Legemidler på sykehjem
Helsefagarbeider Monica gir medisiner med trygghet
Mange beboere på sykehjem får ikke en legemiddelsjekk i tråd med lovverket. Helsefagarbeider Monica Johnsen er viktig i arbeidet med å regulere medisineringen på sin arbeidsplass.
Fiskesuppa og kyllingbollene er straks klare til dagens middag på Ravnanger sykehjem på Askøy. Vintersola presser seg gjennom vinduene så lysstriper kan leke seg i rommet.
Helsefagarbeider Monica Johnsen (31) har hatt en prat med beboer Astrid Skotnes (95) i sittegruppa.
– Det er så fint at du tar deg tid til å sitte her, sier Skotnes, smiler og klemmer hånda hennes.
Det er også medisintid for noen nå, selv om de fleste har fått sine om morgenen.
Helsefagarbeider Johnsen går litt lenger inn i stua til en kvinnelig beboer som var tydelig plaget av smerter for en halv time siden. Nå ser det ut til at behovsmedisinen, en smertestillende hun ikke bruker fast, har hatt god effekt.
Dokumenterer grundig
I medisinpermen som ligger på medisintralla på kjøkkenet, noterer Johnsen ned klokkeslett for når medikamentet ble gitt, og virkningen hun har observert. Etterpå skriver hun det inn i den elektroniske journalen.
Dette er rapportering som lege og sykepleier følger med på. Fagarbeidernes observasjoner er viktige inn i vurderingen av legemidler.
– Behovsmedisin dokumenteres og utprøves for å registrere virkning og bivirkning. Hvis beboeren får plagsomme bivirkninger så gis det tilbakemelding til lege som tar ny vurdering på om legemiddelet skal byttes ut, sier helsefagarbeideren.
I hverdagen på sykehjemmet er det viktigste den omsorgen og stellet de ansatte gir. Det handler om en helhet der medisiner ses i sammenheng med appetitt, søvn, bevegelser og trivsel.
Tar bort medisiner
Litt tidligere på dagen siver sang fra den andre siden av veggen inn på vaktrommet. Sykehjemslege Christine Gulla er klar foran PC-en, hun skal gjennom de siste dagenes rapport om de 20 beboerne. Observasjonene fra fagarbeiderne er helt sentrale.
– Jeg jobber mye med å reduser medikamenter her, sier Gulla.
Det er ikke et mål i seg selv å ikke gi medisiner:
– Legemiddel-listene skal være korrekte, og jeg jobber derfor kontinuerlig med en behandlingsavklaring i samarbeid med sykepleier og fagarbeidere, sier Gulla.
Hennes funn, tidligere er omtalt i Sykepleien, viser at medisineringen kan gjøre pasientene utsatt for alvorlige bivirkninger som fall, lårhalsbrudd eller død.
Undersøkelsene viste også at mange av medisinene kunne kuttes ut eller reduseres uten at det går ut over pasientene.
På det meste har Gulla opplevd at pasienter har stått på 15 medisiner ved innskrivning.
– Da har vi ofte fått medisineringen mer enn halvert etter at de har flyttet inn på sykehjemmet. Forebyggende medisin er ikke så viktig her hvor vi ser livet i et kortere perspektiv, sier Gulla.
Trivsel er viktig
Livskvalitet er et stikkord:
– Dagen i dag skal være best mulig, og det handler mindre om å forberede for livet ett år fram i tid. Det handler også om å forberede en naturlig død, understreker legen.
De ansattes tid teller inn:
– De ansatte bruker veldig mye tid, både å gjøre i stand og gi, dersom alle beboere skal ha i seg en hel mengde med medisiner til måltidene, understreker Gulla,
Hvordan ansatte profitterer på mindre medikamenter på sykehjem, er også noe lege Pernille Bruusgaard trekker fram i sin nye bok om avmedisinering, altså nedtrapping, på sykehjem. Les mer om det her.
På Ravnanger setter nå gruppeansvarlig sykepleier Renate Aasebø seg ned ved siden av Gulla. Sammen starter de pre-visitten der alle beboernes rapport gås gjennom.
Hvordan har de hatt det? Appetitten? Søvn? Smerte? Bivirkninger?
– Det hun får den medisinen for rimer ikke med symptomene, fastslår Gulla og bestemmer seg for å sette ned dosen for en beboer.
Om en annen sier sykepleieren:
– Jeg tror dette har gitt mer ro, hun har vært mer positiv nå.
– Fagarbeidernes makt
Inn i pre-visittene er fagarbeidernes kontinuerlige observasjoner av beboerne avgjørende.
– De har en stor makt. Det er utrolig viktig det de observerer og ser hos beboerne, sier lege Gulla.
