Sigurbjörg mistet hjemmet sitt på minutter

Den lille trappa i hagen står fortsatt.

Rundt den er alt brent ned.

Sigurbjörg står foran restene av rekkehuset i Krokstadelva utenfor Drammen der hun og mannen har bodd i snart 28 år. 

Lukten av sur røyk henger i lufta. Gresset er svidd. Trærne står svarte i kanten av området. Metallet har smeltet. Av hjemmet er det knapt mer enn rester av grunnmuren igjen.

Tårene renner nedover kinnene hennes.

– Her hadde jeg mitt paradis, sier hun.

Her var utsikten hun falt for da de kjøpte huset. Her var lekeplassen der barna lekte. Her vokste de tre barna opp. Og her sto treet hun pleide å se på mens hun drakk morgenkaffen sin. Nå står det nedbrent igjen.

– Det er helt sykt. Det er ufattelig.

 Skulle bare bli noen år

Sigurbjörg og mannen skulle egentlig bare være to–tre år i Norge. De flyttet til Norge fra Island med to sønner og en datter da tidene var dårlige hjemme. Så ble de værende.

Huset i Drammen ble stedet de bygde livet rundt.

– Vi kjøpte peisen og utsikten da vi kjøpte huset. Siden har vi pusset opp. Hele livet vårt var her. Alle minnene. Arven etter foreldrene våre, sier hun.

Noe er bevart fordi barna allerede hadde fått med seg små ting videre i livet. En klokke etter en bestefar ble gitt bort uken før brannen. Porselenskopper etter moren hennes hadde de fått da de flyttet hjemmefra.

– Jeg har ingenting annet enn det som er i hjertet mitt.  

I hagen hadde de jacuzzi med tak over. De trengte ikke hytte, syntes hun. De hadde drivhus, verandaer og en liten hageflekk. Verandaen brukte de hele året, også når det var kaldt. Da satt de ute ikledd islandsk ull.

– Jeg hadde alt her.

Rakk ikke pakke kofferten

Dagen brannen kom, hadde Sigurbjörg vært på butikken og kjøpt blomster. Hun og mannen skulle til søsteren hennes på pool party. Hun hadde bikini under strandkjolen og skift i veska. Hjemme hadde hun vannet tomatplantene og stengt verandadøra.

Så hørte de et smell. De så røyken og ringte brannvesenet. Beskjeden var allerede kommet inn hos dem og de var på vei. Snart løp politi og brannvesen fra dør til dør.

I gangen sto en koffert som tilhørte datteren hennes. Sigurbjörg tenkte at hun kunne fylle den med noen ting. Men det var ikke tid.

– Vi måtte bare komme oss av gårde med en gang. Rett inn i bilen, sier hun.

Bilen sto heldigvis utenfor garasjen. Katten, som hun passet for den ene sønnen sin for første gang, hadde gjemt seg under senga. Den fikk hun også med seg, sammen med mat, bur og kattedo.

– Tenk om det hadde vært på natten. Eller om vinteren, med brøytekanter. Det er allerede så smale veier. Da hadde det gått menneskeliv.

 Andre gang hun måtte flykte

Det er ikke første gang Sigurbjörg måtte flykte fra hjemmet sitt.

For 53 år siden flyktet hun midt på natten bare i pysjen etter vulkanutbruddet på Vestmannaeyjar på Island. Også den gangen brant huset ned. Familien flyttet aldri tilbake til øya.

Hun husker lyden av nødvarselet. Alle som rømte i pysj. Faren som fikk reddet med seg morens smykker.

– Natten da vi så flammene herje her, fikk jeg en reaksjon fra opplevelsene for 53 år siden. Minnene lå lagret der, sier hun.

 Trykket på den røde knappen

Mens beboere kom seg ut av husene, ble også kriseapparatet i Drammen kommune satt i gang.

Kommunen fikk melding om brannen klokken 16.04. Tolv minutter senere hadde fungerende kommunedirektør Sudhir Sharma kontakt med ordfører Kjell Arne Hermansen.

