Lensley (49) var ensom og usynlig: Et gratis salsakurs endret alt

– Overraskende nok heter jeg opprinnelig ikke Lensley.

Vi befinner oss på tidligere etatsleder Marte Gerhardsens gamle kontor i tiende etasje i Utdanningsetatens høyborg på Helsfyr i Oslo.

Foran oss, med ryggen mot det som må være Oslos mest storslagne kommunale utsikt, sitter den konstituerte lederen for etatens IKT-driftsseksjon. 

Han har ansvar for at 85.000 grunnskoleelever og over 9000 lærere har digital tilgang – hver eneste dag.

På Fagforbundets landsmøte i 2025 ble han valgt til nestleder i forbundets yrkesseksjon for kontor og administrasjon. 

Intervjuet med Fagbladet har vart i halvannen time da det tar denne vendingen.

– Du heter egentlig ikke Lensley?

– Nei. Lensley er min resettknapp, et forsøk på å nullstille det som hadde vært og skape identitet på nytt.

Det nye hjemlandet

Lille Jean-May fra Mauritius fylte ti år samme dag som han for første gang satte føttene på norsk jord. 

Hans første minne er et sjakkmønstret golv på Oslo Sentralstasjon.

Familien på fire kom til Norge i mai 1986 fordi fars arbeidsgiver, en sveitsisk kjeleprodusent, ville erobre det nordiske markedet. 

Foreldrene fikk velge land.

– De visste ingenting om noen av landene, tok en råsjans og valgte Norge. For meg skulle valget ha en stor helsemessig gevinst. Hele livet hadde jeg slitt med eksem og kløe. Norske leger var de første som skjønte hva hudproblemene skyldtes.

Gutten fra en av verdens mest solrike øystater tålte ikke sol. 

Klimaet i det nye hjemlandet reduserte automatisk plagene. I tillegg hadde apotekene solkrem med faktor 50.

Men flyttingen og valget av nytt hjemland skulle også by på utfordringer.

Den lange reisen

«I dette landet er arbeidslivet mer enn inntekt: 

Det er inngangsbilletten til fellesskapet. Står du utenfor, står du ofte utenfor selve samfunnet.

Min reise mot innsiden har vært lang.»

Disse tre setningene var sentrale i et debattinnlegg Lensley Baya sendte til Aftenposten i desember 2025. 

Han hadde jobbet med det i flere år, forkastet et ukjent antall utkast og begynt på nytt utallige ganger. 

Nå følte han at teksten hadde landet. Dessuten var timingen perfekt:

Han hadde en lederjobb han mestret godt, og han var valgt inn i den nasjonale ledelsen i Norges største fagforbund.

– Helt siden jeg ble aktiv i Fagforbundet i 2015, har debatten om mangfold vært viktig. Problemet er at debatten gjentar seg. Vi peker på problemet, uten at det kommer forslag til løsninger. Innlegget var et forsøk på å være løsningsorientert, sier han.

– Jeg vil sende heisen ned til dem som befinner seg der jeg var, sånn at de slipper å oppleve det samme som jeg gjorde.

Den usynlige

Familien Baya bosatte seg på Hellerud i Oslo. Den første tida fikk familiens to sønner egen norsklærer på nærskolen. 

Da de ble gode nok i norsk til å integreres i vanlige klasser på mellomtrinnet, fulgte hun med som støtte.

Eldstesønnen utmerket seg raskt.

– Jeg ble en mester i å være usynlig. Jeg kunne sitte på fremste rad uten at læreren så meg.

Baya snakket ikke før han forlot ungdomsskolen.

– De som kjenner meg nå, vil kanskje tenke at det er typisk meg. Jeg er perfeksjonist, og mange tror sikkert at jeg ikke ville åpne munnen før jeg snakket perfekt norsk. Det var nok ikke helt sånn.

Han tok følge med lillebroren og barn i nabolaget til skolen, men gikk alltid noen skritt bak. 

Det hendte han ble kalt ting, og det utenlandske navnet var ofte gjenstand for omskrivinger.

