Hvorfor i all verden kler landets eneste sykehushumanist seg i legefrakk og helhvitt fra topp til tå?

– I dag morges skulle jeg snakke med noen som hadde dårlig erfaring med leger. Da var det dumt at jeg kom sånn. Men vanligvis ikke. Når jeg sitter på et pasientrom, trenger ingen å lure på om jeg er en far, en bror eller en annen pårørende. Alle forstår at jeg er ansatt. Men vet du en annen viktig grunn?

Han svarer selv:

– Jeg kan ta av meg arbeidsklærne når arbeidstida er over. 

Asbjørn Fretheim rager 194 centimeter over bakken og har et intenst søkende blikk, men det er jobben hans som gjør at han skiller seg ut blant sine vel 11 000 kolleger ved St. Olavs Hospital i Trondheim.

– Jeg er ikke her for å reparere kropper, men for å dekke et annet grunnleggende behov, enten du er pasient, pårørende eller ansatt: Behovet for at noen lytter når du trenger det.  På et sykehus blir du fort en fysisk ting, men det fins også mye emosjonell og mental smerte.

Den hellige fjellheimen

Hverdagen på et sykehus utspiller seg i rommet mellom liv og død. For å støtte pasienter og pårørende når dette rommet blir krevende å være i, har sykehusene i flere hundre år hatt et nært samarbeid med prester.

Bevisstheten om at «alle» kan havne på sykehus er økende. I regjeringens strategi for et livssynsåpent samfunn, står det at alle som kommer i kontakt med offentlige institusjoner skal blitt møtt på en måte de er komfortable med, uavhengig av tro eller livssyn.

Allerede i 2010 ansatte St. Olavs Hospital en muslimsk kulturkonsulent. I 2015 opprettet sykehuset en prosjektstilling for en humanist, og i 2018 endret prestetjenesten navn til Preste- og samtaletjenesten.

I 2021 ble den filosofiske praktikeren Asbjørn Fretheim ansatt i en 100 prosent prosjektstilling, 50 prosent finansiert av Human-Etisk Forbund. I 2023 ble han landets eneste sykehushumanist med fast jobb.

Sammen med en sykehusdiakon, kulturkonsulenten og fem prester betjener han en døgnåpen vakttelefon, tar imot pasienter, pårørende og ansatte til samtaler, underviser, veileder, debriefer og holder kurs. Temaene spenner fra kommunikasjon, krisehåndtering, sorgarbeid og livsglede, til pust- og stressmestring, smerte og død.

De jobber alene og i team.

– Mitt hellige rom er den norske fjellheimen, og jeg tror først og fremst på samtalen og på mangfold. Når presten og filosofen kommer sammen for å holde kurs, da senker folk skuldrene.

Når hjelperen trenger hjelp

– Dere kjenner Sokrates? Litt?

Det er fredag morgen. I øre-, nese-, hals- og kjeveavdelingen har 12 operasjonssykepleiere trengt seg sammen i et pauserom.

Før Fretheims ankomst og fagdagens første post «Når hjelperen trenger hjelp» har de varmet opp med skravling og kaffe.

Nå blir det stille.

Googling er utelukket. 

Alle mobiltelefoner har forsvunnet ut døra i en eske med blomstrete lokk og lilla silkesløyfe.

Fretheim legger ut et par hint:

– 2500 år siden, et torg i Athen? Han kalte seg jordmor og hjalp folk å føde tanker.

– Ok, nå skal vi gjøre noe av det samme. Målet er at vi skal bli litt mer komfortable med å si fra når vi trenger hjelp.

Tidligere denne uka har Fretheim holdt fagdag med samme tema på AMK-sentralen sammen med prestekollega Frode. Han har ledet en refleksjonssamtale om taushetsplikt på nevrologisk sengepost og hatt sin tørn med ansvar for vakttelefonen. I tillegg til en-til-en-samtaler med pasienter, pårørende og ansatte.

Nå er han klar for en undersøkende samtale med 12 damer som ukentlig redder liv. Innsatsen deres på jobb tilsier at de burde sveve hjem etter arbeidstid. Sånn er det ikke.

Med unntak av rennet av grønnkledte kolleger på desperat jakt etter kaffe før dagens operasjoner, er det dunkelt belyste lokalet strålende egnet for Fretheims opplegg: Deltagerne sitter tett og alle ser hverandres ansikter.

