Helena (45) er ufør. Nye tall
viser hvor risikoen er høyest
En ny rapport viser klare forskjeller mellom yrker og kjønn når det gjelder uføretrygd. Men hvorfor?
– Det var helt katastrofe, og samtidig en lettelse. Det lå mye identitet i jobben, som jeg følte at jeg mestra bra, sier Helena Wiksaas Føreland (45).
Fra huset øverst i boligfeltet i Voiebyen i Kristiansand har familien panoramautsikt.
– Jeg var faktisk på trilletur med et av barna i barnehagen da vi bestemte oss for å legge inn bud, minnes hun.
Tiden da hun trillet rundt på barnehagebarn, er for lengst over.
Helena er ufør. Og stadig flere kvinner blir uføre som henne.
Blant menn ser man ikke den samme trenden, viser en ny arbeidslivsrapport fra pensjonskassen KLP.
De som jobber i barnehage, slik Helena gjorde, er blant de særlig utsatte.
For Helenas del ble et tungt løft på jobb og en prolaps starten på veien ut av arbeidslivet, selv om hun også har andre helseplager.
To operasjoner og flere runder i Nav-systemet senere, endte hun opp som hundre prosent ufør.
Det var tungt. Et nederlag.
– Men det er også en lettelse at vi bor i et land som har et system som fanger oss opp, sier 45-åringen.
Ulike yrker – ulik risiko
Barnehagelærere, pedagoger og fagarbeidere ligger på topp når det gjelder yrker med høy grad av uføre, ifølge KLPs tall. Hjelpepleiere er også langt oppe på lista (se faktaboks).
Rapporten baserer seg på innsikt om rundt én million yrkesaktive med rettigheter fra KLP, altså først og fremst ansatte i kommune- og helsesektoren.
Fagbladet har møtt tre kvinner fra tre av yrkene som står høyt på den dystre lista:
- Barne- og ungdomsarbeider Helena (45) er helt ufør.
- Renholder Eva (58) er 50 prosent ufør – og sykmeldt.
- Helsefagarbeider Maren Emilie (26) har så vidt begynt i et av
«risikoyrkene», men håper på et langt arbeidsliv.
– Jeg satt alene og gråt og lo om hverandre, forteller Helena, om dagen da Nav-vedtaket kom.
Hun er ikke overrasket over funnene i KLP-rapporten.
– I barnehagen kan du ha 20 barn som springer rundt – og tilsvarende mangel på kontroll over ergonomi. Høyt støynivå, uheldige og repeterende arbeidsstillinger med bøying, løfting og vridning. Smitte, lite mulighet for fleksibilitet, tilrettelegging eller hensyn.
Det er egentlig lite å gjøre med den situasjonen, mener hun.
– Man må bare bite tennene sammen.
Kvinner utsatt
Mens 11,4 prosent av kvinner er uføre, er tallet for menn 4,5 prosent. Og mens uførhet øker blant kvinnene, står det stille for menn, ifølge KLPs tall.
Helena tror det kan handle om at kvinner drar en større del av lasset hjemme:
– Vi jobber mye utenom den jobben vi har, vil jeg si, altså på hjemmebane. Men jeg tror også vi kvinner går og tenker og kverner på saker. Det gjør oss mer slitne og sårbare, og da går vi også lettere i dørken.
Uløst gåte
Forsker Tove Midtsundstad ved Fafo har lenge fulgt forskning rundt uførhet.
I kommunal sektor har det i mange år vært slik at kvinner blir mer uføre enn menn, ifølge forskeren.
Derfor er heller ikke hun overrasket over KLPs rapport: Både fysisk og psykisk tungt arbeid sliter på de ansatte i mange av de kvinnedominerte yrkene, sier hun.
Kvinner har ofte også høyere fravær når de er i samme type yrke som menn.
– Det er mye vi ikke vet om årsakene rundt dette. Men sykefravær er inngangen til uførhet, det henger sammen. Derfor er det også mange ubesvarte spørsmål rundt hvorfor kvinner blir mer uføre enn menn, sier Midtsundstad.
Hun mener det på sikt kan bli ekstra interessant å se om uføretallene vil øke mer.
– Pensjonssystemet i offentlig sektor er endret, slik at tidligpensjon ikke er så tilgjengelig som før. Det er derfor rimelig å tro at andelen sykefravær og uførhet nå vil øke etter 62 år, sier forskeren.
