MENINGER | Fra grasrota
Robust som ei fjellbjørk
Hva koster det samfunnet når mer enn nok blir for mye? Og hva koster det når en ansatt må være robust og tilpasse seg alle typer utfordringer, slik fjellbjørka gjør?
Publisert
En del av min nerdethet er å lese stillingsannonser og ytringer på LinkedIn, for her kan man finne mye snodig.
I disse stillingsannonsene etterspørres det ofte etter kvalifikasjoner som «robust/robusthet», men hva mener de egentlig med det? Menes det at man kontinuerlig skal stå i alt med rak rygg, la alt prelle av som vann på gåsa, og ikke ta til seg forslag til endringer fra noen som bruker et språk fritt for svulstige vendinger?
Jeg vet at vi i yrkeslivet må tåle motgang, inngående spørsmål og krav som blir stilt. Vi blir ansatt for levere tjenester, og vi må finne løsninger på utfordringer som oppstår. Vi kan ikke bare legge oss ned og melde oss ut når det oppstår humper i tjenesteleveringsveien.
Et metaforisk bilde på dette er fjellbjørka. Der står den, ikke så ruvende i terrenget, og med en stamme som er både krokete og vridd – men den står. Dette kan tolkes som at du ved å være føyelig og tilpasse deg, så overlever du. Men se så på den krokete og vridde stammen, og overfør dette til den mentale og fysiske helsen vår.
Emosjonelle påkjenninger
Emosjonell påkjenning er definert som en følelsesmessig belastning som over tid kan føre til utmattelse og andre fysiske symptomer. Emosjonell belastning finnes i alle yrker, men de er særlig representerte i yrker hvor de ansatte har daglige fysiske interaksjoner med tjenestemottakere som for eksempel pasienter, elever, kunder osv. Man skal være profesjonell, og ikke ta inn over seg andres smerte og bekymringer, og man gjemmer sine egne reaksjoner og er slik stillingsannonsen krevde: Robust.
Men kroppen glemmer ikke. Man blir gående i beredskap, muskler spennes og det er godt dokumentert hvordan dette kan utarte seg over tid.
Ved å være hyppig utsatt for emosjonell belastning, kan det fort gå mot at man kjenner på omsorgstretthet, og derfra er dessverre veien kort til utbrenthet og fysiske skader. Om man da ikke har en arbeidsplass som har satt denne problemstillingen på kartet, og ikke har lagt til rette for jevnlig oppfølging og risikoanalyser med påfølgende tiltak for å sikre ansattes forsvarlige fysiske og psykososiale arbeidsmiljø. Da hjelper det etter min mening lite hvor robust man enn er. En gang sier det stopp, enten det blir i form av en sykemelding eller et jobbskifte. Begge deler koster arbeidsgiver penger, og ikke minst koster det den ansatte lyst, helse og energi til å holde frem i stillingen. Man går tom, rett og slett, av å være robust for alle andre, men ikke for seg selv.
Fjellbjørka
Hvordan er det mulig å klare denne vanskelige balansegangen mellom å være robust nok til å takle det man egentlig må kunne forvente av utfordringer, og det å lytte til egen kropp?
Jeg tenker igjen på fjellbjørka. Hver og en har et eget ansvar for å si fra når ting oppleves som vanskelig, eller komme med forslag til forbedring. Hver og en har et ansvar for å si i fra når ting går for langt, men også for å komme med forslag til løsninger. Det må skapes og vedlikeholdes en kultur på arbeidsplassen der risikoen for emosjonell påkjenning blir satt på kartet, og hvor planer og rutiner for hvordan ansatte skal forholde seg til dette er et levende dokument som stadig revideres.
Vi er alle fjellbjørker, på et eller annet vis. Vi tilpasser oss, men om ikke vi har eller kjenner på godt nok rotfeste så bikker vi under i den kontinuerlige blæsten vi også.
Ei fjellbjørk, der den står med sine blafrende blader, er vakker selv om stammen er krokete. Ei fjellbjørk med tørre små grener, manko på løv og en stamme som er vridd til det ugjenkjennelige forteller oss om en hverdag hvor grunnlaget for en levemessig god eksistens og utvikling ikke har vært på topp.
Så hva slags type robust fjellbjørk er vi i våre yrker, og hva kan vi selv gjøre for å unngå ei rotvelt?
