desperasjonen vokse i takt med at avslagene hoper seg opp og underskuddet på privatøkonomien øker.

Det er bra når samfunnet tar vare på folk som faller utenfor. Men å være ufør kan være en ensom og ubehagelig tilværelse. Og det er dyrt for samfunnet – og individet – hvis noen som kunne jobbet, ender opp i uførhet fordi samfunnet ikke klarer å ta skikkelig vare på dem.

Politikerne vet dette. De vet at det er et problem, eller en lang rekke sammenfiltrete problemer, og de vet at de bør og/eller må gjøre noe med det.

Men de vet fortsatt ikke helt hva. 

Er løftet konkret? Arbeiderpartiets program har noen konkrete punkter og noen mer vage. Partiet tar for eksempel til orde for sterkere psykisk helsevern på helt grunnleggende nivå, altså før du er så syk at du faller utenfor. Partiet vil at stat og kommune skal forplikte seg til å ansette flere med funksjonsnedsettelser. Det skal «utvikle ordninger der deltidsstillinger brukes som inngangsport til arbeidslivet for dem som har behov for å kombinere trygd og arbeid og kan jobbe noe», innføre «arbeidsrettet oppfølging for uføretrygd» og styrke ordningen med varig lønnstilskudd.

Og så videre.

I debatten lest litt bredere, er det viktig å merke seg begrepet gradert sykmelding – altså at syke som ikke kan jobbe hundre prosent, men kanskje kan jobbe litt, skal være på jobb og bidra etter (legevurdert og sjefssamrådd) evne. Flere partier på alle kanter av det politiske spekteret har store forhåpninger til at dette er en nøkkel til å sikre syke mot å falle utenfor. 

Et annet tiltak som kan være interessant, er Nav i Trondheim nå like før valget fikk arbeidsministerens klarsignal til å gi unge utenfor arbeidslivet en flat, borgerlønn-lignende grunnytelse heller enn å be dem navigere et komplisert støttesystem.

Å være i Nav-systemet kan være svært ressurskrevende. Derfor er det forståelig at Nav ønsker å se skikkelig på om det faktisk vil hjelpe folk hvis de slipper å bruke tid på å forstå trygdesystemet, men heller kan bruke den tida og de kreftene på å prøve å finne en jobb.

Er noen av støttepartiene mot dette? Nei, ikke egentlig (og ikke opposisjonen heller), iallfall hvis du bare spør generelt om det hadde vært bra om vi fikk sørget for at alle som vil jobbe, kan jobbe. Men ulike partier har nok til dels svært ulik forståelse av hvilke grep som er riktige å ta. For eksempel er tålegrensa for arbeidspress rettet mot syke og uføre svært ulik.

Er det dyrt: Ja, men det er antakelig dyrere å la være

Løfte nummer fire: Økt skattefradrag for fagforeningskontingent

Arbeiderpartiet har brukt høyresidas mulige kutt i fagforeningsfradraget i valgkampen, og har programfestet å øke det «generelt», men spesielt for unge under 30 år. Det er et helt konkret eksempel på noe som vil gi folk marginalt bedre råd – det er ikke snakk om mange hundrelappene i måneden – men symbolpolitikken er veldig klar: Staten verdsetter fagorganisering.

Er løftet konkret? Ja, det er lett å se om de holder det eller ikke, selv om de ikke har tallfestet hvor stor økningen skal bli.

Er noen av støttepartiene mot dette? Antakeligvis ikke. Rødt og SV vil gi skattefradrag for hele kontingenten, Senterpartiet vil «som et minimum holde fagforeningsfradraget på nivået det er på i dag». MDG nevner ikke saken (eller begrepene «fagforeninger» eller «fagbevegelse» i det hele tatt) i sitt program, men har tidligere støttet regjeringens forslag om å øke det i takt med prisstigningen.

Er det dyrt? Å øke et fradrag koster alltid en del penger i tapte skatteinntekter, så Finansdepartementet vil nok stritte litt imot.