Hun forklarer det med at flere trolig ikke vil klare å «holde ut», uten tidligpensjon som en «mulighet».
Høna eller egget?
I sin ferske doktorgrad har Karina Undem ved Statens arbeidsmiljøinstitutt (Stami) undersøkt sammenhengen mellom yrke og hvor lenge folk mellom 30 og 65 år jobber i nordiske land.
– Yrket har mye å si for hvor lenge folk er i arbeid, sier Undem.
Nå skal hun og forskergruppa studere konkrete yrker for å finne årsaker til at noen har kortere tid i yrket, mens andre har lenger.
– Vi tror en årsak er selve yrket og belastningene i det, sier Undem.
Det kan også skyldes forskjeller mellom folk som jobber i de ulike yrkesgruppene, og at dette påvirker hvor lenge de jobber i yrket, sier hun:
– Det kan være livsstil og helseulikheter, som egentlig ikke har noe med selve yrket å gjøre, men som er felles for folk i samme yrkesgruppe, sier Undem.
I en studie STAMI nylig har publisert, har de brukt norske data fra Statistisk sentralbyrå (SSB), og tilsvarende data fra Finland og Danmark, noe som betyr at cirka fem millioner mennesker er inkludert. Ni yrker sammenlignes.
– I alle land er det samme tendens: Ledere og politikere og de med lengst utdanning har flest år i arbeid. De har også mindre tid med sykefravær, arbeidsledighet og uføretrygd enn andre, sier Undem.
Funnene viser samme land-likhet når det gjelder å jobbe kortest. Her dreier det seg om yrkesgrupperingen «Salg og service, og omsorgsyrker» og såkalte manuelle yrker, særlig de uten krav til utdanning.
Den største forskjellen er årsaken til at enkelte yrkesgrupper har færre år i jobb: I Norge var det sykefravær og uføretrygd, i Finland arbeidsledighet og i Danmark uførepensjon og frivillig tidligpensjonering.
– En del av forskjellene kan trolig forklares av hvordan velferdstjenestene er utformet i de ulike landene, som at Norge har en lengre sykmeldingsperiode, sier Undem.
Til å kjenne igjen
Renholder Eva Ørndal Bjønnes (58) er svært godt kjent med de «velferdstjenestene» som Stami-forskeren snakker om.
Nav, fastlegen og fysioterapeuten har samarbeidet med henne i mange år allerede, med ett mål: å holde henne delvis i jobb så lenge som mulig.
Først ble hun 25 prosent ufør, så 50 prosent. Nå har hun vært sykmeldt siden februar i fjor, etter en ryggoperasjon.
Hun er akkurat ferdig hos fysioterapeuten og trasker den korte distansen bort til gamle Klæbu rådhus, arbeidsplassen hennes gjennom snart 30 år som renholder.
– Arbeidsplassen min har vært som en medisin for at jeg har klart å stå i jobb så lenge som jeg faktisk har. Folka her! Derfor sitter det også langt inne å si at man kaster inn håndkleet. Så jeg vil prøve litt til, sier Eva.
Yrket fikk hun i «arv» fra moren, som jobbet som renholder i 40 år.
Hun kjøper ikke umiddelbart at det er selve yrket som har slitt henne ut. Det er jo lettere nå enn før.
– Men legen mener det er jobben, forteller hun.
Hun har vondt i korsrygg og håndledd. Hun har droppfot i venstre ankel og artrose i venstre hofte. Hun er operert i en albue, i venstre skulder og i ryggen.
– Er det rett å presse seg sånn at man må ta smertestillende for å komme seg på jobb, og smertestillende når man kommer hjem?
Tårene kommer, kollegaen ved siden av tar over praten, med trøstende ord:
– Jeg skjønner hva du mener, man vil jo så gjerne, man er vant til å mestre og bidra. Det sitter langt inne å akseptere hvordan ting er, sier Anita Persson.
Eva, Anita og de andre på Klæbu rådhus snakker åpent sammen om det meste, også om egen helse. Hver torsdag er Eva her, selv om hun er sykmeldt, for å spille kort med de eldre på dagtilbudet.
Så vil de nærmeste månedene vise om hun prøver seg én gang til på arbeidslivet – eller om uføregraden skrus opp igjen, nå til 100 prosent.
Mye ubesvart
Det har lenge vært store politiske diskusjoner rundt uføre-veksten, og hva som kan gjøres.
