Da den nederlandske legen kom til Drangedal, fant kommunen en ny løsning for eldre

– Vi har fått mer koordinerte tjenester. Vi kan reagere raskt og få tilbud på plass når det er behov for det, sier Kirstin Eisinger-Jalink, lege i Drangedals eldreteam.

Da hun flyttet til kommunen i Telemark fra Nederland, hadde hun med seg spesialiseringen innen alders- og sykehjemsmedisin, og erfaring fra eldreomsorgen der.

Slik skal helsefagarbeider Grethe (60) takle eldrebølgen

Det ble starten for kommunens eldreteam, som først fikk prosjektmidler fra Statsforvalteren, og så ble etablert i 2022.

– Mens de fleste kommuner har demensteam, er vi litt ulike. Vi fungerer som et demensteam, samtidig er målgruppa vår også eldre med sammensatte lidelser uten demens, forklarer legen.

– Det er ikke alltid så greit å skille de to gruppene fra hverandre, så det er ofte en blanding.

Hun er også sykehjemslege og kommuneoverlege, noe som gir henne en god oversikt over kommunens eldre og de cirka 120 brukerne av hjemmetjenesten her. 

Drangedal er en kontrast til Stovner og løsningene der. Les mer her. 

Teamet, som foruten Eisinger-Jalink består av sykepleier Anne-Mette Vaagsland, samarbeider tett med resten av eldreomsorgen i kommunen – hjemmesykepleien og rehabiliteringsteamet.

Faste møter om brukerne

I et møterom i hjemmesykepleiens lokaler sitter de to i eldreteamet nå sammen med hjemmesykepleien og rehabiliteringsteamet.

I disse lokalene møtes de fast en gang i uka sammen med saksbehandlere fra tjenestekontoret. De diskuterer brukernes behov og utfordringer, og målet er å skreddersy hjelp  til den enkelte.

Som i landets andre kommuner, venter store demografiske utfordringer på Drangedal de nærmeste årene. Den eldre befolkningen på over 80 år øker.

Drangedal er en pendlerkommune og folketallet er også synkende, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå.

Hvordan står det til i hjemmesykepleien i dag, med dette bakteppet?

Forskere: Grensa for hva som er faglig forsvarlig i hjemmetjenesten har flyttet seg betraktelig de siste årene

Det er store ulikheter i organisering og tjenestetilbud i hjemmesykepleien landet rundt, og det er store forskjeller i hvor mye kommunene kartlegger brukerne, ifølge forskning. Les mer om det her. 

I Drangedal er eldreteamet sentralt, og forebygging er i fokus.

En viktig kjerne er arbeidet eldreteamet gjør med å kartlegge hvilket hjelpebehov den enkelte trenger. Ofte skjer dette etter henvisning fra fastlege, fra hjemmetjenesten eller fordi pårørende tar kontakt.

Teamet har god tid, og kan foreta mange tester uten å måtte henvise videre.

– Vi får tidlig satt i gang tiltak der og da, slik at vi forebygger mer hjelp fra andre avdelinger og tjenester. Og behovet for langtidsplass utsettes, sier Stine Bakken, leder av hjemmesykepleien.

Foretar kartlegging først

Kartleggingen er bred, både når det gjelder medisinske og sosiale faktorer. De reiser hjem til den de eldre, og har god tid til å se på hele livet deres. Vanlige spørsmål da, er spørsmål som dette:

Er det trygt at de bor der de bor? Er det bekymringer rundt brannsikkerhet eller fall? Har noe i den medisinske tilstanden forverret seg? Hvordan opplever de selv situasjonen? Hvordan er ernæringen og måltidene?

– Vi prøver å finne løsninger sammen som sørger for gode liv. Og hva det er, varierer fra bruker til bruker, sier lege Eisinger-Jalink.

Bakken trekker fram at den enkeltes ønsker står høyt. Det dreier seg om å skreddersy tilbud ved hjelp av det tverrfaglige samarbeidet.

– Det bidrar til at flere kan bo hjemme lenger. Vi klarer å få til et bra tilbud hjemme. Vi har god kapasitet og heller ingen ventelister for verken dagbehandling eller korttidsopphold, sier Bakken.

Noen må ha hjelp fra hjemmetjenesten, andre mer hjelp hjemme eller dagbehandling.

Uansett så er det kort vei mellom eldreteamet og hjemmetjenesten, og opplegget evalueres som regel etter et halvt år. men også her er det individuelle forskjeller. 

Teamleder for rehabilitering Elin Reiersdal trekker fram at den faste kontakten letter hverdagen for dem alle som jobber i eldreomsorgen:

– Vi bruker de faste møtene til å ta opp bekymringer vi har om brukere. Da slipper vi å stå med dette alene.

Flere mil mellom brukerne

En av dem som setter omsorgsløsningen ut i praksis er hjelpepleier Ann Kristin Haugland.

