«Kulturkommune nummer én» må kutte i kulturbudsjettet

– Velkommen til Norges kulturkommune nummer èn!

Sånn lyder det gjerne når ordføreren åpner en konferanse eller er stort arrangement på Røros. Det er ingen grunn til å være beskjeden. 

Bergstaden har i årevis toppet norsk kulturindeks, som er en årlig oversikt over kulturtilbud og kulturaktivitet i norske kommuner og fylker.

– Ja, vi profilerer oss som en kulturkommune. Vi må bruke statusen for det den er verdt, sier Morten Tøndel, som har vært kultursjef siden 2011. 

Like lenge som Telemarksforskning har utarbeidet kulturindeksen.

Stor bredde

– Hvorfor er dere så gode på kultur?

– Det er viktig å si at vi er jamt god på alle områder. Det måles i ti forskjellige kategorier og vi skårer relativt høyt på alle. Vi er på mange vis et kulturelt folkeslag. Vi kaller kulturplanen vår «Med kultur for kultur». Det er litt Røros i et nøtteskall. 

Et annet kjennetegn er god samhandling mellom det offentlige og mange driftige private og halvoffentlige kulturaktører. 

Statusen som beste kulturkommune er derfor ikke kommunens verk aleine, men heller summen av alt innbyggerne gjør, understreker Tøndel.

– Det er en heder til hele Rørossamfunnet at vi får den honnøren det er å være beste kulturkommune.

Stram økonomi

Men nå er det trange økonomiske tider i Kommune-Norge og kultursektoren er særlig utsatt for kutt. Det gjelder også på Røros. 

Minst 33 prosent av kommunene som svarte på Fagbladets egen undersøkelse har redusert kulturbudsjettet i år.

Andre undersøkelser og statistikker viser en enda sterkere tendens til at kommunene vil bruke mindre penger på kultur framover.

 Vi har besøkt et knippe kommuner og snakket med kulturarbeidere om hva kultur betyr for folk og lokalsamfunn, og konsekvensene av et svekket kulturtilbud.

Storstuggu

Kultursjefen har tatt i mot Fagbladet i Storstuggu, selve navet i den kommunale kulturvirksomheten. 

Flerbruksbygget rommer et regionalt og kommunalt kulturhus, et konferansesenter som drives av Røros hotell, og den kommunale kinoen. 

Det var kritiske røster til byggekostnader og drift, men de har forstummet etter at storstua åpnet i 2000, skal vi tro Tøndel.

– I dag er det ingen som kunne tenkt seg et liv uten Storstuggu.

Et levende hus

På denne siste onsdagen i april er det stille i huset, men alt kommende helg skal en stor barnefestival fylle både Storstuggu og plassen utenfor med musikk, show, dans og fortellerkunst. 

Og gjennom året er det masse aktiviteter av både nasjonal, regional og lokal karakter.

 – Det er kjempeviktig for å ha et levende hus. Det er viktig at lokale kor og korps bruker huset, men også at vi har konserter med store nasjonale artister og regionale artister.

Publikumssvikt

Det får de til, sier Tøndel. Men han underslår ikke at Storstuggu, i likhet med andre kulturhus og kinoer, har hatt utfordringer i kjølvannet av pandemien.

– Vi har ikke så stort publikum som vi hadde før. De er ikke kommet helt tilbake. Særlig ser vi det godt på kinosiden. Der er det en dramatisk nedgang.

Kinotilbudet er opprettholdt med visninger hver dag, men oppslutningen har sunket fra 15-16.000 besøkende i året til om lag halvparten.

Men generelt er han imponert over alt rørosingene både er med på og skaper av lokal kultur.

– Det er en viktig verdi ved Røros-samfunnet at vi har en så aktiv befolkning på kultursida.

Gruvesamfunn

Hovedsalen i Storstuggu har fått navn etter bergstadens store forfatter Johan Falkberget. 

Og utenfor bygningen troner en diger skulptur av An-Magritt, hovedpersonen i hans romanserie Nattens Brød, og kjøreoksen Hovistuten.

 Bøkene skildrer hennes tøffe liv og det brutale gruvesamfunnet på 1600-tallet. An-Magritt og Hovistuten fraktet malm fra gruvene til smelteovnene. 