Fretheim presenterer reglene for de neste 90 minuttene:

– Alle har taushetsplikt. Det er viktig ikke å si mer enn du er komfortabel med, men bra å bevege seg tett opptil grensa. Alle skal få snakke litt, men ingen mye mer enn andre. Aller viktigst: Ikke vær redd for følelser. Ikke vær redd for sannhet.

Selv innrømmer han at til å være en kar med sjølinnsikt som fag, overraskes han stadig over hvor lite sjølinnsikt han har. Særlig i møte med tenåringsdøtrene.

Den vanskelige veggen

– Hva gjør jeg hvis jeg skjønner at du trenger hjelp, men du ikke har skjønt det ennå? Hva er hjelp, og hva hjelper?

Fretheim har et lager med spørsmål som kan hjelpe nye tanker ut i verden.

Erfaringer deles. Forslag som kan gjøre arbeidsdagene enklere og fellesskapet sterkere, legges på bordet mellom fruktfat og kaffekopper.

Etter halv tid er det tydelig at ett tema skaper mer engasjement enn noe annet: Hvor lite omsorg som er igjen til de hjemme etter endt arbeidsdag.

– Ofte vil man bare være for seg sjøl.

– Når du kommer hjem og gubben prater med litt høy stemme, så…

– Du må kanskje ta en Paracet for at det skal gå bra, kommer det fra enden av bordet.

Sykehushumanisten kjenner seg igjen.

– I går visste jeg at dagen ville bli tøff, så familien fikk beskjed allerede om morgenen om at jeg ikke kom til å spise middag sammen med dem. I stedet tok jeg to brødskiver og dro på yoga, halvannen time før yogaen begynte.

Fretheim forteller at det fins flere ord for det sykepleierne beskriver. Og at han ikke er så glad i de uttrykkene som handler om å møte veggen:

– Som tidligere forskalingssnekker blir jeg så opptatt av type vegg. Snakker vi lettvegg eller betongvegg, liksom? Da liker jeg bedre compassion fatigue, eller omsorgstrøtthet.

Dette kunne de åpenbart prata om i flere timer, men sykehushumanisten har en plan.

– Vi skal ha en øvelse. Den heter Martin Tranmæl-øvelsen.

Vaffelhjerter og andre hjerter

I tillegg til åndelig og eksistensiell lindring og utvikling, ser Fretheim det som sin oppgave å øke kunnskapene om viktige grunnsteiner i samfunnet vårt: At norsk helsevesen ikke har oppstått av seg selv, men er en del av noe som er kjempet fram over tid, for eksempel.

Idet et lite foredrag om Tranmæl er på trappene, banker det på døra.

– Altså, nå bør de ha en veldig god grunn…

Døra åpner seg og inn kommer et lass med vafler, etterfulgt av et smilende ansikt.

Fretheim siterer spontant en venn fra den gangen han bodde i Arizona og lurte på hva han skulle skrive hovedfagsoppgave om i filosofi:

– I et rituelt rom får alt som skjer betydning. Her kommer noen med vafler formet som hjerter, og som om ikke det var nok: Hjertene er belagt med Gudbrandsdalsost! Kunne en gudbrandsdøl bedt om vakrere symbolikk?

Melhusbyggen Tranmæl hadde nok vært fornøyd med seansen etter at vaflene er fortært:

Sykepleierne får beskjed om å sette seg godt til rette og lukke øynene. Så ber Fretheim dem knytte venstre neve så hardt de kan.

– Husk at hjertet også er en knute, sier han.

Den andre hånda skal være åpen, slik at knyttneven kan legges i høyre hånd. Der skal de forsøke å åpne den.

– Spør deg selv: Hvordan er det å være meg akkurat nå? Hvis du lurer på hva svaret er, så kjenn på pusten.

I noen sekunder er lange inn- og enda lengre utpust det eneste som høres.

– Nå gjør vi som Tranmæl: Hever høyre hånd og legger den på naboens venstre knyttneve. Hvor interessant er det å holde neven knytta nå? Det er ikke lov å åpne øynene, men hvis du vil kalle dette New Age, kan du gjøre det. Inni deg.

Indianerdans

Asbjørn Fretheim vokste opp på gård i Gudbrandsdalen.

På videregående oppdaget han gleden ved å skrive, og senere, på universitetet, gleden ved å lese poesi.

I førstegangstjenesten ble han dratt med på kveldskurs i ex. Phil. Det likte han, men mens kompisene nå skjønte at de ville bli leger, ingeniører og andre «fornuftige ting», hadde han fortsatt ikke peiling.

