Seniorsamenes skrekk: Å miste språket

Bak ei tung dør i travle Dronningens gate har de funnet seg et trygt samlingspunkt, Oslo-samene og alle andre som er «interessert i å bevare og videreutvikle samisk identitet».

Veggene i det store lyse lokalet er dekorert med samisk kunst, bokhyllene er dominert av bøker og spill med samiske titler.  Her er det samisk musikk, kofter, klistremerker med teksten «Make Sapmi queer again» og doskilt på tre samiske språk.

Denne torsdagen er det helsetreff for seniorer. Hensikten er å gi helserelatert og forebygge ensomhet blant hovedstadens innbyggere over 60 år med samisk bakgrunn eller tilknytning.

Joiker igjen

I sofakroken rett innenfor døra har en liten gjeng samlet seg til en kaffeprat på morsmålet, før dagens foredrag og felles fårikållunsj.

Mange kjenner hverandre fra oppveksten eller ungdomstida. Noen har gått på folkehøyskole sammen, andre er i slekt. De har mye å snakke om, for opphav og tilknytning får stadig større betydning ettersom man blir eldre, forteller de.

– Da jeg vokste opp, joika vi i hemmelighet. Nå har vi begynt å joike igjen, sier Jens Ingvald Setereng (84).

– Ja, samiske sanger og salmer er også blitt viktigere, sier Rauni Helena West (73).

– Og margbein! Sier Ester Grossmann (84).

På spørsmål om hva de tror blir aller viktigst når de en dag i framtida kanskje er prisgitt andres omsorg, er det likevel enighet om at én ting er viktigere enn margbein: Språk.

– Og pleiere som snakker samisk. Tenk om man skulle glemme norsken! sier Ester.

Som å våkne i Tyskland

Det er ikke uvanlig at pasienter med et annet morsmål enn språket de har brukt til daglig i voksen alder, glemmer sitt «nye» språk når de får demens. Noen snakker og forstår etter hvert bare språket de lærte aller først i livet. Det gjelder selvfølgelig også andre minoriteter enn samisk.

– Mange her er veldig bekymra for framtida, for å bli gamle og for hvordan det skal gå hvis de glemmer norsken og ingen rundt dem snakker samisk, sier helsekoordinator og sykepleier Lena Øvregård, som er ansvarlig for de månedlige helsetreffene for seniorer.

I sofakroken forteller de om familiemedlemmer og bekjente som ble tause når de kom på sykehjem hvor ingen snakket deres morsmål.

– Jeg har en onkel med demens som mistet språket, han sa knapt et ord. Da jeg kom på besøk og begynte å snakke samisk til ham, var det som om han våknet. Etterpå fikk jeg høre at han hadde sagt mer i løpet av det ene besøket enn han hadde gjort på flere uker, forteller Signe Iversen (73).

En gammel far som hadde vært stille i lang tid, begynte å snakke da noen satte på et samisk radioprogram, forteller en annen.

Men ikke alle som får demens og kommer på sykehjem blir tause og mister språket.

Sykepleier Øvregård forteller om en familievenn som ble «mindre samarbeidsvillig», da han kom på sykehjem.

Hun er ikke i tvil om at atferden skyldtes frustrasjon over ikke å bli forstått.

– Forestill deg selv hvordan det må være å få demens i et miljø hvor ingen snakker ditt språk eller forstår deg. Tenk deg at du en morgen våknet opp midt i Tyskland uten å kunne tysk, for eksempel!

Skriftlig analfabet

Lukta av fårikål siver ut fra kjøkkenet og inn i salen hvor dagens foredrag nærmer seg slutten.

Takket være Seniornett Morten Bolstads foredrag om digital sikkerhet, vet nå 20 - 25 engasjerte personer med samisk bakgrunn hva ordene phishing og spoofing betyr.

De skjønner hvorfor sporing og totrinns pålogging på mobilen er lurt og er advart mot å hoppe på tilbud som virker for gode til å være sanne.

De vil forhåpentligvis heller ikke la seg lure av mystiske sms-er med betalingskrav fra avsendere som utgir seg for å være parkeringsselskapet OnePark.

Siden det også skjer at folk glemmer språket de vokste opp med, foregår helsetreffenes foredrag på norsk.

– Jeg pleier å si at jeg er analfabet på mitt eget språk, sier Signe Iversen.

Hun forstår det som sies, både på samisk og norsk, men har aldri lært å skrive morsmålet.

Viktig med gjenkjennelse

Mange som har møtt opp på helsetreffet, er også ivrige brukere av husets øvrige tilbud: Fredagsyogaen, lesegruppa, kulturgruppa, husflids- og håndarbeidsgruppene, joikeklubben, Finnmarkslaget…  Samisk hus tilbyr også språkkurs for de som ikke kan samisk.

Julebordet med samisk mat er blant årets viktigste begivenheter.

– Mat og gode, tradisjonelle måltider er blant de beste forebyggerne mot ensomhet og uhelse. På julebordet serverer vi blant annet gumppus, en samisk variant av blodklubb, forteller Øvregård.

Seniorene drar også på turer sammen, kort som langt. De siste månedene har besøk hos den samiske foreningen i Gøteborg og museumsbesøk stått på programmet.

