Joakim (41) ble ufør i ung alder. Han vil helst jobbe

– Håpet er å få en vanlig jobb, sier Joakim Leistad, som jobber i en bedrift med varig, tilrettelagt arbeid.

– Målet er å komme ut av uføretrygd, sier «Eli», som jobber deltid i skoleverket mot at trygda settes ned.

Begge er en del av tallene som bekymrer: Antallet unge uføre under 40 år har doblet seg på ti år, og andelen uføre er stigende.

Hjertesak

Det ringer på døra. Joakim Leistad (41) åpner opp for broren Tarjei.

Leiligheten vi er i, ligger et steinkast unna rundkjøringa der skikonge Petter Northug krasjet med 1,65 i promille. Vi er altså på Byåsen i Trondheim.

– Hei, der er du! sier Joakim.

Tarjei er forsinket – han kommer rett fra et møte. Som leder i Fagforbundet Trøndelag er han mye på farta.

– Vi fleiper av og til med at jeg ser ham mer i media enn i virkeligheten, sier lillebror Joakim.

Men nå stiller de altså opp sammen i media, for en sak som er viktig for Joakim, men også for broren: Ungt utenforskap.

Brødrene mener dagens arbeidsliv er blitt for smalt når Joakim og andre faller utenfor.

Joakim tok en bachelor i medievitenskap ved NTNU, men etterpå slet han med å komme i jobb. Etter en lang runddans med Nav endte han på uføretrygd i starten av 30-årene.

– Jeg har ett mantra: Gi oss tid og forutsetninger til å lykkes i det vanlige arbeidslivet! Arbeidsgivere må bli bedre på å tilrettelegge, og politikerne må gjøre det lettere for dem, sier Joakim.

Han beskriver seg selv som «ikke helt A4». Noen medfødte motoriske utfordringer kan gjøre det vanskelig å holde høyt tempo.

Men målet er klart: En jobb i det ordinære arbeidslivet. Det mener både han og broren er innenfor rekkevidde, hvis en arbeidsgiver gir ham en sjanse.

Opplever stigma

Noen kilometer unna Byåsen er «Eli» på vei hjem etter endt arbeidsdag. Hun skal bare innom sentrum for å handle noen småting.

For 15 år siden, da hun var midt i 20-årene, ble hun erklært 100 prosent ufør. De siste årene har hun likevel jobbet opp imot 70-80 prosent, blant annet i skoleverket. I helt vanlige jobber, med helt vanlige kolleger.

«Eli» skulle gjerne vært åpen, men hun opplever sterke stigma rundt det å være trygda.

– Så lenge jeg ikke har en fast jobb, er jeg redd fremtidige arbeidsgivere vil avskrive meg. Snart går vikariatet mitt ut, og jeg vet av erfaring at det er enklere å få jobb når jeg holder dette skjult, sier «Eli».

Bare et fåtall av hennes kolleger vet at hun er ufør. Blant annet har hun fortalt det til en av de tillitsvalgte i Fagforbundet.

Å være i jobb slik som «Eli» er, var ett av målene med uførereformen i 2015. Sånn sett gjør hun alt rett.

På nasjonalt nivå har det ikke skjedd noen revolusjon: I 2015 jobba rundt 25 prosent av de uføre i en eller annen grad. I 2023 var tallet omtrent det samme.

– Det er et svare strev å melde inn riktig det jeg tjener, forteller «Eli», som må beregne hvor mye lønna blir for å avkorte trygda på riktig måte.

Det er ikke så lett når man går på vikariater og varierende prosenter.

– I fjor fikk jeg en baksmell på nærmere 30.000 kroner, året før var det verre. De burde gjøre systemet lettere, så jeg slipper å ha angst for å gjøre feil, sier «Eli».

Kommunens rolle

Tilbake hos Joakim rister de to brødrene på hodet når de får høre hvor kronglete «Eli» synes det er å kombinere uføretrygd og jobb.

– Det må bli enklere, slår Tarjei fast.

Han tror det vil lønne seg på sikt.

– Vi må tenke nytt om deltid for å få flere i jobb

– De som klarer å få en fot innenfor det ordinære arbeidslivet, kan få en vei ut av uføretrygd. Det er det beste for den enkelte, men også for storsamfunnet, sier Tarjei.

Brødrene mener ellers at lønnstilskudd, en ordning der staten betaler litt av lønna, må brukes mer.

Før Joakim ble ufør, jobba han blant annet hos en arbeidsgiver som fikk slike tilskudd. Til tross for at han trivdes og fikk gode tilbakemeldinger, ble det likevel ikke fast jobb.

Nav og arbeidsgivere må få mer forpliktende avtaler enn i dag, mener Joakim.

Også Fagforbundet er opptatt av at kommunene må bli en bedre arena for både arbeid, trening og opplæring.

– Det er jo uansett kommunene som til syvende og sist er ansvarlige, så vi må bruke deres egne virksomheter til å inkludere flere i jobb. Innenfor oppvekst og helse er det store, ubrukte muligheter, sier forbundsleder Mette Nord.

Akkurat helse og omsorg er ikke en sektor som passer Joakim, men arkivering har han god erfaring med.