– Min oppgave som lege er å gi konkrete beskjeder om hva de skal se etter når det gjelder både virkninger og bivirkninger, sier Gulla.
Smertestillende, antidepressiva, blodtrykksmedisin, medisin mot beinskjørhet er eksempler på medisiner Gulla ofte mener kan kuttes ut eller reduseres på.
– Her på sykehjemmet kan god omsorg brukes, miljøterapi som vi kaller det, til eksempelvis å redusere angst og depressive symptomer. Her er det trygge rammer og personale. Hjemme er det vanskeligere, forklarer Gulla.
Beboere som får redusert sin medisinmengde får ofte positive effekter.
Legen har sett noen bli så bra etterpå at de kan reise hjem, men det er ekstremt sjelden.
Noen ganger får beboerne symptomer tilbake når medisiner kuttes. Da starter behandlingen igjen.
For de aller fleste er det ingen endring i det hele tatt, sier sykehjemslegen.
– Slik sett er det bedre at de ikke står på medisinen, og den kan med fordel kuttes ut. Men noen blir kvikkere, gladere og sprekere i gangen sin og får færre bivirkninger, sier Gulla.
Dessuten:
– Jeg vil jo heller at de skal spise god mat til frokost, enn å svelge en stor håndfull med medisiner. Det kan ta bort lysten til å svelge og spise. Har du smakt på en knust Paracet, så vet du at det ikke smaker godt.
Hvorfor det er slik at eldre ofte kommer til sykehjemmet med lange legemiddel-lister, har Gulla en forklaring på:
– De er ofte syke og skrøpelige, og nesten alle har en type demens. Medisiner er gitt av en grunn, så er det kanskje ikke gjort en behandlingsavklaring underveis, sier Gulla.
Dessuten kan det være vanskelig med god medisinkontroll for eldre hjemmeboende, sier legen:
– Hjemme blir de ikke observert konstant slik som her. Da ser man ikke så lett endringer og bivirkninger. Det kan også være vanskelig å fortelle selv om dette, for den eldre, sier Gulla.
Ifølge Helsedirektoratet har stadig flere eldre mange sykdommer, og bruker flere legemidler samtidig. Det øker sannsynligheten for feilmedisinering, unødvendig bruk og uheldige kombinasjoner.
Eldre er særlig sårbare for bivirkninger og legemiddelrelaterte problemer, og undersøkelser viser ifølge direktoratet, at så mange som tre av fire pasienter i sykehjem har ett eller flere legemiddelrelaterte problemer.
Lovverket krever at legemidler til langtidsbeboere på sykehjem systematisk gjennomgås minst en gang i året.
Ifølge Helsedirektoratet skjer ikke dette i mange kommuner:
I 2024 fikk seks av ti av beboerne (67 år og eldre) på langtidsopphold på sykehjem en legemiddelgjennomgang i løpet av de siste tolv månedene.
Samtidig vises det til store mørketall.
Også grundig hvert halvår
Lege Christine Gulla ved Ravnanger sykehjem velger å ha en slik grundig gjennomgang en gang i halvåret på Ravnanger og det andre sykehjemmet i Askøy der hun er sykehjemslege.
– Det er for å være helt sikre på at indikasjonene på medisinene de står på faktisk stemmer. Også for å gjøre opp en status. Har pasienten blitt dårligere? Skal vi endre behandlingen?
– En gang i året er for sjelden fordi i snitt før halvparten av sykehjemsbeboere innen et halvt år, sier hun.
I stua er middagen ferdig.
Gulla går rundt for å ta en sjekk av beboere hun har fått rapporter om fra fagarbeiderne.
En skal lyttes på lungene og kjennes på føttene, etter rapport om tyngre pust og tunge bein.
En annen skal undersøkes i nakken.
– Jeg tror du trenger å bli klødd litt her på ryggen, sier Gulla, etter å ha sjekket det hun skal.
Sykehjemslegen underviser andre sykehjemsleger i kommunen om avmedisinering, og har foredrag om tematikken andre steder i landet.
Helsefagarbeiderne her ser blant annet etter ansiktsuttrykk som kan være et tegn på smerte, og på bevegelser som kan være et tegn på uro, når de vurderer en medisin. Eller de dokumenterer bivirkninger.
Men hvordan beboere har det kan også skyldes helt andre faktorer.
– Noen har en stor trang til å bevege seg. Det kan hende de har gått på fjellet hele livet, og at det er grunnen, sier helsefagarbeider Johnsen.
Hun forteller at beboere kan oppleve mer smerte i kroppen om vinteren enn sommeren.
– Kanskje en gåtur ute hjelper? Her handler mye om å leve i øyeblikket, sier helsefagarbeideren.