Rundt 16.30 tok Sharma beslutningen om å sette krisestab. Klokken 17.35 var evakueringssenteret på hotellet oppe og gikk.

– Da jeg så bilder i media, og hørte om boligene som brant, tenkte jeg at dette ikke kommer til å gå bra. Dette kommer til å spre seg. Da trykker jeg på den røde knappen, og tenkte at vi må heller ta det ned hvis jeg er for kraftig på knappen, forteller han.

Ansatte ble kalt inn fra ferie. Kriseledelse, psykososialt kriseteam, kontakt med nødetatene, hotell og frivillighet måtte på plass samtidig.

– Det aller viktigste i en sånn krise, når mennesker ser hjemmet sitt gjennom mange år brenne opp og gå opp i røyk, er å få dem til et trygt sted. Få omsorg rundt dem, sier kommunedirektøren.

For Sharma handlet kriseledelse ikke bare om å få systemer på plass. Det handlet også om å vite når krisen skulle tas ned igjen.

– Jeg har vært veldig bevisst på å bevege organisasjonen gjennom faser. Det er viktig at man ikke misbruker kriseapparatet for lenge. Kriseledelse er for den akutte fasen. Så skal vi over i stabilisering og etter hvert tilbake til ordinær drift, sier han.

Sharma mener det også er viktig for de evakuerte og berørte at krisestemningen ikke varer lenger enn nødvendig. Når medietrykket og kriseapparatet trappes ned, kan hverdagen gradvis begynne å finne en form igjen.

Preger hele lokalsamfunnet

Samtidig er han tydelig på at brannen ikke bare rammer dem som mistet husene sine. Den treffer også naboer, kolleger, ansatte og et helt lokalsamfunn.

– Det blir naturlig nok fokus på de evakuerte. Og selvfølgelig skal de ha det. Men dette preger et lokalsamfunn. Det skaper en form for frykt. Derfor er det viktig å snakke om det og trygge innbyggerne. Det er mange i Norge som bor i lignende boligfelt, sier kommunedirektøren.

Sharma er også opptatt av at ansatte som er direkte berørt skal følges godt opp. Han er Sigurbjörgs nærmeste overordnet og har vært det siste ti årene.

– Det gjør ekstra vondt at Sigurbjörg har mistet alt i brannen. Hun er en solid og dyktig dame som jeg alltid har satt stor pris på. Midt oppi alt de første timene kom jeg plutselig på at hun også bor i området og jeg måtte sende en melding umiddelbart. Det var ekstra vondt å se henne igjen neste dag, alle klemmene var ikke nok denne dagen. 

Det er viktig for Sharma at både ansatte som er direkte berørt eller har vært i arbeidet med brannen blir godt ivaretatt i tiden som kommer. 

– Ta imot hjelp. Ikke vær redd for å samtale og snakke om det, sier han.

 Alle hjalp til

Den første natten var også preget av uro for et sykehjem i nærheten av brannområdet. Kommunen sto klar med busser, og nødetatene var på plass utenfor bygget gjennom natten.

– Det var skremmende, for det er personer med stort bistandsbehov som bor der. Men avdelingslederne sa at de ikke følte seg utrygge ett sekund, fordi vi hadde hele apparatet med nødetater og droner som overvåket brannen, forteller Sharma.

Det er ikke bare ødeleggelsene han sitter igjen med.

– Jeg har fortsatt ikke hørt ett eneste nei fra noen av våre ansatte. Alle har forstått at her må alle mann til pumpene. Og damer til pumpene. Jeg er veldig stolt over organisasjonen vår, sier han.

På det meste var nær 500 personer registrert hos kommunen etter brannen, og rundt 270 var innlosjert på hotellet. Noen kunne etter hvert vende tilbake til hjem som fortsatt sto. Andre ble overført til forsikringsselskapene. For dem som sto uten forsikring, må kommunen se på mulige løsninger gjennom Nav. Både Nav og forsikringsselskap har sittet på hotellet og bistått.

Ordfører Kjell Arne Hermansen beskriver de første timene som uoversiktlige.

– Det så helt forferdelig ut, og vi lurte på om det hadde gått menneskeliv.