– En offentlig arbeidsgiver som trenger slik hjelp, hadde passet meg bra. Men et annet hinder her er de mange kompetansekravene, noe jeg selv har opplevd, forteller Joakim.

Her mener han politikerne bør på banen: Trenger man virkelig høyere utdanning i alle disse jobbene?

Vil ta fagbrev

Også «Eli» er opptatt av utdanning, hun som har mange hull i CV-en. Uføre er generelt lavere utdanna enn resten av befolkningen.

Opp igjennom årene har det vært mange forsøk på å inkludere. Erna Solberg-regjeringa hadde mål om at minst 5 prosent av de nyansatte i staten skulle ha nedsatt funksjonsevne eller hull i CV-en. Tonje Brenna (Ap) har nettopp lansert nye mål for inkludering av de i ungt utenforskap.

«Eli» er for tiltak for å inkludere, men selv håper hun dra i land et fagbrev om ikke for lang tid. Da kan hun konkurrere bedre, også om de faste jobbene.

– Det er tøft å prøve å ta fagbrev samtidig som jeg allerede presser meg til det ytterste for å jobbe. Her kunne man gjort mye mer for å kvalifisere de uføre! Min erfaring er at Nav slipper deg den dagen du blir ufør, sier «Eli».

Kutte alle unge uføre?

Den politiske debatten rundt «hva vi skal gjøre» med de unge uføre, har rast. Frp vil at ingen under 40 år skal få uførestønad, med mindre det er helt åpenbart at de aldri vil kunne jobbe. Høyre nevner en grense på 30 år.

– Vi må bruke mer ressurser på å få folk i jobb, enn passivt å betale ytelser til stadig flere, sa Frp-lederen.

«Eli» bare fnyser.

– For meg var den økonomiske tryggheten helt nødvendig for å bygge meg opp.

Det høres kanskje paradoksalt ut, men «Eli» mener hun aldri hadde vært i jobb i dag hvis det ikke var for uføretrygda.

Joakim kaller Frp-forslaget fullstendig misforstått.

– Da jeg fikk uføretrygd, var jeg blitt kjørt så langt ned gjennom langvarige prosesser i Nav-systemet, at det føltes som en lettelse. Ingen blir ufør frivillig. Problemet er ikke at de blir uføre, men at for mange blir det når de egentlig bør kunne inkluderes, sier Joakim.

Uføretrygd er på mange måter en «livstidsdom». Kriteriet for å få det er nettopp «varig» redusert arbeidsevne. Så har vi også tall som viser hva som skjer etter uføretrygd: Mer enn 70 prosent går rett på alderspensjon. 16 prosent dør mens de mottar uføretrygd. Bare omtrent 4,5 prosent gikk over til arbeid i fjor.

Heltid-mas

«Eli» stemmer rødgrønt, men på ett område mener hun venstresiden og fagbevegelsen må legge om politikken og retorikken:

– Det evige maset om heltid! Jeg kommer aldri til å klare å stå i en full jobb, sier hun.

Hvis hun skulle velge fra øverste hylle, hadde en 60 prosent fast jobb i skolesektoren vært ideelt.

– Jeg vil aldri tørre å gå ut av ordningen for uføre før jeg har sikret meg en fast jobb, slår hun fast.

Tarjei Leistad har forståelse for det hun sier:

– Men vi kan ikke la to gode hensikter slå hverandre i hjel. Normen skal være heltid og fast jobb, men de som bare kan jobbe mindre, må selvsagt få gjøre det, sier Tarjei.

Arbeidskraftreserve?

Unge uføre utgjør én del av gruppen «ungt utenforskap». Nav og politikerne snakker gjerne om de rundt 111.000 unge mellom 15 og 29 år som står utenfor jobb, utdanning eller tiltak.

Vent litt. «Utenforskap»? Navs statistikksjef vil stryke det ordet og heller snakke om «arbeidskraftreserve».

– En stor del av de som står på utsiden, både kan og vil jobbe, hvis de får muligheten, slår Nav-topp Ulf Andersen fast.

I tillegg til de unge uføre er det tre andre store grupper i «arbeidskraftreserven»: De som mangler utdanning, en del innvandrere og de som «frivillig» er i utenforskap.

– Dessverre er det ingen grunn til å tro at gruppa kommer til å krympe de neste årene, men behovet for arbeidskraft er økende, sier Andersen.

Føler Joakim og «Eli» seg som «arbeidskraftreserve»?

– Jeg synes vi skal slutte å snakke om merkelapper og heller handle. Konkret betyr det: Endre regler for avkorting av trygd og avskaff mye av Nav-byråkratiet, sier «Eli».

Joakim ser på seg selv som arbeidskraftreserve. I dag jobber han på en tilrettelagt arbeidsplass, med å trykke t-skjorter, så sånn sett er han litt «innenfor».

Men målet er det ordinære arbeidslivet. Vekstbedriften der han jobber, har startet et opplegg for at ansatte kan prøve seg også på vanlige arbeidsplasser.

– Det kan være aktuelt! En fot inn i det ordinære arbeidslivet, uten å miste den tryggheten jeg har i dag, høres ut som en bra start, sier Joakim.