Kvinnearbeidshelseutvalget ble nedsatt av regjeringen for å kartlegge kvinners arbeidshelse og foreslå tiltak for å få ned fravær og frafall. Nylig var det høringsfrist på rapporten som kom i fjor.
Kvinner i Norge har høy arbeidsdeltakelse. Samtidig jobber de mye deltid og er overrepresentert i yrker med høy arbeidsbelastning og betydelige helserisikoer.
En viktig årsak til kvinners helseproblemer er kombinasjonen av psykososiale belastninger som emosjonelle krav i jobben, lav selvbestemmelse og fysisk tungt arbeid, er en av konklusjonene.
Men det er likevel mange ubesvarte spørsmål, og ett av flere foreslåtte tiltak er mer forskning.
Det er førsteamanuensis Marianne Gjellestad enig i. I 2024 tok hun doktorgrad ved Universitetet i Agder på hvordan biologiske kjønnsforskjeller påvirker arbeidsdeltakelse.
Forskningen handler ikke direkte om uførhet, men kan forklare noe om frafall fra arbeidslivet.
– Det er mange hypoteser, det sier noe om kompleksiteten. Det snakkes mye om kvinners høye fravær, men kvinnehelse og det tilknyttet reproduksjon er ofte usynlig og lite anerkjent i arbeidslivet. Det gjør at vi ofte ser på det som individuelle problemer, sier Gjellestad.
– De ulike hypotesene rundt kvinners fravær bør ses på i sammenheng i ny forskning. Ulike forhold kan påvirke samtidig, sier Gjellestad.
Hun lister opp forskjellige hypoteser: Dobbeltarbeid-hypotesen – at kvinner har flere roller, arbeidsmiljøhypotesen – at det er ulike belastninger i arbeidsmiljøet der kvinner og menn dominerer, og den sosiokulturelle hypotesen – at kjønn har ulik atferd som påvirker arbeidsdeltakelsen.
Den biologiske hypotesen, om at kjønnsforskjeller i biologi kan forklare hva som gjør kvinner mer syke, har Gjellestad forsket ut fra.
Hun intervjuet blant annet lærere og sykepleiere. Begge yrker har mange kvinner, og kjønnsforskjeller i sykefraværet.
Flere av dem hadde plager som kunne knyttes til kvinnehelse, uten at de hadde tenkt på det som relevant i sammenhengen.
– Så lenge kvinnene håndterte jobb, ignorerte de plagene. Men en usynliggjøring av normale helsetilstander kan føre til at kvinner må finne individuelle løsninger. Ved å normalisere det som er vanlige plager, kan vi løfte det opp på et synlig nivå med livsfasepolitikk og HMS-tiltak, mener Gjellestad.
Ser positivt på yrket
Mens renholder Eva snart er på vei ut av arbeidslivet, er Maren Emilie Granstad (26) nyutdannet helsefagarbeider.
Hun trives godt på en korttidsavdeling på Mariehaven helsehus i Bærum, samtidig vet hun at yrket kan slite på kropp og helse.
– Det gjelder å bruke riktige arbeidsstillinger og løfteteknikker for å skåne kroppen, sier hun.
Hun startet som pleieassistent her i 2017 og tok fagbrevet i fjor høst.
– Jeg er takknemlig for å være frisk og kunne jobbe. Jeg prøver å passe på, så jeg kan stå i yrket til pensjonsalder.
Det renner blek vintersol inn av vinduene når Granstad viser vei i avdelingen. Fra et rom høres kraftig hosting, på et annet sitter en pasient i en lenestol.
For Granstad dreier hverdagen i stor grad seg om å finne balanse mellom fysisk krevende og mindre belastende oppgaver.
Det kan bli mange tunge løft, og vakta gir utallige skritt på harde gulv. Senger skal res, mange må ha hjelp til stell og annen oppfølging. Hun tar også blant annet blodtrykk, måler tempen og respirasjonsfrekvens.
Mange arbeidsstillinger er krevende.
Opp en trapp står hjelpemidler på rekke og rad: ståheiser, rullestoler og dostoler blant mye annet.
– Jeg prøver å ta meg tid til å gjøre ting ordentlig og bruke utstyret riktig, men i akutte situasjoner må det handles raskt, sier Granstad.