Han husker at foreldrene ble innkalt til møter og tror skolen satte i gang noen tiltak. Men han kan ikke huske at han ble spurt om han trengte hjelp til å komme ut av isolasjonen.

Når Baya blir spurt om han opplevde rasisme, forteller han om en episode i voksen alder. 

En fremmed eldre dame gikk forbi ham på kjøpesenteret Gunerius og ropte rasistiske kommentarer etter ham.

– Men sånt går ikke inn på meg lenger.

– Vil du kalle det du ble utsatt for i oppveksten for mobbing?

– Det jeg opplevde var helt sikkert ikke vondt ment, og i dag legger vi lista mye lavere for mobbing enn vi gjorde den gangen. Men det var ensomt. Og jo mer isolert og ensom du blir, jo større blir risikoen for angst og depresjon. Jeg har nok klart meg på tross av all motgang. Hadde det ikke vært for stabile familieforhold, er det ikke sikkert jeg hadde vært her.

Uniform og salsa

Han har helt andre minner fra videregående enn grunnskolen, forsikrer han.

Og da han kom i militæret, løsnet det virkelig.

– Det er noe med samholdet som oppstår når alle får på seg uniform og går i takt. Det eneste som betyr noe er om du løser oppgaven du har fått.

Timene ved datamaskinen faren ga ham like etter ankomsten til Norge, hadde gitt kunnskaper få hadde tidlig på 90-tallet.

I forsvaret ble Baya sett og fikk muligheten til å bruke disse kunnskapene. Etter utvidet tjeneste ble han informatikkstudent på Blindern.

For mange er studenttida en sammenhengende fest.

Baya gikk på et par fester, som oftest med utenlandske studenter, men endte som regel med å bli stående alene. Etter et par forsøk droppet han å gå.

Selv om han fylte fritida med selvstudier, diverse kurs og programmering, hadde informatikkstudenten mye tid til å tenke.

Da en kullkamerat tok livet sitt, ble tankene så plagsomme at han oppsøkte en psykolog i studenthelsetjenesten. Psykologen konstaterte «kaostanker».

– Du trenger noe annet å tenke på. Du burde få deg en hobby, sa han.

– Det høres nesten for utrolig ut til å være tilfeldig, men det første jeg så da jeg kom ut av kontoret hans, var en plakat med teksten «Gratis dansekurs – kom og prøv», forteller Baya. 

Høy på seg selv

De første kurskveldene var tunge. Instruktøren syntes han var håpløs – og lot ham høre det. 

Men Baya var vant til motgang. Dessuten var det manko på gutter, så han fikk danse mye.

– Etter seks måneder var jeg blitt assistenten til instruktøren. Deretter gikk det ikke lang tid før vi svitsjet roller.

Mestringsfølelsen gjorde underverker, og de neste åra gikk det unna: Baya jobbet som danseinstruktør og DJ på kvelden, han ble invitert til show og konkurranser i inn- og utland.

– På dansegolvet kunne jeg forsvinne i mengden, samtidig som jeg var synlig. Jeg opplevde en slags dualitet. Hjemme var jeg fortsatt sjenert, men ute kunne jeg by på meg selv. Mestringsfølelsen var fantastisk. En periode tillot jeg meg å bli ganske høy på meg selv.

Ti år etter avgangseksamen inviterte han klassen fra ungdomsskolen til gjenforeningsfest.

– Jeg var veldig usikker på om noen ville komme, så i stedet for å leie lokale reserverte jeg hele kjelleren på Peppes ved Stortinget.

Alle kom. Baya sto selv i døra og ønsket velkommen.

– Ingen kjente meg igjen. De trodde jeg var dørvakta.

Men nå var selvfølelsen så god at han tok klassekameratenes reaksjon med en latter:

– Vi hadde det kjempegøy den kvelden. Ti år seinere inviterte jeg til 20-års jubileum.

Vervekonge

Etter 13 år la Baya danseskoene på hylla. Litt fordi han ville gi seg mens han var på topp, litt på grunn av en skade og delvis fordi han hadde forlovet seg, og danselivet var vanskelig å kombinere med familieliv.

