Søsknene Micha (12) og Vika (10) glemmer aldri lyden av jagerflyene: Barnehjemmet havnet midt i skuddlinjen

Micha forklarer ivrig. Han er en spinkel 12-åring. Liten for alderen, men med voksne øyne. Han forteller fra fronten ved Huljajpole i regionen Zaporizjzja.

106 barn med sju voksne på flukt fra intense kamper i Huljajpole. Micha (12) og lillesøster Vika (10) er to av dem. De forteller Fagbladet om å sove i kjelleren mens vinduene i barnehjemmet blir blåst inn av eksplosjoner, men mest av alt om lyden, lyden av russiske Mig-jagere i overlydshastighet.

– Den er så vanvittig. En stund trodde jeg det var over for oss, sier Micha.

• Fra grasrota: La flyktningene bli en del av samfunnet

Skulle flytte til adoptivforeldrene

Micha og Vika levde i et barnehjem i Huljajpole, en by i regionen Zaporizjzja på grensa til Donetsk fylke. Livet smilte til de to foreldreløse barna. En langvarig prosess med adoptivforeldre var i siste fase. Nå ventet de utålmodig på å flytte til adoptivmor. I steden kom krigen.

2. mars omringer den russiske hæren den ene siden av byen, den ukrainske den andre. Siden har kampene i hjembyen vært intense.

Tilflukt i kjelleren

Barna søker tilflukt i kjelleren. Strøm og vann forsvinner. Vinduene blåser inn av eksplosjoner, men bygningen står. I tre dager og netter er det umulig for de lokale myndighetene i Zaporizjzja å få kontakt med ansatte og de 106 barnehjemsbarna. De kjører inn to busser.

– En komplisert operasjon, sa guvernør Oleksander Staruh til avisen Lb.ua.

Han tok selv imot barna da de var brakt i trygghet etter første etappe til Zaporizjzja by.

I trygghet

Fagbladet møter Micha og Vika i byen Moryn i Polen. Der har hele barnehjemmet, alle 106, fått plass i senteret Szafir. Det er til vanlig et konferansesenter og alternativ naturskole, såkalt «Grønn skole», i skoleåret og feriehjem for polske svømmeklubber i sommerferien. Nå er det tilfluktssted for barna fra barnehjemmet i Huljajpole.

9. mars krysset de 106 barna og sju voksne grensa til Polen. Ukene etter kom flere lærere og deres egne barn. Nå huser Szafir totalt 115 barn og 25 voksne fra barnehjemmet i Huljajpole.

Adopsjoner satt på vent

– Jeg har en mamma i Amerika!

Det er det første Micha sier, og han sier det på engelsk. Han har lært flere strofer etter besøk hos fosterfamilien, men med krigen ble all adopsjon satt på vent.

– Det er umulig å sikre dokumenter og korrekt gjennomføring av adopsjon mens det er krig. Derfor har Ukraina satt alle adopsjoner på vent, forklarer direktør Tomasz Zalewski. 40 av barna var i adopsjonsprosess i slutten av februar, da soldatene overtok hverdagen.

• Slik rammer Ukraina-krigen samfunnet i nord

Skal til mamma

Micha setter seg ned hos oss mens vi prater med direktøren. Han har mye på hjertet. Den spinkle 12-åringens blikk er stødig og voksent. Så kommer lillesøster med et lekent smil.

– Jeg hater Putin. Når vi har vunnet krigen. Da skal vi til mamma, sier Vika bestemt. Micha legger til, litt overbærende over søsterens iver: – Vi kan dessverre ikke dra nå. Krigen må være over først.

• Se hvor mange flyktninger din kommune blir bedt om å ta imot

– De er sterke mentale

I Moryn er frykt byttet ut med latter, smil og aktiviteter på det åtte dekar store området ved bredden av innsjøen Morzycko.

– Barn har sterk mental beskyttelse. Vi hadde ikke mer enn kommet hit før de så ut til å ha lagt alt bak seg, forteller lærer Vitali Borulko.

– På reisen så de helikoptre, artilleri og tanks. Det var skremmende, men det var aldri noe panikk, forteller han.

• Brann-Norge samlet inn: Her er brannbilene og en semitrailer med utstyr på plass i Ukraina

To vegger mellom deg og vinduet

Vitali var gymlærer i Huljajpole. Nå underviser han i alle fag, akkurat nå et nytt fag om sikkerhet, og budskapet er:

– Det skal alltid være minst to vegger mellom deg og nærmeste vindu.

Vika viser fram tegningen hun har laget.

– Det er sikrest på badet eller i gangen hvis du er i en leilighet, forklarer hun.

Tegningen viser hvor det er best å oppholde seg når luftvernsirenene går.

– Vi var redde

I skoleklassen begynner elevene å kappes om å fortelle om dagen da de kom opp fra kjelleren.

Myroslawa og Dima, to barn i samme alder som Micha, overtar:

– Det var eksplosjoner her og der, veldig mange. Vi måtte stoppe på veien og vente flere ganger. Vi så både russiske og ukrainske tanks, forteller de.

Også toget videre ble stående stille i timevis. En reise som normalt tar 5–6 timer, tar nå over ett døgn. På natta er toget mørklagt, både kjørelys og kupelys er avslått.

– Lærerne var bekymret. De ga oss beskjed om å holde oss unna vinduene, forteller Vika.

Så sier Micha:

– Vi var redde, så redde at vi glemte alt. Vi glemte å telle, regne og skrive.

Tolk Lilya Boboshko er journalistens kone. Hun kommer opprinnelig fra Ukraina.