– Vi har jo noe felles, og i tillegg til at vi får snakke samisk, er det sosialt. Det er veldig fint, sier Signe, som har vært fast gjest siden hun ble pensjonist for tre år siden.

Hva slags sosialt liv ser de for seg når de ikke lenger kan farte land og strand rundt?

– Et tun hvor alle vi samiske kunne bodd sammen hadde vært ideelt. Men dét er vel ønsketenkning, sier Rauni.

– Dronning Ingrids hage er jo litt sånn, sier Ester Grossmann (84).

– Problemet er at man må få demens først. Kanskje man skulle late som?  foreslår hun.

Samisk i demenslandsbyen

Tidligere i høst var en liten gruppe fra Samisk hus på en slags befaring i demenslandsbyen Dronning Ingrids Hage ved Lille Tøyen Hageby i Oslo.

Siden åpningen for 3,5 år siden har det kommunale sykehjemmet for personer med demens vært forberedt på å ta imot beboere med samisk bakgrunn. Sykehjemmet, som er bygd som en liten landsby, har bålplass, diverse samiske gjenstander, flagg og en avdelingsleder som er halvt samisk, kan institusjonssjef Katrine Selnes fortelle.

Foreløpig har de likevel bare hatt to beboere med samisk bakgrunn. Akkurat nå har de ingen.

Ingrid Jåma (79) er medlem av det sentrale eldrerådet i Oslo. Hun tror det har vært for dårlig informasjon om det samiske tilbudet.

– En utfordring kan være at etnisitet regnes som en særlig sensitiv personopplysning. Det gjør at helsepersonell eller andre ikke kan spørre en person om vedkommende har samisk bakgrunn, selv om hensikten er den beste, for eksempel bare å tipse om at det fins et godt tilbud.

Selv vokste Jåma opp i en reindriftsfamilie i Røyrvik i Namdal og bodde i gamme til hun var ti år. For femti år siden flytta hun til Oslo og ble blant de første innbyggerne i drabantbyen Mortensrud, sør i Oslo.

– Der bor det mange minoriteter, men ikke så mange samer, sier Jåma.

For sin egen del tror hun at gjenkjennelse vil være viktig for at hun skal trives når hun en dag eventuelt skal flytte på sykehjem.

Hun forteller om en opplevelse som besøkende på et sykehjem. En beboer nektet å sove noe annet sted enn under et spesielt maleri.

– Årsaken viste seg å ligge i maleriets samiske motiv. Det var noe hun gjenkjente og søkte seg til. Å kjenne seg igjen, det tror jeg blir viktig for mitt hode også.

Likeverdig?

De fleste nordmenn med samisk bakgrunn bor i Tromsø eller i en kommune i Finnmark. Men det bor flere stemmeberettigede samer i Oslo enn i Karasjok.

Før var det vanlig at den utvidede samiske storfamilien tok seg av sine eldste. Sånn er det ikke lenger, heller ikke i Finnmark.

Og selv om Folkehelserapporten påpeker en generelt lav kunnskap om eldre samers helse og levekår, er sjansene ikke overraskende større for at helsearbeidere i Kautokeino forstår eller til og med snakker samme språk som de eldste pasientene.

– Andre steder er samer, i likhet med andre minoriteter, prisgitt et helsetilbud som er bygd for majoritetsbefolkningen og deres behov. Selv om det skal være likeverdige helsetjenester, sier Øvregård.

Hvis helsepersonell og pasient ikke forstår hverandre kan det få svært alvorlige konsekvenser, sier hun og ramser opp noen eksempler på hva som kan gå galt:

– Feilmedisinering eller feildosering av medisiner, misforståelser om kortidsvirkende og langtidsvirkende smertestillende, forståelsen av komplikasjoner etter en operasjon.

Flere helseforetak og ambulansetjenester bruker appen Care to translate for å sikre trygg kommunikasjon med pasienter som snakker et annet språk enn helsepersonellet. Appen er godkjent av Sykehuspartner, men skal bare brukes når tolk ikke er tilgjengelig.

– Men helsepersonell er ofte stressa. Det er ikke alltid de har tid eller kapasitet å vente på tolk, spesielt ikke om kvelden eller i helger, sier Øvregård.  

Hun understreker at hun ikke forventer at helsepersonell skal lære seg samisk, men tror det hadde vært lurt om de som hadde samiske pasienter, lærte seg en frase eller to og satte seg litt inn i kulturen.

– Det kan være nok til å unngå misforståelser. Jeg er selv blitt tilkalt for å tolke for en pasient på sykehus. Da jeg kom fram, viste det seg at pasienten var finsk.

Helsenettverk

Flere steder i Norge er det etablert samiske helsenettverk som kobler sammen samiske fagpersoner og helsepersonell i kommuner og helseforetak.

Nettverkene arbeider for at samiske pasienter skal få likeverdige og kultursensitive helsetjenester.

Øvregård jobber med å etablere et samisk helsenettverk i Oslo-området.

– Tanken er ikke å bygge et helsevesen i helsevesenet, men å skape et faglig nettverk hvor vi vet hvem som kan hva. Da kan vi styrke og forbedre de tjenestene som allerede finnes, slik at tilbudet blir likeverdig.