«Hun er kulere enn meg»

– Jeg bare lurer på om jeg skal ta på meg bittelitt maskara, sier hun og løper inn for å hente sminke og speil.

Fotografen har spurt Henriette Steenstrup om hun kan ta av seg solbrillene.

– Du må bare ta bilde av at jeg sminker meg, altså.

Det er tidlig formiddag, og vi sitter på terrassen utenfor det store 1930-tallshuset på Sogn, nordvest for Oslo sentrum. Her bor skuespiller, komiker og manusforfatter – «Pørni»-aktuelle Henriette Steenstrup – sammen med ektemannen Rune. De yngste av til sammen fem barn har også tilholdssted her på deltid.

Rett innenfor verandadøra ligger Henriettes koffert på gulvet, nærmest ferdigpakka. På toppen ligger solhatten som indikerer ferie. I morgen starter den – men først et intervju med Fagbladet, etterfulgt av leseprøve med regissøren av en ny serie. 

For Henriette er det langt på dag. Hun har rukket å skrive på nye manus, hatt en tidlig treningsøkt på Sats, og sagt ha det til mannen som akkurat dro på en tidagers fisketur i Finnmark. Selv skal hun til Kreta med en venninne.

Henriette har hatt et travelt halvår. I mai ble femte og siste sesong av «Pørni» sendt på TV. 23. oktober kommer hennes nye serie «Nepobaby» – et drama om blodsbånd og arv i en norsk rederfamilie. Serien er allerede solgt til utlandet, og manuset til sesong to er under skriving. Det samme er manus til nok en serie som har norsk arbeidsliv som tema. 

Denne gangen skal vi få følge sykepleierne på et akuttmottak.

– Dette er en ny førstelinje-serie som jeg gleder meg skikkelig til. Jeg har skrevet den ferdig, men den må bearbeides. Den har mange hovedroller, så her skal du slippe å se meg i alle scenene. Dessuten blir det mer arbeidsplass enn i «Pørni», hvor også mye foregår hjemme.

For den som eventuelt ikke har fått med seg suksess-serien, handler den kort fortalt om alenemor og barnevernspedagog Pernille Middelthon – eller «Pørni» som alle kaller henne. Hun er en tøff og tydelig barnevernsansatt som står opp for sårbare barn, for arbeidskollegaene og hun drives av en sterk rettferdighetssans. Samtidig baler hun litt privat med to tenåringsdøtre og en noe ubrukelig eksmann. Hun sørger over sin avdøde søster, tar seg av nevøen og av faren som nylig har kommet ut av skapet. 

Pørni stiller opp for venninner som sliter – og hun har mer eller mindre vellykkede forsøk på å finne kjærligheten igjen.

– Vanlige folk har dramatiske liv og det svinger ganske mye. Det blir som regel ikke TV-serier av det. Jeg ville løfte offentlig sektor og vise fram at det ikke alltid er så lett å være foreldre. Dessuten er barnevernsansatte en yrkesgruppe det menes og snakkes mye om, men hvor de ansatte ikke kan si så mye om jobben sin offentlig. Det kan jeg heldigvis gjøre gjennom en dramaserie.

Henriette har jobbet mye for å bli kjent med bransjen. Storesøsteren Kathinka, som selv jobber i barnevernet, har vært en nyttig sparringpartner for å få scenene og dialogene realistiske.

– Researchen var kjempespennende. De ansatte har vært utrolig åpne og villige til å prate med meg om jobben sin. Mange tror jobben består av å nappe barn ut av hjemmene. Det er kanskje det de gjør aller minst. Mange er redde for barnevernet, og vet ikke at det er til for å hjelpe. Sånn sett er jeg glad for at serien også har elementer av folkeopplysning i seg.

Det har vært mange avveininger underveis da seriemanuset ble skapt. Pørni har fått arbeidsplass på vestkanten, for å vise fram at det kan være problemer uavhengig av sosioøkonomiske forhold. Hun er plassert i et middelklasseliv, relativt privilegert der hun bor hjemme hos faren sin uten dårlig råd. 

Det var et bevisst valg, sier serieskaperen. Det holdt med utfordringer på jobb og i privatlivet. De mørkeste historiene fra barnevernet er også utelatt.

– Skulle vi beskrevet dem, hadde vi for det første trengt mer tid. I tillegg er det en serie som er ment å være håpefull. Men når det er sagt, så har jeg i de siste to sesongene også valgt å vise fram tilfeller der det ikke ender så bra.

Tilbakemeldingene har vært over all forventning, synes Henriette. Hun har fått enormt mye ros for en troverdig framstilling av barnevernsansatte Pørni. Folk i bransjen har hyllet henne, og under kongressen i mai fikk hun LOs kulturpris.

