Pasientsikkerhet er mer enn å unngå feil

Vi har utviklet stadig bedre systemer for å redusere pasientskader og legemiddelfeil. Men for eldre som lever med kroniske sykdommer og bruker mange legemidler, handler trygghet om mer enn robuste prosedyrer. Pasientsikkerhet må også romme pasientenes opplevelse av å bli hørt, involvert og forstått.

Inger er 78 år og bor hjemme. Hun har diabetes, hjertesykdom og lungesykdom. Hjemmesykepleien hjelper henne med legemidlene. Legemiddellisten er oppdatert. Doseringen er riktig. Nødvendige prosedyrer er fulgt.

Likevel er Inger urolig.

Hun har følt seg svimmel den siste tiden, og hun kjenner ikke igjen den ene tabletten som ligger i dosetten. Hun har fått beskjed om at det er samme medisin, bare fra en annen produsent, men hun er usikker på om endringen kan være årsaken. Hun vet ikke helt hvem hun skal spørre. Derfor lar hun være.

Fra helsetjenestens perspektiv kan alt ha vært gjort riktig. Men føler Inger seg trygg?

Dette spørsmålet er særlig aktuelt på Pasientsikkerhetsdagen 17. september 2026, der Verdens helseorganisasjon (WHO) setter søkelys på trygg behandling av ikke-smittsomme sykdommer.

Personer med kroniske sykdommer lever ofte med sammensatte helseutfordringer over mange år. De mottar behandling fra flere aktører og beveger seg mellom sykehus, rehabilitering, fastlege, hjemmetjeneste og pårørende. Nettopp derfor oppstår det mange situasjoner der noe kan gå galt, ikke minst knyttet til legemiddelbehandling.

Gjennom flere tiår har Norge investert betydelige ressurser i pasientsikkerhet. Bedre rutiner, digitale verktøy og systematisk kvalitetsarbeid har bidratt til å redusere risikoen for feil og skade.

Men pasientsikkerhet handler ikke bare om at Inger får riktig medisin til riktig tid. Det handler også om at hun forstår behandlingen, blir involvert og kjenner seg trygg.

WHO fremhever betydningen av pasient- og familieinvolvering i trygge helsetjenester. Likevel forstås pasientsikkerhet ofte først og fremst som fravær av feil. Dette reiser et viktig spørsmål: Hvordan opplever pasienter selv trygghet når de mottar hjelp med legemidlene sine i hjemmet?

Spørsmålet om trygghet var utgangspunktet for vår forskning på legemiddelhåndtering blant hjemmeboende eldre og deres pårørende. Gjennom intervjuer utforsket vi hvordan eldre og familiemedlemmer opplever legemiddelhåndtering og støtten de mottar fra hjemmetjenesten.

Vi fant et tankevekkende paradoks. Selv om tjenestene hadde etablert rutiner og prosedyrer som skulle ivareta sikkerheten, beskrev deltakerne at de hadde en mer passiv rolle i legemiddelhåndteringen enn de egentlig ønsket.

Mange fortalte at de stolte på tjenestene og aksepterte løsningene som ble tilbudt. Men noen unnlot også å stille spørsmål eller uttrykke egne ønsker. De savnet informasjon, involvering og dialog, og ønsket i større grad at legemiddelhåndteringen tok utgangspunkt i deres egne behov, erfaringer og ønsker.

Dette peker på et grunnleggende skille: Pasienter kan være beskyttet mot feil og skade uten å oppleve trygghet. Helsetjenesten kan ha etablert gode systemer for å redusere risiko, samtidig som pasienten savner kunnskap, mulighet til å påvirke eller opplevelsen av kontroll.

Pasientsikkerhet er derfor ikke bare et teknisk eller organisatorisk spørsmål. Det er også et menneskelig og relasjonelt spørsmål.

For Inger er ikke trygghet bare at legemidlene ligger riktig i dosetten. Det handler også om å forstå hvorfor hun bruker medisinene, og om å bli involvert i hvordan legemiddelhjelpen organiseres i hverdagen. Det handler om å vite hvem hun kan kontakte når hun blir usikker. Og det handler om å oppleve at hennes erfaringer med behandlingen blir tatt på alvor.

For pårørende handler trygghet om å bli sett som en ressurs og samarbeidspartner, ikke bare som en observatør på sidelinjen.

Når WHO i år setter søkelyset på trygg behandling av ikke-smittsomme sykdommer, bør det derfor være en påminnelse om at pasientsikkerhet må romme begge perspektiver. Vi må fortsette arbeidet med å forhindre feil, redusere risiko og bygge robuste systemer. Men vi må samtidig spørre pasientene hvordan de opplever sikkerheten vi forsøker å skape.

Først når vi lykkes både med å forebygge skade og med å skape trygghet for pasienter og pårørende, kan vi si at pasientsikkerhetsarbeidet har lykkes.