Ett år siden Nav-knivangrepet: Slik vil hovedtillitsvalgte Arne hindre at det skjer igjen

Knivstikking på Nav Årstad i Bergen. Én ansatt ble drept og en annen skadet. Det var hovedsak i alle nasjonale medier.

Samme dag, 20. september 2021, fikk Arne Hernes, hovedtillitsvalgt for Bergen kommune, følgende tekstmelding: «Hei Arne, jeg så det hele, det som skjedde på Nav nå, det var forferdelig å være vitne.»

Litt over ett år senere er det stille i landsmøtesalen til Fagforbundets landsmøte når Hernes refererer fra tekstmeldingen på talerstolen.

Dagen før ble resultatene fra den foreløpige rapporten om vold og trusler i Nav offentliggjort (se faktaboks). 31. oktober er det rettssak i Årstad-saken, og denne uka kom nyheten om at Statsadvokaten mener den tiltalte er strafferettslig tilregnelig.

Personen som ble skadd i angrepet er fortsatt ikke tilbake på jobb.

– Et åpent og tilgjengelig Nav

Nå har de ansatte på Nav-kontoret på Årstad flytta inn i nye lokaler. Kanskje et av Norges tryggeste Nav-kontorer, mener Hernes, som er utålmodig på vegne av sikkerheten for alle ansatte i Nav.

De foreløpige funnene fra kartleggingen til «Ansattes sikkerhet i Nav», et prosjekt som ble satt i gang etter knivstikkingen i Bergen i fjor, viser at 30 prosent av ansatte i brukernære virksomheter har opplevd en eller flere hendelser det siste året. Det vanligste er trusler på telefon og i digitale flater, annen trakassering, sjikane og trusler ansikt til ansikt.

– For meg er egentlig dette ganske enkelt, men det går altfor sakte, sier Hernes til Fagbladet.

Han mener at Nav må få ned ventetida på telefon, man må sørge for å styrke opplæringen av gruppene som er særlig utsatt for trusler, og ledelsen – fra Nav-direktøren til lokalt ledelsesnivå – må komme tydelig på banen. Og så tror han på et Nav som er tilgjengelig og åpent.

Bedre hverdag til under tusenlappen

– På Nav Årstad tenkte vi utafor boksen, sier Hernes om tida da han jobba på kontoret.

Tjenestene ble tilpasset brukerne og det var rom for å utøve skjønn. Enkle og billige grep ble tatt i bruk for å gjøre liv bedre:

– Vi hadde for eksempel en bruker som ingen opplevde som farlig, men som hadde fått en angstlidelse. Han hadde slutta å rydde hjemme, hadde mange ubetalte regninger og gitt litt opp, forteller Hernes.

Under alt rotet finner Hernes og kollegene en ødelagt laserdiskspiller og 500 laserdiskplater. Hvis du rydder leiligheten, skal vi fikse den for deg, lover de Nav-ansatte. Det er motivasjon nok, laserspilleren blir fiksa og mannen får en bedre hverdag til under tusenlappen.

– Det handler om å se behovet til brukerne, møte dem og se hva vi kan gjøre innafor paragraf 19 i sosialtjenesteloven (se faktaboks, journ.anm.). Jeg tror dette ofte er en god måte å redusere trusselbildet og risiko på, sier Hernes, som også trekker fram et prosjekt der Nav kjøpte inn en sykkel til en amfetaminbruker.

Så lenge han hadde en fungerende sykkel, kjørte han forbi selgerne på gata. Han holdt seg dermed rusfri.

Antallet volds- og trusselhendelser har gått ned siden 2015, viser funn i den ferske rapporten om Nav-ansattes sikkerhet. For Hernes er drømmescenarioetnulltrusler mot kolleger i framtida. Mulig er visjonen for ambisiøs, men holdningen for å nå den er iallfall klar:

– Det handler ikke om flaks, men skreddersøm og høy grad av faglighet, understreker han.

Nyutdannede og kvinner mest utsatt

Hernes er opptatt av å sette inn tiltakene mot dem som trenger det aller mest:

– De som opplever flest trusler er de nyutdannede, og det er flere kvinner enn menn. De som ikke jobber i heltidsstillinger er mest utsatt, sier han.

Disse gruppene må få enda bedre opplæring, mener den hovedtillitsvalgte.

– Noen av de tiltakene som blir innført blir ofte kun tilbudt dem som jobber heltid, og når vi vet at de i deltid blir truet mer, da må vi sørge for at de får den treningen og kursingen de trenger.

– Mediene har et ansvar

Pekefingeren rettes riktignok ikke bare mot egen etat, men også mot det offentlige ordskiftet, som Hernes mener kan senke eller øke trusselnivået.

– Jeg ser at det er de samme som går igjen i kommentarfelt i avisen, med negative kommentarer. Hvorfor skal vi gi dem et talerør? Mediene bør ta mye mer redaksjonelt ansvar for det som skrives i kommentarfeltet, mener Hernes.

– Det er noe med språkbruken. Ofte blir det en veldig endimensjonal måte å se disse institusjonene i samfunnet på, som tross alt har viktige oppgaver, og som ønsker å hjelpe.