Fra Storstuggu er det bare en liten spasertur ned til den godt bevarte trehusbebyggelsen fra 1700- og 1800-tallet, det enda eldre gatemønstret, slagghaugene og museet som er bygd over kobberverkets gamle smelthytte.

Verdensarv

Kulturminner som gjorde at bergstaden kom på UNESCOS verdensarvliste i 1980. Tretti år seinere ble verdensarven utvidet til å gjelde hele Circumferensen. 

Det vil si sirkelområdet med en radius på fire og en halv mil der kobberverket fra 1646 fikk rettigheter til alle mineraler, skoger og vassdrag.

Tilgjengelig arbeidskraft hørte også med til privilegiene. 

Kulturturisme

Etter at gruvene ble nedlagt i 1977 ble kulturarv-turisme ganske raskt det nye kobberet. 

Rørosmuseet har tre etasjer med utstillinger, og arrangerer blant annet foredrag, omvisninger i Olavsgruva og Smelthytta, bergstadsvandringer og vandringer i kulturlandskapet rundt gruva Storwartz.

– Vi har ca en million besøkende hvert år, opplyser museumsvert Oliver Korssjøen bak disken i museumsbutikken. 

I gamle dager ble malmen foredlet i Smelthytta som lå akkurat her han står. 

Selv om rørosingene er stolte av gruvehistorien tror Korssjøen den også kan føles tilbakeskuende, og ta mye plass for dem som bor her.

- Det blir litt, joda gruvehistorien er kultur, men det er jo samme greia hver gang. Hvis du er ung og vil være skapende føles det nok litt som Røros har funnet sin nisje og hvis du vil gjøre noe annet får du dra et annet sted.

Rørospols og Rørospunk

Det bugner likevel av små og store kulturaktiviteter i kommunen.

 For eksempel spelet Elden, Rørosmartnan, Vinterfestspillene, Røros Folk Festival, barnefestivalen, Opera di Setra, kunstvandringer og kunstutstillinger, og spell og dans. Ikke minst varemerket Rørospols. 

Denne pardansen er særlig utbredt i bergstaden og bygdene rundt og regnes som en viktig del av den immaterielle kulturarven sammen med samisk kulturhistorie, dialekt og byggeskikk.

– Ja, vi har moderne kunst og kultur også, sier Korssjøen og trekker fram at det lenge har vært et miljø for punkrock her.

Rørospunken spenner fra kulturfiguren Per Bergersen med sine depressive tekster til nyere band som Bakrus.

Fordel for næringslivet

Kommunen er veldig opptatt av at Røros ikke skal være et museum. Det skal bo folk i husene, noe som ikke alltid er tilfelle i dag. 

Samtidig blir verdensarvstatusen ansett som en stor fordel for næringslivet på Røros, og avgjørende viktig for at folk etablerer seg her, påpeker Tøndel.

– Hvordan er det for ungdom å bo her, kulturelt sett?

– Det er alltid et godt spørsmål. Vi har ikke utdanningsinstitusjoner utover videregående skole. Flertallet reiser ut for å studere. Vi håper de har hatt det så godt at de før eller siden flytter tilbake.

Han innrømmer likevel at det er en utfordring at for få unge flytter tilbake.

– For å være kort og brutal, vi trenger flere kvinnfolk i fertil alder. Det er oftere voksne, som er ferdig med småbarnsalderen, som flytter tilbake.

Egenverdi

Kultursjefen er sikker på at et rikt kulturliv er en tiltrekkende faktor, som gjør Røros til et godt sted å bo. 

Det skaper mening i hverdagen til folk, og er en viktig drivkraft for alle kulturaktører.

– Når du driver med kulturarbeid må du tenke at kultur er viktig i seg sjøl. For den enkelte, og på mange nivåer.

 Det å kunne oppleve profesjonelt teater på Røros, eller konserter av stor nasjonal og internasjonal klasse, er kjempeviktig. 

Men også det helt lokale har stor egenverdi, mener Tøndel.