Han hadde dessuten fått foten innafor i konsulentbransjen.

Riktignok grunnet han mye på hvorfor han var god nok til å bli hyra inn, men ikke til å få fast jobb. 

Tilbakemeldingene og skussmålene var jo alltid gode.

Med tida ble kundene større, oppdragene lenger.

 I 2009 ble han leid inn som prosjektleder i Utdanningsetaten gjennom Adecco IT. To år seinere hadde han fast jobb.

Han tok kjapt på seg rollen som verneombud. Han googlet hvilke verdier Fagforbundet sto for, meldte seg inn og ble tillitsvalgt.

I løpet av Bayas ti år i vervet ble medlemmene over dobbelt så mange i Fagforbundets klubb i Utdanningsetatens administrasjon.  

Sist høst ble han altså valgt til nestleder i Fagforbundets seksjon for kontor og administrasjon.

Baya legger ikke skjul på at han er stolt. 

I de ukene barna hans bor hos moren, bruker han all fritid på Fagforbundet – og bilpleie. 

Lensley Baya er en bileier som vasker grillen med qtips.

Nestledervervet gir ikke rett til frikjøp fra jobb. Det har Baya heller ingen drøm om at det blir.

– Jeg er overbevist om at erfaringene jeg får i jobben gjør meg enda mer verdifull for Fagforbundet. Og omvendt: Jeg mener vervet i Fagforbundet gjør meg til en bedre leder og ansatt for Utdanningsetaten.

Hjertesaken er – kanskje ikke så overraskende – inkludering.

– Vi vet at et aktivt arbeidsliv er bra for helsa, og at du kan være arbeidsfør uten å ha arbeidsevne. Det er mye taus kompetanse der ute. Vi må tåle at folk er forskjellige og forsøke å få dem om bord, vise dem at de er ønsket. Ved å skjære ned på økonomisk støtte til dem som står utenfor, skyver vi dem bare lenger til siden og gjør det enda vanskeligere å få dem med. 

– Når du føler at du er i ferd med å miste deg selv, da kommer også vegringen for å ta del i samfunnet, legger han til.

Korset

Bak han som i dag heter Lensley Baya, er hovedstaden i ferd med å skifte lyssetting, fra flatt og grått til dyp blåsvart.

Mannen med ansvar for et budsjett på 200 millioner kroner og Nord-Europas største trådløse nettverk, fikler med et kors han har rundt halsen. Forteller at han er døpt katolikk, men at det ikke var derfor han oppsøkte en gullsmed på Karl Johan og ba om å få laget korset. 

Det skjedde rett etter at han fikk sitt første barn.

– Hvis du opplever mye motgang og negativitet, er det lett å bli bitter. Bitterheten kan bli som et virus. Dette korset symboliserer byrden jeg bar på gjennom oppveksten og skal minne meg om at det fins en motgift, nemlig raushet. Hvis man klarer, bør man snu negative opplevelser til noe positivt. Jeg håper at jeg ved å fortelle min historie kan bidra til en bedre framtid, både for mine egne barn og andre.

Det nye dansegolvet

Lensley Baya måtte sende 200 søknader før han fikk fast jobb. Det fins mange historier om folk som opplever det samme.

Noen velger å skifte navn eller anonymiserer søknaden – og opplever at det gir positivt utslag.

– Anonymisering blir å feie problemet under teppet, en fallitterklæring. Det er holdningene vi må jobbe med.

For Baya var navneendringen dypt personlig.

– Navneendringen var nødvendig for at jeg skulle komme meg videre, men det var dansen som reddet meg.

«På dansegulvet spilte navnet mitt ingen rolle. Mestringen ga meg ryggraden til å stå oppreist da konsulentbransjen endelig åpnet døra på gløtt», skriver han i debattinnlegget i Aftenposten.

– Fagforbundet er litt som dansemiljøet. Jeg kan reise hvor som helst i landet og samme hvor jeg kommer, så føler jeg meg velkommen og trygg.