Hjemmetjenesten i bydelen var i krise. Disse grepene gjør at helsefagarbeider Grethe kan følge opp brukerne bedre 

Kaldt vinterregn slipper ikke helt taket denne formiddagen.

Helsefagarbeider Grethe Ottosen har bare kjørt en kort stubb fra hjemmesykepleiens base. Hun parkerer tjenestebilen og tar beina fatt mellom boligblokkene på Stovner i Oslo.

– Vi har ikke lange kjøreveien, men det blir mange trapper i lavblokker uten heis, sier Ottosen.

Heldigvis er det heis i høyblokka i Tante Ulrikkes vei.

Da den nederlandske legen kom til Drangedal, fant kommunen en ny modell for eldre

Nesten alle på lista hennes denne dagen har demenssykdom. Så langt har helsefagarbeideren brukt dagen hos fem brukere.

Alle trenger lange, tunge stell.

Ottosen har også smurt frokost til dem. Når hun hjelper med middag, er det som regel med Fjordland i mikroen.

Hun bor selv i området, og er ikke redd for å bli gammel her.

– Men det er klart, jobben kan være en påkjenning, sier Ottosen.

Bydel Stovner ligger nesten helt innerst i Groruddalen i hovedstaden.

Med mer enn 34.500 innbyggere bor det flere folk her enn i byer som Molde eller Hamar. Nesten halvparten har innvandrerbakgrunn i Stovner.

Folk bor tett, ofte trangt, og de fleste i leiligheter, selv om en mindre del av bydelen har også småhusbebyggelse.

Stovner er en kontrast til Drangedal, som Fagbladet også har besøkt. Les mer om det her. 

Rundt T-bane-stasjonen på Stovner holder blokkene vakt. Der ligger også et av landets største lokalsentre. Videre opp mot skogen ligger hjemmetjenestens lokaler.

Flere eldre, flere syke

120 ansatte gir daglig hjelp til mellom 350 og 400 brukere i hele bydelen.

– Det var for utfordrende. Vi måtte gjøre noe for å kunne koordinere og planlegge tjenesten med kvaliteten vi ønsket, også med tanke på tiden framover, sier seksjonsleder Soran Chabkar Anderson i Stovner hjemmetjeneste.

Det er omorganiseringen som skjedde her fra 2023 han snakker om.

Han sitter sammen med seksjonsleder Irena Berazo i et møterom og forteller:

Før var hjemmetjenesten i Stovner preget av høyt sykefravær, misnøye blant ansatte, oppsigelser fra både ledere og sykepleiere, rekrutteringsvansker og mange klager fra brukere og pårørende.

Med en ny organisasjonsmodell, der hovedtrekket kort fortalt er at hjemmetjenesten delte seg i fire med fire seksjonsledere og fire sykepleiere som koordinatorer, ble hverdagen endret.

Nå er det andre hovedutfordringer som presser på:

Forskere: Grensa for hva som er faglig forsvarlig i hjemmetjenesten har flyttet seg betraktelig de siste årene

– Mange brukere har en mer kompleks sykdom enn før, og da blir oppfølgingen mer sammensatt også, sier Andersson.

Det er flere personer med demens som bor hjemme, flere er skrøpeligere, ofte har de en være en kombinasjon av somatisk sykdom og psykisk uhelse. På Stovner er også språkvansker hos brukerne en utfordring.

Og her som andre steder venter en voksende eldrebølge.

Med den nye organiseringen synes de to seksjonslederne at hjemmetjenesten er best mulig rustet mot den kommende eldrebølgen.

Færre klager, mindre sykdom 

Men hva ble egentlig endret? Enkelt fortalt handler grepene som ble tatt i 2023 om dette:

• Hjemmetjenesten er delt opp i fire distrikter med hver sin seksjonsleder og hver sin sykepleierkoordinator. Det betyr at de ansatte har fått «sine» mer faste brukere og må dermed besøke færre «nye» i hverdagen. Brukerne fikk en fast tjenesteansvarlig og primærkontakt.

• Det er ansatt fagsykepleiere som skal ha et overblikk og utvikle ansattes kompetanse. Sykepleiere er i stillinger som kreftkoordinator, demenskoordinator og en koordinator for velferdsteknologi. Disse sitter i samme lokaler som hjemmetjeneste, og de har jevnlige møter sammen.

• Ansatte kurses nå på ulike medisinske områder, slik at de får både mer kompetanse og også blir mer selvstendige ute hos brukerne.

Allerede året etter omorganiseringen så de forbedringer i tjenestene de tilbyr, som Sykepleien skrev om.

Nå har det gått enda et år.

– De ansatte har gitt tilbakemeldinger om at rollene deres er veldig tydelige, de vet hvem som gjør hva, og føler det er en mening med jobben, sier seksjonsleder Anderson.

– Klagene fra pårørende og brukere har nesten forduftet, sier han.