Hun sier at hjelpepleiere og helsefagarbeidere i hjemmesykepleien ikke er så direkte involvert i dette samarbeidet som det sykepleierne er. 

– Men også for oss er veien kort inn til eldreteamet når vi ser nye behov,  sier Haugland, som er tillitsvalgt i Fagforbundet. 

Det er blitt tidlig ettermiddag når hun denne dagen åpner døra hjemme hos Arvid Kilane (93), og roper «hallo?»

På kjøkkenet har 93-åringen akkurat spist opp fiskekakene til middag.

Han har bodd i den romslige omsorgsboligen i 10 år, først sammen med kona Inge som døde for fem år siden.

– Det er veldig bra å bo her, sier Kilane om den romslige boligen i det ombyggede sykehjemmet.

Han klarer seg mye selv, men en gang om dagen kommer hjemmesykepleien. Tre ganger i uka er han på eldresenteret vegg i vegg. 

Han har dessuten trygghetsalarm.

I fellesstua samles beboerne her hver ettermiddag til sang, høytlesning og samvær.

Haugland blander drikke til ham, slik hun pleier å gjøre. Ved hvert besøk skal også ryggen smøres, og Kilane får medisiner.

– Jeg kjenner alle som bor her, sier Kilene.

Den durende TV ’n i stua blir skrudd av, og Kilane tar plass i godstolen.

Han er fornøyd med tilbudet fra kommunen.

– Her i Drangedal er jeg født og oppvokst, og her har jeg bodd det meste av mitt liv, sier 93-åringen.

Tåka henger fortsatt tung over Drangedal når hjelpepleier Haugland igjen setter seg i bilen. Neste stopp er tre mil unna, noe som er vanlig i hennes jobbhverdag.

I Drangedal bor mange av de 4200 innbyggerne ofte spredt, mange langt unna andre.

Veien til omsorgsboligene på Neslandstunet er både svingete og smal. Om vinteren er det ofte både mye snø og glatt.

På begge sider av veibanen står skogen tett.

Det åpner seg opp ved Neslandsvatnet.

Her bor Mary Anne Fosteråsen (81) i en egen eldrebolig.

Over alt henger bilder på veggene av de fem barna,13 barnebarna og 15 oldebarn.

Langs vannet, rett utenfor døra, har kommunen laget fine gangveier som passer godt også for en som trenger rullator.

Nå har Fosteråsen satt fram kopper og pulverkaffe, og vil gjerne servere lefser.

Hun har solbriller på inne, en øyesykdom har gitt dårlig syn.

– Jeg hører mye på lydbok, hva skulle jeg ellers gjort på kveldene? spør hun.

81-åringen greier seg bra ellers, er glad for nærbutikken i gåavstand.

For det meste laget hun sin egen mat, selv om det blir enkelt.

Eldreteamets kartlegging konkluderte med at hun skal ha hjelp fra hjemmesykepleien en gang om dagen, om kveldene er støttestrømpene vanskelige å få av alene.

– Hjelpen er gull verd, mener Fosteråsen.

Noen meter unna huset hennes ligger Neslandstunet, som har 16 omsorgsboliger. En gang i uka er det vaffelonsdag og levende musikk serveres av lokale musikere.

81-åringen er en selvsagt gjest.

– Og så er vi en gjeng som samles på benkene ute, når været er godt, sier hun.

Hva med framover?

Tilbake til møterommet i hjemmesykepleiens lokaler der fagfolka rundt bordet snakker om hvor viktig de pårørende er i arbeidet deres.

Forsker: Ansatte i hjemmesykepleien gjør oppgaver i skjul

Sykepleier Vaagsland i eldreteamet fungerer som koordinator i pårørendekontakten.

– For mange er det en trygget å vite om tilbudet som finnes. De vet for eksempel at vi har mulighet for dagbehandling eller langtidsplass når det ikke lenger går hjemme, sier Vaagsland.

Lege Eisinger-Jalink supplerer:

– Dette henger sammen med hele tilbudet. Vi klarer å tilby et godt tilbud hjemme, men når det ikke går lenger så har vi ganske bra kapasitet.

– Det gjør disse overgangene som ofte er vanskelige mer sømløse.

Når det gjelder de kommende åra og hva en økende andel eldre skal tilbys, så har kommunen blant annet flere nye omsorgsboliger under planlegging, og med en sentral beliggenhet.

Eldreteamets lege og hjemmesykepleiens leder ser at det framover kan bli utfordrende å ha akkurat det samme tjenestetilbudet som i dag, med de lange reiseveiene til mange av brukerne.

– Vi har lange kjøreveier, og må sette inn kompetansen vår riktig, sier Bakken.

Også flere teknologiske løsninger som eksempelvis medisindispensere eller mer bruk av GPS kan bli en del av løsningen. Dessuten:

– Vi må også prøve å gjøre det mer attraktivt for brukerne å flytte mer sentralt, sier Eisinger-Jalink.