Vasyl har tatt imot mange tusen døde. Én mann husker han spesielt godt

Vasyl Grygoriychuk har jobbet med døde i 25 år. 

Han har sett det meste av traumer og skader fra ulykker. 

Nå tar han imot falne soldater, opptil 40 per dag.

– Noen ganger har vi bare rester å levere. Det er umulig å være forberedt på dette, sier den erfarne patologen. 

Bilder fra jobben har brent seg fast. Enkelte ting glemmer han ikke.

Soldatenes gjenstander

Vi møter Grygoriychuk i Lviv-regionens likhus og rettsmedisinsk patologiske senter.

– Brevene, svarer Grygoriychuk når vi spør om hva som gjør mest inntrykk.

– Brev som de falne soldatene bærer på seg, brev hjemmefra, fra barna deres. Brev der de skriver «pappa, jeg venter på deg».

Og mest av alt tenker han på den tomme pakningen med babymat som en soldat bar med seg, som minne om sin nyfødte hjemme.

Fyller gravplassene

På militærkirkegården Lychakiv, noen få kvartaler fra Lviv likhus og rettsmedisinsk patologiske senter, fylles nye felter med falne. 

I høst fylles feltene raskere enn før.

Her, blant de ferskeste gravene, der jorda fortsatt ligger oppspadd i hauger etter kirkegårdsgraveren, møter vi Oksana Zelena. 

Sønnen hennes Markyian ble gravlagt forrige onsdag.

– Vi forstår det ikke, sier hun.

Poser inn – kister ut

Frysebiler merket «evakuering av de falne», kjører skytteltrafikk gjennom porten til likhuset. Dypfryste poser inn. Kister ut.

Seks falne soldater skal stedes til hvile denne mandagen.

De som var bosatt i Lviv by begraves i den hurtigvoksende kirkegården Lychakiv, som før var en stor åpen gresslette ved den gamle minnelunden. Falne som kommer fra regionen, begraves i sin hjemby.

Mottok toglaster med falne

23. september ble staben til Grygoriychuk presset til det ytterste og litt til. Da ankom hele toglaster med døde etter avtalen med Russland om utveksling av falne soldater. 

På to uker tok senteret i Lviv imot 1000 falne soldater.

Senteret er dimensjonert for 100 døde i måneden.

– De dagene glemmer jeg ikke. Vi satte opp store telt på togstasjonen. Vi jobbet der og sov der, sier Grygoriychuk.

Midt oppe i det hele skal verdigheten til hver og en ivaretas.

Langt over kapasiteten

Grygoriychuk blir avbrutt gjentatte ganger under intervjuet. 

Noen ringer. 

Noen er ved døra. 

Patologen haster med raske skritt gjennom korridorene.

De døde skal identifiseres, dødsårsak skal fastslås, sår skal sys sammen, likene skal pyntes, personlige gjenstander registreres, og pårørende skal tas imot.

Dagen vi besøker Grygoriychuk og hans stab, har de notert 2688 døde på deres bord hittil i år. Det er godt over dobbelt av et vanlig år.

På jobb alle dager

– Røde dager fjernet vi fra kalenderen i 2022. Falne ankommer natt og dag, på helg og helligdag. Det er viktig for oss at de mottas med verdighet. Da må vi være til stede, sier Grygoriychuk. 

Han prater fort og har mye på hjertet.

Hver morgen samler han staben til en «pep talk».

– Vi minner hverandre på hvorfor vi er her og at vi må klare å stå i dette, sier han.

– Det er nettopp takket være disse soldatene at vi kan stå opp på morgenen i frihet i våre hjem. Vi kan drikke vår kaffe og nyte livet i en del av Ukraina som ikke er okkupert mens disse soldatene, de ga alt.

Kan ikke være forberedt 

I kjelleren under oss forbereder obduksjonstekniker Andriy Shulz dagens sjette til sin siste reise. Klokka er 10:30. Han sørger for å få klær på, syr sammen skader og sminker den døde før gravferden.

– Vi prøver å få dem til å se best mulig ut på den siste reisen. Det er en ære for oss, sier Grygoriychuk.

Begge to er erfarne. Sculz har jobbet her i 46 år. De er vant til å se avdøde med stygge traumer, ødelagt etter bilulykker eller i møte med tog.

– Men dette her, det går det ikke an å være forberedt på, sier Grygoriychuk.

Kun rester igjen

– Det er to forskjellige typer lik, forklarer Grygoriychuk.

– Det er de som nylig har falt, som kommer rett fra fronten. De kan vi stelle og gjøre klare. Så er det de som blir utlevert etter lang tid. De er ofte forurenset og vanskelig å få tatt sikkert DNA. Dårlig oppbevaring har ødelagt kroppene. De er råtne eller inntørket. Noen ganger er det bare rester igjen til gravferden, sier han.

Likevel, både identitet og dødsårsak skal fastslås. Grygoriychuk forsikrer at det går de aldri på akkord med – uansett utfordringer.

– Alle har rett på en dødsårsak. Det er viktig å avklare hvordan de døde, hvor og av hva. Dette av respekt for den falne og for de pårørende. Derfor setter vi i gang et stort apparat for hver eneste en, og vi finner det alltid ut.

Når pårørende må identifisere, er det Grygoriychuk som møter dem.

– Det er tungt. Det kommer foreldre og det kommer barn. Det er vanskelig å finne ordene. For det finnes jo ikke noe riktig å si. For de pårørende er den avdøde den ene unike, den kjære de har ventet på, sier han.

Pårørende: – Vår eneste

På militærkirkegården Lychakiv går pårørende stille langs endeløse rader med graver dekt av berg med blomster og flagg. For kort tid siden hentet de sine kjære i kapellet vegg i vegg med likhuset der Grygoriychuk og Shulz har forberedt den siste reisen.

Oksana Zelena løfter på bildet av sønnen sin, Markyian. Hun plasserer bildet ved korset, flytter på det, plasserer det på nytt, justerer posisjonen, famler litt, flytter på det igjen. 

Ingen plassering i berget av blomster er perfekt nok.

– Er det din sønn?

Oksana svelger gråten, sliter med å snakke og holder opp én finger for tallet en.

Markyians far, Juriy, ser på stille og sier:

– Han var vår eneste.

Ved siden av Markyians grav klargjøres et nytt felt.

Fagbladets journalist Ola Tømmerås er aktiv med nødhjelp til Ukraina på fritida. Denne reportasjen er gjort på oppdrag for Fagbladet og ikke i forbindelse med hans solidaritetsarbeid.