Når det er mange sykmeldte, blir vakta tøffere. Ofte dropper hun pause for å få jobben gjort. Det er turnus med kveldsvakter og helgejobbing.
– Etter jobb samler jeg krefter hjemme, så jeg får overskudd til neste vakt.
Yrket kan ha mange følelsesmessige påkjenninger. Forskning har vist at det som kalles emosjonelle krav også kan forklare økt risiko for sykefravær. I fjor ble slike krav og belastninger en ny risikofaktor for arbeidsmiljø i arbeidsmiljøloven.
– Å prate om triste situasjoner er viktig å gjøre med kolleger. Dessverre har vi ofte ikke nok tid, sier Granstad.
For henne dreier det seg mye om å skille godt mellom jobb og fritid.
– Tap for samfunnet
Ifølge nye Nav-tall mottar nærmere 375.000 nordmenn uføretrygd, av dem over 220.000 kvinner. Tallene øker.
– Ja, vi er bekymret, sier statistikksjef Ulf Andersen i Nav.
– Det er mest fordi det for mange uføretrygdede innebærer at de ikke deltar i arbeidslivet. Det er et tap for den enkelte og for samfunnet, sier Andersen.
Han er tydelig på hva som er den største bekymringen:
Vi står ved et veiskille. For å kunne ha et godt velferdssamfunn i framtida må vi tenke nytt.
– Vi kommer ikke til å ha nok folk. Vi må ta vare på de som blir syke og sørge for at de kommer tilbake i jobb, sier Andersen.
Samtidig som pila for uføretrygd peker oppover, har også sykefraværet vært en politisk verkebyll. Ifølge SSB har Norge i flere år hatt høyere fravær enn våre naboland.
I desember 2025 kom regjeringen med nye forslag for å få ned fraværet, blant annet krav om tydeligere plikter til den sykmeldte.
De foreslår også at sykmeldte midlertidig skal kunne jobbe med annet enn det som står i arbeidsavtalen, og at arbeidsgiveren skal ha tidligere krav om tilrettelegging.
Navs Andersen sier det er avgjørende å få ned sykefraværet for å få ned antall uføre.
– Det er veldig komplisert. Men uansett tror jeg det er helt feil å gjøre noe med retten til sykepenger. Det er å starte i feil ende. Nav tror heller på tidligere og spissere innsats mot de som trenger oss mest, systematisk samarbeid på tvers av sektorer, og at arbeidsgiverne involveres mer, sier Andersen.
– Det hjelper heller ikke med lange køer i helsevesenet, legger han til.
Nav har ingen oversikt over yrker og uførhet. Ofte er det lenge siden den uføre var i jobb, og veien fra sykmelding via arbeidsavklaringspenger (AAP) og kanskje arbeidstrening, er lang.
Det viser også Helenas historie.
Sju lange år
Det gikk sju år fra Helena først ble sykmeldt til hun ble ufør. I den perioden var hun blant annet delvis tilbake i jobb og på arbeidsutprøving som sekretær i resepsjonen i barnevernet.
Målet var å unngå å bli helt ufør. Det klarte hun ikke, men hun skryter likevel av Nav.
– Veilederen min var helt fantastisk. Det var godt å føle at denne personen virkelig kjempet for meg.
Hva nå?
Jo, livet er fortsatt langt for en kvinne på bare 45 år.
Hun har tre barn hjemme, på 16, 19 og 19.
– Jeg har mange positive ting i livet: Jeg går tur, leser bøker, hører på musikk, og jeg har en god vennegjeng. Jeg er veldig glad i å være i eget selskap, men det kan også bli litt overdose, sier hun.
Turen går langs skjærgården. Det er et vinddrag i lufta, men sjøen ligger rolig. Den verste biten med å bli ufør, er nettopp at man er mye alene.
Det er hardest: Man mister det sosiale.
– Men jeg har engasjert meg i frivilligheten, som områdeleder for TV-aksjonen. Jeg har lyst til å bidra mer, men for tida er ryggen så ustabil at det ikke går, sier hun.
Helena har ikke trukket noe gullkort rent helsemessig, og hun sliter også med andre ting enn bare ryggen.
Som hun sier selv: «Jeg ville ikke akkurat spilt poker med de kortene jeg fikk på hånda.»
– Men når jeg leser i sosiale medier om AAP-mottakere i årelange Nav-karuseller, så føler jeg meg veldig heldig, tross alt. For meg har systemet fungert, sier hun.