Ei jente han beundra studerte sosialøkonomi. Kunne det være noe for ham? Han luftet tanken, og svaret hennes åpnet ei dør: «Sosialøkonomi? Kjempekjedelig! De tøffe går på filosofi.»

Hovedfagsoppgaven handlet om den tyske filosofen Martin Heidegger og Hopi-indianerne i Nord-Amerika.

– Deres menneskelige grunnsituasjon er helt annerledes enn vår. De bruker blant annet 200 dager i året på ritualer.

Disputasen ble innledet med en kalledans. Ved hjelp av ei indianerrangle sto han selv for musikken. 

Sånn Fretheim husker det, var mottakelsen todelt: Kommisjonen på første rad stirret tenksomt ned i golvet. Resten av publikum satt med bakoversveis og store øyne og holdt seg fast i stolryggene.

Avgjørende svar

Fretheim elsket filosofistudiene, men forsto at en akademisk karriere ikke var noe for ham.

– På universitetet har ikke nye innsikter videre konsekvenser enn at du kan skrive om dem. På et sykehus, derimot, er spørsmålet og det dynamiske svaret på for eksempel hva er sannhet? avgjørende for hvordan hver enkelt pasient behandles.

Han forlot universitetet og begynte – etter et par år med surring - som forskalingssnekker. Deretter ble det flere år i barnevern og rusomsorg.

Han havnet i Trondheim av samme grunn som mange andre: Ei trønderdame.

I 2019 tok Fretheim opp filosofistudiene. Han ville bli filosofisk praktiker.

– Retningen oppsto i Tyskland på 80-tallet. Den tyske filosofen Gerd B. Achenbach mente at faget hadde fjernet seg fra folket og sin opprinnelse, som jo blant annet var Sokrates’ samtaler med folk på torget i Athen. Achenbach begynte å invitere til samtaler på kontoret sitt på universitetet.

Da Fretheim var ferdig filosofisk praktiker i 2021, sendte en venn ham en stillingsannonse.

Sinnets hage

Han mener å ha fått godjobben. I hvert fall for en som lever for, og nå også av, å stille flere tusen år gamle spørsmål som «hvem er jeg?», og også grubler over noen nye: «Hva er egentlig ekte intelligens?»

– Hvor ellers i samfunnet møter du et større mangfold av mennesker som baler med eksistensielle spørsmål enn på et sykehus?

Det er heller ingen ulempe at Preste- og samtaletjenesten holder til i et av sykehusets eldste bygg, fem minutter hjemmefra.

Bak 1902-bygget ligger dessuten en liten park, med stier på kryss og tvers, i sløyfer og sirkler. Det er ujevne murer, skyggefulle trær, en dam og til og med et fossefall.

Ifølge Fretheim er utformingen av parken ikke ulik sinnet vårt. Han har brukt den til samtaler og egenomsorg siden han jobbet i rusomsorgen.

For dette tidvis så givende arbeidet har sine utfordringer. Som regel i skjæringspunktet mellom jobb og privatliv.

– Å tåle andres smerte i tillegg til din egen, er ikke alltid lett. Du kan sjukmelde deg fra jobb, men ikke fra privatlivet, og du slipper aldri unna deg sjøl. Jeg gråter hver dag på jobb, sier han.

Øynene blir blanke.

– Kan du gi noen eksempler på hva det kan handle om?

– Nei. Det blir for privat. Men når du har levd en stund, vet du at ganske mye i livet går feil.

Viktig hverdagspallet

Hvem oppsøker sykehushumanisten når han trenger at noen lytter?

På jobb har han et faglig fellesskap med ukentlig veiledning og en leder han kan snakke med bak lukket dør.

Privat har han ei «meget oppegående og givende, interessert kone», og dessuten fire venner fra oppveksten som gjerne diskuterer vanskelige spørsmål og svar i timevis.

Men siden ensomhet er en av vår tids største farer, bør vi alle sørge for å ha en palett av folk rundt oss, mener han: En god fastlege, en god tannlege, en god osteopat, en god massør, en god bilmekaniker og en god terapeut. 

Relasjonene bør etableres i fredstid.

– Når tilliten til en selv og livet er tynnslitte, er det godt å slippe og bruke ressurser på hvem en skal gå til om bensinpumpa svikter eller ei visdomstann ryker. Dette er ei lære jeg lever, så jeg har alle ovennevnte på plass. Og likevel kan livet gå ganske så grundig til helvete. Men det er et annet kapittel.