– Hva det gjør med en liten unge å ha to replikker i et utendørsteater på Røros, det er viktig. Det å synge i et kor, eller spill i et korps, det er viktig for den enkelte. Det må vi aldri glemme. 

Samtidig understreker han at ingen heller ikke skal være redde for å si at kultur også er et verktøy for annen type virksomhet, og peker på de store ringvirkningene kulturarrangementer gir for det lokale næringslivet.

Stein på stein

Det gjelder enten det er overnattingsbransjen, restaurantene eller detaljbransjen. Det er ingen tvil om at kulturarrangementene sørger for at mange nisjebutikker vi har kan eksistere gjennom året.

Røros har noen store kulturarrangementer som er bygd opp stein for stein, ofte etter privat initiativ, til å bli helårs arbeidsplasser og mellomstore bedrifter. 

Rørosmartnan eies av kommunen, men forvaltes av en ekstern samarbeidspartner.

– Det er et samspill hele veien som sørger for at vi får disse ringvirkningene. Kommunen er ikke eneste drivkraft, understreker Tøndel.

Mørke skyer

For tida sliter Røros såpass med økonomien at kommunen har havnet Robek-lista. Det er et register over kommuner og fylkeskommuner som har økonomisk ubalanse og er under Kommunaldepartementets administrasjon.

 Det betyr strammere budsjetter og nedskjæringer. Også landets beste kulturkommune har kuttet i kultursektoren.

 I 2024-kroner er kulturbudsjettet for 2025 redusert med ca 700.000 kroner. 

Eller egentlig en liten million, ifølge kultursjefen. Det kommer an på hvordan man regner.

– Det har jo konsekvenser. En av de viktigste er at vi har redusert tilskudd til lag, foreninger, arrangementer, og andre type støtteordninger, med 25-30 prosent fra 2024 til 2025. Det er ganske betydelig.

Lavere aktivitet

Det kan bety lavere aktivitet i det frivillige arbeidet på disse områdene.

– Det er særdeles uheldig for et lokalsamfunn at det frivillige arbeidet, som skaper meningsfullhet i fritida til folk flest, blir skadelidende.

Tøndel har ikke sett noe som tyder på bedre utsikter i nær framtid.

– Klarer dere å beholde posisjonen på kulturindeksen?

– Vi er jo på Robek og må ta hensyn til det på lik linje med alle sektorene i kommunal virksomhet. Men det er brei politisk enighet om å satse på kultur på Røros. Vi er ikke redd for at det tilbudet skal raseres, men kuttene vil merkes.

Mange små virksomheter

I kultursjefens portefølje er biblioteket, kulturhuset, kino, Ungdommens hus, kulturskole, frivilligsentral, kulturadministrasjonen og idrett. Det virksomhetene har felles er at hver og en er ganske små.

– Bare noe reduksjon kan få store konsekvenser for hvilket tilbud de kan gi.

Så langt har kommunen klart å opprettholde kulturtilbudet. 

Men det er ikke mye å gå på før konsekvenser som kortere åpningstider eller færre visningsdager på kino kan bli en realitet. 

I tilfellet ungdomsklubben kan de ikke kutte noe uten å rasere tilbudet, understreker Tøndel.

– Men akkurat ungdomsklubben er det stor politisk vilje til heller å styrke enn redusere.

Riksantikvaren finansierer

Røros får en del statlig støtte til å ta vare på verdensarven, pluss at Riksantikvaren har noen midler som kommunen formidler videre til innbyggerne gjennom søknadsordninger. 

Det gjelder blant annet uthusprosjektet, der folk kan få støtte til å sette i stand nettopp uthusene sine.

Kommunen holder seg ellers med byantikvar og verdensarvkoordinator.

– Riksantivaren betaler for verdensarvkoordinatoren og prosjekter i hele Circumferensen, sier Tøndel.

Samtidig er det ikke slik at det er gratis for kommunen.

– Røros kommune bruker også mye penger på verdensarven. En kommune av vår størrelse ville for eksempel ikke hatt et så oppdimensjonert brannberedskapskorps som vi har, for å kunne bevare trehusbebyggelsen i sentrum.

Så kulturminnene koster kommunen en del, men gir også betydelige inntekter. Akkurat som de andre kulturaktivitetene.