Dødsdansen i Oslos gater

De beveger seg fire til fem ganger hastigheten til en fotgjenger. Inn og ut av gater og fortau, foran og bak store og små kjøretøy. De har sine egne trafikkregler, og en trafikkultur som ser ut til å være basert på lovbrudd. Vi som er yrkesførere kan lite gjøre, el-sparkesyklisten er som oftest over alle hauger for vi oppfatter hva som kunne ha skjedd.

 Jeg spurte en kollega her om dagen om hva hun mente om elsparkesyklistene.

«Det er et helvete », var hennes korte kommentar.

Bussførere dør på jobb: – Kan ikke aksepteres

 Elsparkesyklistene synes å ikke sky noen midler for å komme seg fram i trafikken. Av og til undres folk som jeg, som lever av å håndtere noen titalls tonn kjøretøy i bytrafikk, om de i det hele tatt har hørt ordet «risiko». Det er et flertall av de jeg observerer i trafikken som ferdes med livet som innsats.

For yrkesførerne er de blitt et aldri så lite mareritt. Fotgjengerne i trafikken beveger seg i mellom 4 og 6 km/t og vi kan til en viss grad gjette oss til hvor de skal gå. De fleste går den veien navlen peker. El-sparkesyklister beveger seg 4 til 5 ganger raskere. Med den farten er de ute av blindsonen før vi registrerer at de er på vei inn i den. Blindsone er området rundt et kjøretøy som føreren ikke ser fra førerplassen.

Personlig har jeg opplevd at el-sparkesyklister kjører mot rødt lys, inn foran bussen jeg kjører som har grønt. Hva skal en da gjøre? Bråbremse og risikerer skader på passasjerer i bussen, eller håpe at el-sparkesyklisten lykkes i sin ekstreme manøver. Enn så lenge har el-sparkesyklistene lykkes.

Bussbransjen i fritt fall – hva skal til for å redde fremtiden?

De fleste av oss forventer at alle andre i trafikken følger det gjeldende lovverket. Stopper på rødt, og kjører på grønt. Vanlige syklister synes å ha mer mengdetrening enn el-sparkesyklistene, og mitt inntrykk er at de leser trafikkbildet bedre. Men de bryr seg like lite om vegens lov. Jeg har lest at noen sier de vurderer trafikkbildet når de kommer mot det røde lyset og bestemmer til slutt selv om de kjører eller ikke. Så vidt jeg vet åpner ikke dagens lovverk for at det er opp til hver enkelt å tolke dette. Uansett blir resultatet en generell lovløshet trafikken. Indre by i Oslo er min arbeidsplass, og den jeg kjenner best, men jeg vil tro at det er flere steder her til lands der mine kolleger erfarer noe tilsvarende.

 En slags Will West-tilstand der en gruppe har bestemt seg for å stå utenfor samfunnets vedtatte og oppleste lovverk. Kriminaliteten i trafikken har eksplodert de seneste åra med utviklingen av el-sparkesykkelkulturen, eller skal jeg si ukulturen. Jeg husker tilbake til en tid da trafikkbildet var enklere å lese og der frykten på arbeidsplassen var betydelig mindre. Frykten for hva andre skulle kunne finne på, som får konsekvenser for meg. Og det er ikke mange år siden de «gode gamle dager».

Vi som er bussførere burde kanskje kreve et eget risikotillegg til vårens lønnsoppgjør, så lenge det tillates at el-sparkesyklister får herje fritt. Jeg forventer nok ikke at det kreves en folkeavstemning om bruken, slik som i Paris, der det endte med totalforbud.

Nå om dagen diskuteres det både om hvor syklister av alle slag skal ferdes og på hvilken måte. Hastigheten er visstnok satt ned med et par km/t, uten at jeg tror det vil hjelpe. Hovedproblemet er at føreropplæringen mangler. For å føre en sykkel kan hvem som helst gjøre. Noe dokumenterbart kompetansekrav finnes ikke.

Er det nødvendig å markere do-dagen i norsk arbeidsliv? Ja, faktisk

Den store urettferdigheten mener jeg ligger her. For mens syklister med eller uten el kan gjøre stort sett som de vil, blir førere av tyngre kjøretøy gjerne fratatt førerkortet for en kortere eller lengere periode for mindre forhold. For dem innebærer dette et yrkesforbud. Forskjellsbehandlingen ligger naturligvis i ordet «risiko», for med større kjøretøy kan konsekvensene bli store. Men hva så med el-sparkesyklisten som kjører mot rødt og tvinger en 20 tonns rutebuss til å bråbremse? Vi vet at de fleste kjører uten ansvarsforsikring, men de er da likevel ikke fratatt alt ansvar?

Min favorittlov er naturligvis vegtrafikkloven. Paragraf tre, som er den de fleste dømmes for å ha overtrådt, åpner med ordene «Enhver skal...», og fortsetter med hvordan en skal oppføre seg i trafikken. Da kan det ikke være noen tvil om hvem som skal gjøre hva.

Men det synes som om det er fritt fram for el-sparkesyklistene. Mange ganger daglig ser jeg lovbrudd i trafikken, og det er slett ikke uvanlig å se mindreårige på el-sparkesykkel som starter sitt liv som trafikanter som lovbrytere. Flere på sykkelen, kjøring mot rødt lys, og annen risikoadferd som bryter med nevnte paragraf tre, foruten mot den vanlige folkeskikken. Sistnevnte er som de fleste nå vet, svært ujevnt fordelt.