– Vi må snakke åpent om døden

Sørgende mennesker trenger alltid trøst og støtte. Men hvilken støtte som er god, er ikke den samme for alle.

– Her er vi alltid lydhøre og åpne for en samtale om tap og sorg, sier Uzma Nazar (42) til Fagbladet. 

Hun er barne- og ungdomsarbeider på KAN (Kompetanse- og arbeidssenter Nannestad), et dagsenter for voksne med utviklingshemming.

Knytta til de ansatte

– De er så nær knytta til oss, sier Uzma om dem som bruker dagsenteret.

Barne- og ungdomsarbeideren snakker om de 16 tjenestemottakerne på KAN.

De fleste har en moderat til alvorlig utviklingshemming. Noen er pratsomme. Andre kan ikke, eller de vil helst ikke snakke. 

I hvert fall ikke med fremmede.

Uzma og kollegene er klar over at tjenestemottakerne har vært gjennom mange tap. Ikke bare når de mister en pårørende.

Når en av arbeidskameratene til Uzma slutter i jobben, går hun ikke selv i kjelleren.

– Det er mye verre for en tjenestemottaker. Hvis den ansatte var nær, kan det utløse dyp sorg, sier hun.

Derfor tok de kurset

En av tjenestemottakerne var i ferd med å miste en nær pårørende. Da ville Tove C. Søgnen (53), vernepleiere og enhetsleder, være sikker på at de ville være i stand til å ta godt vare på hen. 

Hun begynte derfor å leite etter stoff om temaet. Det hun fant, var nettkurset Sorgstøtte til personer med utviklingshemming.

Syv av de ni tjenesteyterne tok kurset og syntes det var nyttig.

Det er Aldring og helse som har utvikla kurset. Det er nettbasert, gratis og tar om lag to timer. Prosjektleder Stine Skorpen prosjektleder opplyser at over 300 helsearbeidere hittil har tatt kurset.

Tidligere tap

Dette har Uzma tatt med seg videre:

– Vi er blitt mer bevisst på alle de andre tapene tjenestemottakerne våre har hatt, sier hun.

Alle vet at en person, uansett funksjonsnivå, blir trist når en god venn eller en i familien dør. Men ikke alle tenker over at sorgen over et kjæledyr også kan være overveldende.

– Sorgen kommer tilbake uten at vi venter det, sier barne- og ungdomsarbeideren.

Sorg blir bearbeidet

– Vi opplevde en gang at en tjenestemottaker døde, og at en annen tok det særlig tungt. Jeg så det og spurte om vi to skulle være aleine og snakke sammen.

Uzma tok med seg tjenestemottakeren inn på sanserommet. 

Der fikk hun vite at sorgen over en hund som døde for lenge siden, kom tilbake da personen på senteret døde.

Uzma spør seg om de før de tok kurset ville ha oppdaget og undret seg over den sterke reaksjonen hos tjenestemottakeren. 

Eller om de ansatte hadde tatt det alvorlig nok, eller vært like åpne for å snakke om det.

– Uten den bevisstgjøringa kurset har gitt, ville tjenestemottakeren kanskje ikke ha fått den trøsten og støtten som vi nå gir.

Plutselig tap

At primærkontakten eller en annen ansatt slutter, kan gå sterkt inn på tjenestemottakerne, er en annen ny og nyttig erkjennelse.

– Vi ansatte vet, i god tid, når en kollega har fått ny jobb. Men for tjenestemottakerne var det ofte en stor forandring fra den ene dagen til den neste, forteller Tove.

Nå er de ansatte på KAN mer oppmerksomme på at tjenestemottakerne kan oppleve det som et plutselig og stort tap når en av dem slutter.

– Vi forbereder dem bedre når vi vet om forandringer som vil komme, sier Tove.

Lyd og bilder

Kurset i sorgstøtte gir flere forslag til hvordan både pårørende og tjenesteytere kan forberede personen med utviklingshemning på et tap. Informasjon i god tid, og gjerne flere ganger, kan minimere risikoen for en altfor smertefull sorgreaksjon.

Et annet tips er å ta bilder av den som snart blir borte. Et lydopptak av stemmen til ham eller henne, kan også hentes opp for å bearbeide sorgen.

– Dette er noe vi vil tenke på neste gang vi vet at noen skal slutte, sier Tove.

Musikk som trøst

Mange voksne med utviklingshemming husker barnesangene de lærte en gang. De ansatte kan hjelpe ham eller henne som trenger å bearbeide en sorg, ved å snakke om minner. 

Både musikk og bilder kan gjøre det lettere å snakke om den de har mista.

– Noen har også et trøsteobjekt, sier Uzma.

I kurset nevner de at noen vil finne trøst i en gjenstand de er glade i, som for eksempel en bamse.

– Hos oss har tjenestemottakerne ønsket å minnes gjennom musikk.

Formildende uttrykk

For Uzma har det også vært viktig å tenke over hvilke ord de ansatte bruker. Hun er blitt klar over hvor mange språklige bilder, både hun og kollegene brukte.

– De forstår ikke hva vi egentlig mener hvis vi sier at noen «har gått bort», sier hun.

– Da lurer de på når han eller hun kommer tilbake.

Klar tale

Uzma bruker færre bilder nå enn før. Hun bruker for eksempel ikke lenger et formildende uttrykk som «å sovne inn» når noen har dødd. Da kan en person med utviklingshemming tro at det er farlig å legge seg og sovne.

– Vi må snakke klart og tydelig, også om døden, sier hun.