Arbeidet med minerydding ble redningen for Viktoriia:
– Vi har mistet mye, men ikke håpet
– Når sønnen min på snart 13 sier at han er stolt av moren sin, forteller det meg at det jeg gjør er viktig, sier Viktoriia Vasyuta. Hun har ansvar for å kvalitetssikre minerydding i ukrainske Mykolaiv.
Mykolaiv tidlig i februar 2022: Viktoriia Vasyuta og mannen har nettopp kjøpt leilighet. Hun er engelsklærer og tolk. Sammen med de to barna sine ser familien lyst på framtida.
Bare uker etter kom den russiske invasjonen, og framtida familien så for seg eksisterte ikke mer.
Oslo sent i januar 2026: Viktoriia er i Oslo for å fortelle om det viktige mineryddingsarbeidet i Mykolaiv. Og hun forteller sin egen historie. Hun mistet jobben som lærer og tolk, er blitt alenemor til to barn etter at mannen døde i 2023.
Nå jobber hun i Norsk Folkehjelp, og sier at det ble redningen hennes.
Hun startet som feltassistent, og har gått gradene fra minerydder til teamleder. I dag er hun kvalitetsansvarlig.
Minerydding som mental redning
– Når verden raser rundt deg, når ingenting er som det har vært, og når den framtida du så for deg ikke lenger eksisterer, da hjelper det å gjøre noe som stenger alt det vonde ute, sier hun og fortsetter:
– Da jeg som minerydder jobbet meg framover, kvadratmeter for kvadratmeter, måtte jeg konsentrere meg så dypt at det ikke var plass til noe annet. Da var det bare den kvadratmeteren som skulle undersøkes foran meg som betydde noe.
Jobben tok på. Hun var fryktelig sliten når arbeidsdagen var slutt, men opplevde likevel at den gjorde noe med den mentale helsa hennes. Og det gjorde noe med henne at hun fikk bidra med det hun opplevde som veldig meningsfylt.
Berørt av den personlige historien
Forrige uke var Viktoriia Vasyuta i Oslo for å snakke om arbeidet sitt og den viktige mineryddingen som foregår i Mykolaiv. Hun har besøkt både Fagforbundet og LO, og hun har stått på talerstolen under Norad-konferansen.
I Fagforbundet møtte hun Tarjei Leistad og Cathrine Ertsås fra den politiske ledelsen, og de ble begge berørt av den personlige historien hennes, samtidig som de ble informert om Norsk Folkehjelps arbeid i Ukraina.
Etter hvert som hun har fått nye og mer ansvarsfulle oppgaver, er det også blitt lettere for Viktoriia å se helheten i det arbeidet som gjøres. Det gjør henne stolt, men samtidig også bevisst på hvor stort og omfattende mineproblemet er, og hvor vanskelig det er å rydde opp – spesielt siden krigen fortsatt pågår.
– Tar symptomene, ikke lidelsen
– Vi fjerner både miner og udetonerte eksplosiver. Det er en stor tilfredsstillelse og en nesten ubeskrivelig glede å gi et ryddet og klarert området tilbake til bøndene slik at de kan begynne å dyrke mat der. Samtidig har vi ingen garanti for at det ikke kommer et massivt angrep i det samme området i morgen.
Så lenge kamphandlingene pågår, kan vi rydde ett område, samtidig som vi vet at på den tiden det tar å klarere det, så har det dukket opp ti nye, sier hun.
– Hvis vi sammenlikner med sykdom, så tar vi symptomene, men ikke lidelsen, som for vår del er selve krigen.
Jeg tror ikke mine barn noen gang kan leke trygt i skogen rundt Mykolaiv, men kanskje barnebarna mine kan en gang i framtida, sier hun.
– For vi kan ikke gi opp. Vi har mistet mye, men ikke håpet.
Sønnen er stolt av moren sin
Hun forteller om den eldste sønnen som fortalte både læreren og klassekameratene at moren hans skulle til Oslo for å fortelle om det viktige arbeidet sitt, og at han var stolt av henne.
– Det er kanskje ikke så ofte at gutter på snart 13 forteller at de er stolt av moren sin, smiler hun.
– Jeg blir også stoppet av folk i Mykolaiv som heier på arbeidet vårt, og som gjerne vil si ifra om områder de mener vi bør undersøke. Det forteller meg om kampvilje og engasjement, og det inspirerer meg og gir meg krefter til fortsatt å stå på og gjøre mitt beste, selv når det ser som mørkest ut, sier Viktoriia Vasyuta.
