Nelly brøyt med Smiths venner for over 40 år siden. Men traumene fra oppveksten sitter i

 – Jeg ser at jeg systematisk ble utsatt for krenkelser i barndommen. Men i møte med behandlere har jeg hatt vanskelig for å sette ord på det. Det skyldes nok et følelsesmessig kaos og en konstant dårlig samvittighet, sier Nelly Elisabeth Krohn-Mönnich.

Parallell barndom

Den 57-årige helsefagarbeideren har de siste ti åra bodd med samboer og sine to yngste barn på Bjørkelangen i Akershus. 

Men de fjerne barneåra i Stavanger og livet i trossamfunnet Smiths venner (nå Brunstad Christian Church) sitter ennå i.

– Jeg har innsett at alt jeg har forsøkt å glemme og legge bak meg har preget meg i langt større grad enn jeg trodde. Selv om ikke alt var dårlig var det en parallell oppvekst som ikke er sunn. Du bærer med deg masse traumer, og veit ikke hvem du er.

Brunstad Christian Church sier til Fagbladet at de tar avstand fra skremmende forkynnelse og jobber for å gi barn en trygg oppvekst uavhengig av hvilke valg de tar senere i livet. Les hele svaret fra trossamfunnet lenger nede i teksten.

Tilbakeblikk

Foreldrene gikk inn i sekta i voksen alder og fikk bare ett barn, Nelly.

At alle andre hadde store familier, gjorde at hun følte seg annerledes også innenfor menigheten. 

Utenfor, på skolen, ble hun mobbet for religionen og for de lange flettene og skjørtene jentene måtte ha den gangen.

 Da hun fortalte om det hjemme, fikk hun beskjed om å gjøre som Jesus og vende det andre kinnet til.

– Jeg ble også forklart at det var en stor ære å bli vanæret, og skille seg ut, fordi Jesus hadde opplevd det.

Trollunge

Nelly beskriver seg selv som en litt trollete obsternasig unge som alltid stilte mange spørsmål ved, og stadig brøyt, de strenge reglene for livsførsel.

Blant annet klippet hun av seg fletta som elleveåring, noe som gjorde moren skrekkslagen. 

Etterpå fikk hun dårlig samvittighet.

– Fra vi er små er det evige samvittighetskvaler. For du gjør jo alltid noe galt. Foreldrene mine sa de visste jeg ville være snill, men jeg var jo aldri snill.

Nelly følte hun ikke passet inn og drømte hele tida om å gå ut av sekta. Men det skapte også dårlig samvittighet overfor foreldrene.

 – Jeg ville jo glede foreldrene mine. Samtidig var jeg også redd for helvetet. Det bekymret meg voldsomt.

Frykt

 Når hun lå over hos andre unger, fikk hun ofte ikke sove. Hun var redd for å våkne opp og så hadde Jesus hentet alle de andre, men ikke henne.

– Jeg var jo ikke snill, jeg fikk ikke til dette her. Derfor måtte jeg be om tilgivelse tusen ganger om dagen. Jeg skulle ikke si unnskyld for det var overflatisk, men be om forlatelse.

Familien hadde verken radio eller tv, men Nelly leste gjerne «stygge» bøker lånt på biblioteket.

– Jeg gjemte dem under puta og madrassen, men mor mi var en hauk og fant det meste.

Huskestue

Sminke, en bukse hun fikk av noen. Alt gikk i søpla. Heller ikke dagbøker eller private brev unnslapp kontrollen. 

Et brev til en venninne der hun skrev om gutter, ble åpnet og førte til full huskestue.

– Hun ble mer og mer kontrollerende. Jeg følte at jeg alltid ble overvåket. Det gjorde at samvittighetskvalene forsvant litt i tenåra.

I tillegg til skremmende budskap om helvete og evig fortapelse for syndere, prediket Smiths venner på denne tida også tukt av barn.

– Når jeg ser tilbake, var oppveksten for en del av barna på 1970-tallet så absolutt i kategorien psykiske og fysiske overgrep.

Utsvevende

Hun hadde ikke noe klart brudd med forsamlingen, hun bare sklei ut som 16-åring da hun dro til Oslo for å passe noen unger. 

Men hun hadde ingen venner eller noe nettverk der og følte seg veldig forvirra. Hun kunne ikke kodene.

Etter noen måneder fikk hun jobb på en institusjon i hjembyen for folk med ulike psykiske vansker og diagnoser. 

Der trivdes hun og lærte mye, men livet for øvrig var trøblete.

– Jeg visste ikke hvem jeg var, og alt jeg gjorde var helt tilfeldig. Det gikk på lykke og fromme, uten mål og mening. Jeg var rotløs, men prøvde finne en form for trygghet.

Ung mor

Hun ble sammen med en ni år eldre mann, ble gravid og giftet seg som 18-åring. Slik foreldrene absolutt ville. 

