Hver gang noen stjeler pride-flagget til Karna og Synnøve, heiser de et nytt 

Ett pride-flagg får henge i fred på balkongen. Det andre, som står i hagen utenfor rekkehuset på Tiller i Trondheim, blir borte med jevne mellomrom.

– De liker det vel, da, sier Karna Løberg og trekker på skuldrene.

– Hadde de bare ringt på døra, skulle de fått et.

Nakne flaggstenger er en påminnelse om at symboler fortsatt vekker sterke reaksjoner.

Juni er noe mer enn bare en måned i kalenderen her. Hos familien Løberg er pride både fest og hverdag. Ikke fordi de ønsker oppmerksomhet, men fordi de ønsker noe så grunnleggende som å få være i fred som den familien de er.

Sterke motreaksjoner

Karna og Synnøve Løberg sier de ikke har opplevd truende og ubehagelige situasjoner. Flagget blir stjålet, men samtidig er det flere og flere pride-flagg som henges opp i nabolaget.

De beskriver nærmiljøet sitt som mangfoldig, med mennesker med ulik etnisk bakgrunn, religion, alder og identitet. Nettopp det var en av grunnene til at de flyttet dit. 

De ønsket at barna skulle vokse opp i et miljø der mangfold er en naturlig del av hverdagen.

Når de blir spurt om det har blitt enklere eller vanskeligere å være skeiv, svarer de at det har blitt bedre på mange måter, men at det fortsatt finnes sterke motreaksjoner. 

Motstanderne får mye plass i sosiale medier og i offentligheten, og det gjør inntrykk.

Når debatten om pride-flagging på skolen går i kommentarfelt på sosiale medier, oppleves tonen ofte hard. 

De synes det er trist at samfunnet ikke kan samles om pride-flagget som noe positivt.

Stadig mer mangfoldig

For dem symboliserer ikke flagget bare det å være skeiv, men mangfold mer generelt – retten til å være seg selv og til å elske den man vil.

Begge beskriver også hvordan mangfoldet innenfor det skeive har blitt større de siste 20 årene. Før snakket man mest om homo, lesbisk og trans. 

Nå er det større bevissthet om flere identiteter og kjønnsuttrykk. 

Det gjør at flere kan kjenne seg igjen, men også at noen opplever det som mer forvirrende.

– Det er noen som tenker mer tradisjonelt, at alle skal ha en mamma og en pappa for å ha det bra. Men heldigvis har det skjedd en endring der også.

Regnbuepopcorn og fotovegg

Nå familien feirer pride, inviterer barna Eila Marie og Alma Margrete (11,5 år) venner på pridefest. I fjor hadde de discorom, regnbuefarger og ansiktsglitter. De serverer regnbuepasta og regnbuepopcorn og lager fotovegg.

De gleder seg til parade, og drømmer om å reise til Oslo Pride.

– For der er det en større parade, og det er enda flere folk. Og det er mye kulere ting der. Det er enda flere kostymer og sånn. Kanskje det er mer godteri der òg, sier Eila Marie.

Foreløpig er det Trondheim og pride-måneden september som gjelder.

Familien lever et vanlig familieliv, selv om omgivelsene ofte antar at alle lever heterofilt.

– Det er veldig mange som tenker at jeg har en mann, helt til jeg sier at jeg ikke har det, forteller Karna.

Synnøve opplevde at en forelder ble helt stum da hun fortalte at hun var gift med en dame. Siden har de ikke pratet om det.

– Det er jo fint, for da holder de den meningen for seg sjøl.

Må fortsatt forklare

På bordet i rekkehuset er det satt fram jordbær og gulrotkake som Eila Marie har bakt. Regnbueservietter er lagt fram og regnbuen er heist på bordflagget.

På veggen henger en tegning av Kong Harald med utdrag fra talen hans fra 2016: «Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre».

Selv om mye har blitt bedre, møter familien fortsatt spørsmål og antakelser. Noen spør om barna er biologiske. Andre bruker automatisk ord som mamma og pappa når de snakker til barna.

Jentene er lei av at alle automatisk tror de har en mor og en far.

– De kunne bare sagt foreldre. Det finnes veldig enkle måter å endre ting på, bare gjennom hvordan vi bruker ordene våre, mener Karna.