Etter hvert kom beskjeden som betydde mest: Ingen var savnet.

– På lørdag var jeg på brannstedet sammen med justisminister Astri Aas-Hansen. Det gir et uutslettelig inntrykk å møte de enkeltes fortellinger. Vi fikk også et brev fra Kongen som jeg fikk delt med redningsmannskaper og frivilligheten og alle og leste opp på innbyggermøtet. Det er sterkt, sier Hermansen.

Håper omtanken varer

Også Fagforbundet ble raskt en del av arbeidet rundt de berørte.

Laila Evensen, leder i Fagforbundet Drammen, var på vei hjem fra trening da hun så røyken oppi åsen. Hun dro hjem og sendte en melding til kommunaldirektøren.

– Jeg skrev: Jeg er her hvis dere trenger meg.

– Det er jo sånn vi er i fagforeninga. Vi er tufta på at vi skal bistå og hjelpe til, sier hun.

Rundt tre kvarter senere kom svaret. Kunne hun komme til evakueringssenteret?

Hun var der fra rundt klokken seks om kvelden til godt over midnatt. Etter noen timers søvn dro hun tilbake neste morgen. Fagforbundets rolle ble å få informasjon ut til medlemmene, vise dem videre til riktig hjelp og bidra der kommunen trengte folk.

Inntrykkene ble mange. Mennesker som kom rett fra stranden uten klær. Barn som trengte bamser, bleier og noe annet å tenke på. Meldinger fra folk som ville gi bort klær, mat eller et sted å bo.

– Det samholdet og den omsorgen lokalmiljøet har hatt i denne situasjonen, jeg håper det varer for evig, sier Evensen.

Bjørnis kommer

Inne på Scandic Ambassadeur løper det unger rundt og hunder kommer inn svingdørene fra lufteturer. Det sitter folk i alle sofaer og stoler.

Det var hit de evakuerte kom fra brannkatastrofen.

– Bjørnis kommer om to dager, forteller et av barna strålende fornøyd.

Her sto også Cecile Nordbæk og Gunvor Unelsrød fra omsorgsberedskapsgruppen og sanitetsforeningene og tok imot alle som hadde flyktet fra brannen.

De fikk et rom på hotellet hvor donasjonene ble stablet opp. Her delte de ut dyremat og bur. Bleier, morsmelkerstatning og engangskluter. Truser, tannbørster og tannkrem.

Firmaer, butikker, lag, foreninger og privatpersoner donerte det folk trengte der og da.

– Det kom folk rett fra stranda som manglet klær, forteller Nordbæk.

Til barna kunne de dele ut is, eplemost og Capri-Sonne og tegnesaker.

For halvannet år siden hadde noen av dem vært med på en øvelse. Da var scenarioet et leirskred.

Denne gangen var det ikke øvelse.

En krigssone

Sigurbjörg bor nå hos et av barna. De tre bytter på å ha foreldrene hos seg. Hun er takknemlig for at de er i nærheten.

– Vi har barna våre. Jeg er glad vi ikke måtte på hotell og være der alene, sier hun.

I september skulle de ha konfirmasjon for et barnebarn hjemme. To uker før brannen feiret hun 60-årsdagen sin der. Barna hadde jaget henne ut og stelt i stand fest.

Panten etter festen sto klar ute ved garasjen og skulle inn i bilen på vei til pool partyet. Den står der fortsatt.

Kollegene hennes har tatt over arbeidsoppgavene hennes, og hun har fått beskjed om å ta vare på seg selv.

Det gjør vondt å tenke på alt som er borte. Men det gjør også inntrykk å se alle som stilte opp.

På det første informasjonsmøtet møtte hun naboene igjen. De gråt sammen. Nå vet hun at mange kommer til å flytte hver for seg og bygge et liv et annet sted.

Tilbake på branntomta står den lille trappa igjen. Rundt den ligger restene av et hjem, et nabolag og et liv som plutselig ble delt i et før og et etter.

– Det ser ut som en krigssone. Det er ikke til å tro, sier Sigurbjörg.