Men ekteskapet skulle bli turbulent, og preget av vold og sjalusi, ifølge Nelly. Hun brøyt ut en periode etter at de hadde fått to barn.

Foreldrene var mot skilsmisse og støttet mannen fullt ut. Etter mye bråk gikk hun til slutt tilbake og fikk to barn til.

– Men da jeg traff han som ble far til mine to yngste barn, gikk jeg for godt.

Hun beskriver skilsmissen som forferdelig. Igjen støttet foreldrene mannen. 

Også eldstebrødrene i menigheten tok kontakt for å få henne tilbake i folden. For skilsmisse er veldig synd.

Depresjon

 I åra etterpå besøkte foreldrene gjerne eksmannen, men ikke henne og syndens hus.

– Jeg beholdt likevel kontakten med mine foreldre. Barna og jeg besøkte dem.

Det var veldig vondt for henne at de ikke ville komme på besøk de første seks åra, på grunn av sin overbevisning om synd.

– Men de var fantastiske besteforeldre. Vårt forhold ble nært og fint ettersom tida gikk. Noe jeg er svært takknemlig for.

Angst og depresjon

Nelly hadde tilbakevendende angst og depresjon i det første ekteskapet, og hun oppsøkte flere psykologer for å prøve å finne ut hvorfor. 

Hun snakket om skyldfølelsen inni seg, men følte psykologene forsto lite av det.

– Jeg husker jeg sa til en terapeut at det føles som om jeg stanger hodet mot en vegg og ikke kommer videre i å godta meg sjøl for den jeg er.

Utdanning

Det andre ekteskapet var bra i mange år, og med hans støtte klarte hun å fullføre utdanning i helsefag på kveldsskole. 

En stor fjær i hatten for en som før aldri hadde klart å fullføre noe. 

Men til slutt tok også det forholdet slutt.

Nelly er lei seg for at det hun bærer med seg fra oppveksten periodevis har bidratt til et dårligere forhold til ungene.

– Jeg elsker alle mine seks barn over alt på jord, men har nok ikke alltid vært en like bra mor som jeg ville, prøvde og ønsket.

Strevde

Hennes barn skulle bare aldri oppleve å bli mobbet, føle seg utrygge eller utestengt.

– Jeg strevde veldig med å skape en «normal» familie, uten helt å vite hvordan.

Hun innrømmer at hun er impulsiv. Det har vært mye flaksing og uro, og vanskelig å finne fotfeste.

Avslappende kontakt

Også i seinere år har hun slitt med angst og depresjon. Hun har fått diagnosen PSTD. Posttraumatisk stresslidelse.

– Jeg har alltid følt meg annerledes. Jeg har brukt et langt liv på å finne ut hvem jeg er.

Hun grublet mye da andre ekteskap var i ferd med å gå i oppløsning.

 En periode ble hun veldig aktiv i Hjelpekildens samtalegruppe og i en gruppe for folk fra Smiths venner.

Hjelpere

Hjelpekilden er en organisasjon som bistår mennesker i bruddprosesser gjennom samtalegrupper der de møter likesinnede.

Hilde hjelper sekt-utbrytere: De må finne meningen med livet på nytt

– Hjelpekilden gjør mye bra. Det er kjekt og avslappende å snakke med andre om felles erfaringer. Selv om det også er forskjeller har vi alle vokst opp med en fæl barnelærdom om himmel og helvete, og redselen rundt det. Folk utenfra kan ikke skjønne sånne ting.

Nelly har også fått et par gode venner som var i Jehovas vitner.

Dele erfaringer

I seinere år har Brunstad Christian Church myket opp mange av de strenge levereglene. Blant annet kreves det ikke lenger at jenter går med fletter og skjørt. 

Men å bryte med et lukket miljø er like følelsesmessig utfordrende som før, tror Nelly.

– Vissheten om at man da er utenfor, er knalltøff, og for en del svært traumatisk. Også i dag.

Må vite mer

Derfor er hun opptatt av at hjelpeapparatet må lære om tro og traumer i utdanningen. 

Folk som har vokst opp i lukkede religiøse miljøer bør inviteres til utdanningene for å fortelle om sektenes indre liv og svare på spørsmål.

Hun deler gjerne sine erfaringer i et slikt opplegg.

– Behandlere bør være klar over hvor mye skyldfølelse vi sektofre sliter med, og i hvor stor grad enkelte utsettes for krenkelser.

Følelser dør

Behandlere trenger kunnskap om at en slik oppvekst kan føre til  veldig følelsesmessig forvirring, påpeker hun.

– Fordi normale følelser som sinne var en synd. Ved å be til Gud uavlatelig ville vi finne fred. Følelser døde, het det.

– Er du fortsatt religiøs?

– Si det, du. Jeg tror på ett eller annet mellom himmel og jord. Det er vanskelig, men ja, jeg tror jo det er en Gud. Jeg tør ikke være ateist.