Mangfold handler ikke bare om store prinsipper, men om helt konkrete ting i hverdagen.

– Vi kan alle være litt mer bevisst på hvilke ord vi bruker, hvilke familier vi ser for oss og hvem som blir inkludert uten å måtte be om det, sier Synnøve.

Paret vet at synlighet betyr noe, både for dem selv og for andre.

– Jeg bestemte meg tidlig for at dette skal jeg eie. Og jeg skal bruke stemmen min for andre også, sier Karna.

Begge vokste opp i en tid der det fantes få skeive forbilder å lene seg mot, og enda færre fortellinger som gjorde det mulig å kjenne seg igjen i noe trygt og vanlig.

– Ingen vil være annerledes med vilje. De fleste vil bare høre til, være en del av fellesskapet og slippe å gjøre seg selv til et tema, sier Synnøve.

 Derfor er de opptatt av synlighet i dag. Når barn og unge møter flere forbilder, flere språk og flere måter å være familie på, blir det også lettere å forstå at det finnes plass til dem.

Tar mangfold inn i jobben

Begge jobber med barn og unge. Karna i er fagarbeider i skole og SFO, Synnøve er førskolelærer i barnehage.

Der ser de hvor tidlig forestillinger om kjønn, familie og normalitet setter seg.

I skolen snakker de om likeverd og ulike typer familier.

– Det er viktig å snakke naturlig om at det finnes mange forskjellige typer familier. Enten man har en enslig mor, eller bor hos besteforeldre, er biologiske eller ikke-biologiske barn. Alle familier kan se ut på mange forskjellige måter.

I barnehagen har de brukt rollespill og fellessamlinger for å utfordre kjønnsstereotypier.

– Sammen med en kollega hadde jeg ansvaret for en fellessamling i barnehagen. Han kom styla med neglelakk og rosa genser, mens jeg kom i helblått. Vi snudde om på stereotypiene, forteller Synnøve.

Slik kunne de snakke om at alle kan like alle farger.

– Mange barn lærer tidlig at rosa er for jenter og blått er for gutter, og at klær og hår lett blir koblet til kjønn. Poenget var å vise at alle kan like alle farger. Hår, klær og farger bestemmer ikke hvem du er. Jeg har kort hår. Mange tror jeg er en mann, sier Synnøve.

Vil ha mer enn symboler

Begge er tydelige på at mangfoldsarbeid ikke kan begrenses til noen få juniuker med flagg og regnbuelogo. De ønsker seg mer systematisk arbeid, også i fagbevegelsen og på arbeidsplassene.

– Det er fint at det er mye synlighet i pride-måneden. Men det er resten av året som viser hvor alvorlig man mener det, sier Karna.

Hun sitter i Yrkesseksjon kirke, kultur og oppveksts arbeidsgruppe nasjonalt for kjønns-og seksualitetsmangfold i Fagforbundet og jobber med å sikre at alle, uavhengig av seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, har en trygg arbeidsplass.

– Det må bli lettere å kjenne at man hører til, enten man er skeiv, har en funksjonsnedsettelse, et annet navn enn majoriteten eller faller utenfor normen på andre måter.

Karna mener arbeidsgivere må gjøre det lettere å være åpen og gjøre det lettere å si fra om kommentarer som ikke er greie.

– Fagforbundet har stor kraft fordi de når mange medlemmer og mange arbeidsplasser. Derfor bør mangfold og inkludering være en del av fagforeningsarbeidet på klubbmøter, i opplæring av tillitsvalgte og i samtaler om arbeidsmiljø.

Barna ser hva voksne gjør

For familien er det viktig at barna vokser opp med stolthet, trygghet og språk for å forklare sin egen familie.

– Vi har vært opptatt av at de skal ha svar hele veien. Hvis noen spør hvorfor de har to mammaer, så skal de vite at det går an, og at det er helt greit, forklarer Karna.

De opplever at barn forstår så lenge voksne forklarer på en enkel og trygg måte. Det er voksne som gjør temaet vanskelig, ikke barna.

Som datteren Alma Margrete svarer på spørsmålet om hvorfor pride er viktig:

– Så alle kan være seg selv og elske den de vil.