Fant kjærligheten og ga ut plate 

Det står jordbær på bordet. Ved siden av ligger noter, en gitar og en påbegynt Gudbrandsdals festdrakt som er bestilt til en konfirmasjon neste år. 

I kjøkkenkroken på Biri blir både sangene og håndarbeidet til. Her sitter Marit Kolloen med tekstene sine, mens Ole Kristian Brovold finner fram gitaren. Sammen arbeider de fram ord og toner til ferdige låter. 

Rundt dem finnes flere spor av alt de holder på med. Bunadsbroderi, strikkedesign, instrumenter, øvingsrom og en liten butikk i kjelleren. 

Et hus fullt av musikk 

Marit og Ole Kristian er begge 61 år. Hun er sykepleier og jazzsangerinne. Han jobber som innkjøpsrådgiver i Innlandet fylkeskommune og er komponist, gitarist og bassist. 

Musikken har alltid vært en del av livet deres. 

Marit vokste opp med musikk rundt seg. Spesielt hos besteforeldrene var sang og musikk en naturlig del av familielivet, og trekkspill, gitarer og andre instrumenter ble gjerne hentet fram når familien var samlet. Senere ble det jazzband. 

Ole Kristian begynte å spille i band på ungdomsskolen, før det ble partyband, coverlåter og spillejobber på restauranter og lokale scener.  

Men det var først da han traff Marit, at musikken tok en ny retning. 

Duoen kaller seg he&Me, eller heme som de også sier i nærområdet. 

I april ga de ut debutalbumet «Finally Home», med tolv egenkomponerte låter. Musikken beskriver de som myk jazzpop, med røtter i jazz og innslag av pop. 

Albumet handler om to godt voksne mennesker som finner hverandre på nytt, og som bestemmer seg for å satse på et felles musikalsk selvbiografisk prosjekt med hendelser fra eget liv.   

En venneforespørsel og en kaffekopp 

Historien deres startet i voksen alder. Marit var enke, Ole Kristian var skilt. De hadde kretset rundt de samme musikkmiljøene lenge. Flere av musikerne spilte i de samme bandene, men Marit og Ole Kristian hadde bare passert hverandre i korridorene. 

Så tenkte Ole Kristian at siden de likevel hadde så mange felles musikalske forbindelser, kunne de vel være venner på Facebook. 

Det begynte med meldinger. Så ble det en kaffekopp. Etter hvert ble det både kjærlighet og musikk. 

– Vi er et par, både i musikk og privat, sier de. 

For Marit kom møtet etter en tung tid. Hun ble enke i 2020, rett etter at Norge stengte ned. Begravelsen måtte planlegges med strenge begrensninger og stadig nye beskjeder om hvor mange som kunne være til stede. 

– Nøyaktig to år etter at mannen min døde, sendte Ole Kristian en venneforespørsel. Det er jo helt merkelig, sier hun. 

Tekstene som måtte ut 

I starten spilte de coverlåter sammen. Det var klassiske jazzballader, kjente melodier og sanger de visste fungerte for publikum. Så fant Marit fram en tekst. Og en til. Etter hvert kom ordene på løpende bånd. 

– Jeg visste ikke at jeg kunne skrive. Så kom det bare av seg selv, forteller hun leende.  

Nå har hun over 50 tekster liggende. Noen handler om ting som har skjedd. Andre om det som blir liggende og kverne.  

Hun har også skrevet om moren som fikk Alzheimer med en låt som handler om dører inn til hjernen som lukkes mer og mer. 

– Det er mye følelser som skal ut, sier Marit. 

Derfor har mange av tekstene først kommet på engelsk. Det gir en liten avstand. Å synge på norsk kan bli nærere, nesten for nært. 

– «Love» og «kjærlighet» er to forskjellige ting, selv om det betyr det samme, mener hun. 

Spiller lyttemusikk 

I dag er de i gang med mer musikk. Plate nummer to er langt på vei skrevet ferdig, og flere norske låter er på gang. 

– Vi er jo tross alt 61, så vi må bare kjøre på som et godstog, sier han. 

Marit og Ole Kristian ser for seg å fortsette den musikalske reisen også inn i pensjonisttilværelsen. De beskriver det som en litt utradisjonell, men inspirerende satsing. 

De har spilt en rekke mindre konserter i Mjøsområdet. På Biri omsorgssenter spilte de nylig på sommeravslutning for beboere og pårørende. Da ble det både Prøysen, kjente låter og et par av deres egne sanger. 

På Lillehammer har Marit sunget for et fullsatt formiddagspublikum. Det var så stille i rommet at hun nesten kunne høre knappenåler falle. 

Det er slike steder de leter etter. Lyttesteder. Rom der folk ikke bare hører musikken som bakgrunnslyd, men faktisk tar inn ordene. 

– Jeg vil at folk skal sitte og lytte. Gjerne med et glass vin eller en kaffekopp, sier Marit. 

Bunadssting og egne oppskrifter 

Når kjøkkenbordet ikke holder, går de i bandrommet i en sidebygning på tunet. Der står det trommer og alt utstyret de trenger for å øve, prøve ut nye ideer og gjøre låtene klare for publikum. 

Men ved kjøkkenbordet handler det ikke bare om musikk. Her ligger også bunadsarbeidet. Marit broderer bunadsskjorter, strikker etter egne oppskrifter og designer egne strikkede klær. 

I kjelleren har paret en liten butikk. Der er det plass til garn, håndarbeid og det Marit lager etter egne ideer. 

Marit lærte å brodere av bestemor. Faren broderte også, etter en skade som gjorde at han trengte trening i hendene. Senere var det han som hjalp henne i gang med den første bunaden. 

Nå lærer hun gjerne håndverket videre til andre. Sammen med en annen har hun holdt kurs, blant annet i bunadsbroderi. For henne handler det ikke bare om plaggene, men om kunnskapen som følger med. 

– Jeg er interessert i å føre det videre, for det er jo noe som kan bli borte, sier hun.