Sykefraværet har også sunket, og Andersson skryter av sin lederkollega: Berazos avdeling i oktober hadde null sykefravær.

– De ansatte trives, sier hun.

Hun trekker fram det å jobbe med mennesker:

– Det er alltid travelt og vanskeligheter i dette yrket. Men det skal også være attraktivt og overkommelig, sier Berazo.

Inn i dette trekker Anderson fram blant annet et seks måneders kurs i smertelindring (palliasjon) og livets siste fase rettet mot kreftsyke brukere som ansatte nettopp har gjennomgått.

– Vi ser at sykepleierne har blitt mer selvstendige på området, ute hos brukerne. De vet hva de skal se etter, sier Anderson.

Teknologi, selvbestemmelse og gratis kaffe

Autonomi, selvbestemmelse, for ansatte er blitt sentralt:

– Jeg sier til de ansatte at det er du som bestemmer hva du skal gjøre når du er ute på jobb. Vi er prisgitt ansattes kompetanse og selvstendighet til å løse utfordringer og oppgaver hjemme hos brukeren, sier Anderson.

Forsker: Ansatte i hjemmesykepleien gjør oppgaver i skjul

Velferdsteknologi er annet eksempel, der koordinatoren har blitt viktig:

– Her er det jevnlig kursing i nye hjelpemidler, som gjør det lettere for brukeren å bo hjemme fordi vi har teknologiske hjelpemidler, mener han.

De to seksjonslederne viser vei gjennom lokalene, der alle seksjonene er samlokaliserte.

Berazo åpner døra til møterom der hennes seksjon nå har et fast brukermøte.

– Jeg er så stolt av denne gjengen, sier hun.

Vanligvis er hun med på møtene. Her kommer alle seksjonslederne like tidlig på jobb som de som skal ut til brukerne, og de er tilgjengelige hele dagen.

Organisasjonsmodellen fjerner ikke det at hjemmetjenesten er oppgavestyrt.

– Vi bruker derfor møtene flittig, og selvbestemmelsen de ansatte har er viktig. Hvis de mener en bruker trenger 50 minutter, ja, da gjør de det, sier Anderson, og legger til:

– Da har vi en god helsefaglig drøfting basert på vurderingene. 

De prøver å la helsefagarbeiderne og sykepleierne konsentrere seg mest om helsehjelp hos brukerne.

– Det er å levere medisin og hygiene, og å servere mat, som ofte er enkel brødmat. Er det behov for rydding, så finner vi ofte en annen løsning, eksempelvis med frivillige, sier Berazo.

Også andre små grep har kommet inn:

Før måtte de ansatte grave fram dagens rene uniform i riktig størrelse fra sekker i garderoben.

Nå sørger en nyansatt for at de henger pent, sortert etter størrelse, i et eget rom.

Kaffen er gratis, og de ansatte får 1300 kroner i år for å kjøpe arbeidssko.

Det ble også kjøpt inn vinterjakker for et par år siden. 

Andersson og Berazo tar på seg hver sin varme jakke for å bli tatt bilde av ute.

Rett utenfor forteller de at det alltid nok biler tilgjengelig for de som må kjøre til brukerne. Om vinteren står de inne i garasjen på senteret, så de ansatte sparer tid og slipper å skrape rutene.

– Det er viktig med sånne ting, sier Berazo.

–  Tryggere og bedre

Helsefagarbeider Grethe Ottosen har siden 2019 vært en av dem med skoa på ute i tjenesten.

Om omorganiseringen sier hun:

– Vi har et bedre samarbeid fordi gruppene i seksjonene er mindre. Det er tryggere for oss, og bedre for brukerne fordi vi får fulgt dem opp bedre, sier Ottosen, som også er tillitsvalgt.

Men at det stadig er flere skrøpelige eldre og flere med en demensdiagnose som bor hjemme, har konsekvenser:

– Det er for få sykehjemsplasser og korttidsplasser, og vanskelig å få brukerne innlagt på sykehus. Da blir pleien hjemme tyngre for oss i hjemmetjenesten, sier Ottosen.

Hun forteller at hun tar søpla ut om en bruker ikke får det til selv, og vil en annen ha inn posten i inngangspartiet, gjør hun det også. Selv om det ikke er gjort vedtak.

– Det er lov å bruke hodet også, sier hun.

– Og at jeg gjør dette for en bruker, betyr ikke at naboen kan kreve det samme, understreker Ottosen. 

Hun får de hjelpemidlene hun trenger i jobben, som kan avlaste når det er mulig.

Nå finner Ottosen fram nøklene utenfor en leilighet i 9. etasje.

Her bor en av hennes faste brukere, også hun demenssyk.

Ottosen går inn og sier hei. 

Først får hun den gamle damen med inn på badet for å skifte. 

Etterpå er det ut kjøkkenet for å spise.

Alt krever overtalelse.

– Men jeg kjenner henne så godt at hun blir med til slutt, sier Ottosen.