– Det var ærefullt, men det var litt flaut også. Det er jo ikke jeg, men de som jobber i barnevernet som skulle fått en pris. 

«Robuste, og med masse humor». Det er inntrykket Henriette har av de ansatte i barnevernet.

– Men det er også et byråkrati der som var viktig å framstille. I tillegg har det vært viktig for meg å vise fram at det ikke sløses i offentlig sektor, sier hun og viser til Pørnis mellomleder Yngvar, som ikke ville ha noe oppstuss da han skulle gå av med pensjon. Han ønsket seg en lukket valnøtt og ferdig med det.

– Du karikerer ikke arbeidsplassene i offentlig sektor, da?

– Nei, jeg synes ikke det. Vi går i alle fall ikke over i parodien. Disse folka finnes,og det er nøkternt. Man tar med egen mat og det serveres på papptallerken, liksom. Det er vi i privat sektor som kan finne på å ha julebord på Theatercafeen, sier hun. 

Hun synes ikke skattepengene hennes brukes på utskeielser. 

–  Vi snakker om en blomst og lukket valnøtt. Det er ikke akkurat Karpe som kommer og underholder. Jeg ville vise fram at det ikke er ødsling på tull og tøys. Det er jo noen som tror det.

Hun var forberedt på å høre fra dem som hater norsk barnevern i forbindelse med serien. Dem har det vært få av. Det har i det hele tatt vært lite kritikk, tvert om. Serien vises på asylmottak og brukes i pensum på utdanninga til sosialarbeidere.

– Det er dette jeg er mest glad for, at det er troverdig og at det tas godt imot i bransjen. Jeg har ikke fått noen dårlige tilbakemeldinger fra folk i barnevernet. Eller jo, det var én kronikk, sier hun og viser til en universitetslektor som var skuffet over at Pørni omtalte en kollega som en med «lav sosionomstemme og som er sykmeldt halve året».

– Jeg vurderte veldig om jeg skulle svare på kronikken, men jeg gjorde ikke det. Jeg tenkte at dette er en realistisk sjargong. Men ja, det går inn på meg. Jeg vil jo at serien skal bli elsket av alle!

Sett bort fra den ene kronikken, er serien elsket av folk i alle aldere over hele verden. Henriette tror det er fordi den har noe alle kan forholde seg til: At man har en familie som man elsker, men irriterer seg over, som man ler av, har lyst til å flykte fra, men ikke orker å leve uten. 

Hun beskriver det som privilegert å kunne skape en rollefigur som Pørni. I Pørni har hun satt sammen et menneske som også ligner litt på henne selv. Det er særlig følelsen av å strekke seg rimelig langt i alle retninger som ligner. 

Som fraskilt er Henriette ekstra på tilbudssiden når barna ber om noe – særlig å bli kjørt dit de skal. Man kompenserer for litt dårlig samvittighet, tror hun. Men det handler nok også om at Henriette, som Pørni, liker seg i bil.

– Det er jo litt politisk ukorrekt, men bilen er hytta, liksom. Bilen er det stedet jeg får være helt i fred. 

Mens Pørni ofte sitter i garasjen, røyker og spiller inn talemeldinger på sin døde søsters telefonsvarer, er ikke Henriette helt der.

– Nei, det handler nok mest om at jeg liker å kjøre folk hjem. Kanskje min goto-job når jeg blir pensjonist, er Oslo taxi. Der har jeg lyst til å jobbe!

– Så det er ikke barnevernet som frister mest, dersom skuespilleryrket skulle byttes ut?

– Jo, jeg kunne ha jobba der hvis jeg hadde vært mindre konfliktsky. Jeg liker best å skygge unna vanskelige ting. Likevel, jeg tror man kan lære seg å bli tøffere på jobb. Det betyr jo ikke at man ikke er seg selv hjemme. Sånn er Pørni også. Men hun er kulere enn meg. Hun er en større altruist, slik som folk som jobber i barnevernet er. Da blir du ikke skuespiller og har lyst på priser og applaus, vet du. Haha! Nei, da vil du gjøre en forskjell.

Det snakkes om Pørni-effekten. At unge folk søker seg til sosialarbeideryrkene. Henriette er overveldet.

– Det er rørende. Jeg har meldinger i innboksen fra folk som skriver at «nå skal jeg søke meg til barnevernspedagogutdanning». Det er også noen som skriver at de vil bli en kul, 40 år gammel alenemor. Det er drømmen, liksom, men jøss! Deter jo kjempekult!